I taket lyser stjärnorna (2009)

i taket lyser

8

Svenskene er antakelig verdensmestere i å lage sterke og ektefølte ungdomsfilmer. I taket lyser stjärnorna er basert på en prisbelønnet roman med samme tittel av Johanna Thydell, og tar for seg en ubeskrivelig vond og vanskelig tid for 13 år gamle Jenna. Hun bor alene sammen med sin kreftsyke mor (faren var en fransk ferieflørt som de ikke har hørt fra siden).

På skolen skriver Jenna et dikt: «Om du dør mamma, da tar jeg livet mitt».

Samtidig må hun håndtere akkurat de samme pubertale følelsene som enhver 13 åring møter. Tanker om ensomhet, venner, gutter, sex, alkohol. Men alle disse klassiske problemstillingene blir banale når moren kanskje ikke overlever årstiden. Hvordan er det egentlig mulig å takle en slik hverdag?

Unge Josefine Mattsson utstråler med sitt involverende vesen både styrke og sårbarhet i den krevende hovedrollen. Scenene med mor og datter er hjerteskjærende, uten å ramle ut i sentimentalitet. Filmen kan også tillate seg å la seeren tidlig forstå hvor veien går, fordi historien og menneskene uansett kommer så sterkt og gripende gjennom, og det er tilnærmet umulig å ikke bli fanget av de virkelighetstunge skjebnene.

En film som utfyller Lukas Moodyssons ungdomsportretter i Fucking Åmål og Lilja 4-ever, og er farlig nær samme klasse. Definitivt en av årets sterkeste filmopplevelser.

Respekt (2007)

Respekt er et friskt norsk filmeksperiment: 12 ungdommer utgjør en skoleklasse. 6 av dem er skuespillere. 6 tror de er med i reality-tv. På 48 timer var innspillingen unnagjort.

Det hele startet med en teaterforestilling satt opp av elever på Hartvig Nissen videregående skole i Oslo, som en moderne vri på stykket Klassefiende av Nigel Williams. Forestillingen ble en stor suksess og Nordisk Film tente på ideen om å gjøre det til en spillefilm. Regien er ved Johannes Joner.

Filmen åpner med å introdusere seks av karakterene i løpet av noen sekunder mens de er på vei til første time i det som er en såkalt problemklasse. Når det ikke dukker opp noen lærer, bestemmer elevene seg for å holde undervisningen selv. På egne premisser.

Dessverre blir Respekt litt for enkel og ensidig i formen. Og selv om filmen springer ut av et høyinteressant konsept, er det lite innholdsmessig nytt å hente ut av historien og karakterene. Det er innpakningen som er mest spennende.

Men når det er sagt: det finnes samtidig sporadiske tilløp til magiske øyeblikk i klasserommet, ting man selv husker fra ungdomsårene (nå høres jeg gammel ut). I den improvisatoriske dialogen og samhandlingen, skildres situasjoner med en presis autensitet som man sjeldent klarer å fange i en vanlig spillefilm. Det er de små øyeblikkene som redder Respekt. Da river den tak i deg, fordi du kjenner deg igjen.

Som helhet faller imidlertid prosjektet sammen som lite fengende. Det blir for mange begrensninger, og selv med en spilletid på 1 time og 15 minutter føles filmen noe seig. Et par av de mest sentrale skuespillerne overbeviser heller ikke i sine roller, mens andre derimot tar rollene — eller seg selv — på kornet.

Men jeg applauderer det friske forsøket, og dette er langt i fra en verdiløs film. Som kommentar til den norske skolen, har den også mer å fare med enn Margareth Olins dokumentarfilm Ungdommens råskap.

Men det spørs nok om ikke budskapet likevel blekner noe på det store kinolerretet. Jeg er ganske sikker på at dette var langt sterkere fra teaterscenen.

Vurdering:
6.jpg