A Hidden Life (2019)

Det tok den nå 77 år gamle Terrence Malick tre år å ferdigstille «A Hidden Life» som er hans mest ambisiøse og beste film siden mesterverket «The Tree of Life» i 2011.

Via bevegende vidvinkelkamera skapes et distinkt poetisk uttrykk som har kjennetegnet Malicks senere produksjoner, og som her umiddelbart suger meg inn i et filmunivers som finner kraft i møtet mellom det lille mennesket og den store naturen, lokalisert til en avsidesliggende del av Østerrike på slutten av 1930-tallet. Filmens hovedperson er omgitt av naturens skjønnhet og familiens kjærlighet, noe som understrekes til det fulle av lengselsfullt fotoarbeid og et lyrisk filmspråk som anvendes for å forene naturens uregjerlige kraft med en mellommenneskelig nærhet. Når dette suppleres med årets kanskje vakreste filmmusikk, komponert av James Newton Howard, er det vanskelig ikke å bli bergtatt. Den oppbyggende idyllen trues imidlertid i en virkelighetsbasert historie der menneskestyrt ondskap setter hovedpersonens etiske overbevisning på prøve. Det er denne motsatsen som Mallick visualiserer i nærmere tre majestetiske filmtimer, hvor ikke et eneste minutt føles bortkastet.