Klopka (2007)

Mladen (Nebojsa Glogovac) jobber som bygningsleder på statens regning. Kona Marija (Natasa Ninkovic) er lærer. Sammen med sønnen Nemanja (Marko Djurovic) bor de i en liten leilighet som de leier for sin felles beskjedne inntekt. De er en serbisk kjernefamilie. Og de er fornøyde med tilværelsen.

Men en dag kollapser sønnen og må fraktes til sykehus. Legene forklarer at han trenger en operasjon. En operasjon som det serbiske helsevesenet ikke kan dekke. De rådes sterkt til å reise til Tyskland og gjennomføre operasjonen i Berlin på egen regning. Og det haster.

Problemet er at operasjonen vil koste familien 26 000 euro. Penger de ikke har. Totalt rådville og hjelpeløse står de overfor et levende mareritt. De har ingenting av verdi å selge og får ikke tatt opp lån. I desperasjon sender kona en notis til lokalavisa hvor de tigger om penger for at sønnen kan opereres og bli frisk.

Etter et par dager ringer det endelig. Mladen tar opp telefonen. I andre enden svarer en anonym mannlig stemme at han er interessert i å hjelpe dem. De avtaler et møte.

Personen ønsker å dekke hele beløpet, totalt 30 000 euro, inkludert reiseutgifter. Men så kommer betingelsen: Mladen må sørge for at en navngitt person i byens kriminelle miljø «forsvinner».

(denne personen spilles for øvrig av Dejan Cukic, sist sett som tsjetsjensk terrorist i den norske actionfilmen Ulvenatten).

Mladen står overfor et fundamentalt umenneskelig dilemma: skal han ta livet av et annet menneske for å redde livet til sin egen sønn?

Klopka (regissert av Srdan Golubovic) er et vondt knyttneveslag av en serbisk «film noir». Stilistisk, men sterkt marinert i beksvart østeuropeisk realisme. Skuespillerne er fremragende. Den gråtriste håpløsheten hviler tungsindig over miljø- og karakterskildringene. Klopka er både et grimt hverdagsportrett som viser sidene av dypt sviktende samfunnsstrukturer, en tragedie, og en eksistensiell thriller fortalt med et sjeldent intenst, og aldri oppjagende filmspråk.

Jævlig trist, men jævlig bra film.