Une femme douce (1969)

Robert Bressons første film i farger er en Fjodor Dostojevskij-filmatisering, der Bresson tar i bruk sitt klassiske formspråk som han ti år tidligere hadde perfeksjonert i Pickpocket.

En annen grunn til å få med seg Une femme douce, ligger i at dette er Dominique Sandas debut. Én av de som lot seg begeistre var Bernardo Bertolucci, som etter å ha sett filmen ønsket Sanda fremfor Brigitte Bardot i den forførende kvinnerollen i Il Conformista (1970).

Filmen bygger på Dostojevskiji-novellen A Gentle Creature, skrevet mot slutten av hans forfatterskap i 1876 og omhandler forholdet mellom en pantelåner og en kvinnelig kunde som ender opp som hans kone. Et fundamentalt kjærlighetsløst ekteskap.

Historien åpner med at den kvinnelige hovedpersonen, Elle (Dominique Sanda), har begått selvmord ved å kaste seg utfor balkongen. Hennes hvite slør virvler etter i vinden før det lander på bakken. Som Bresson effektivt demonstrerte i Pickpocket, unnlater han å vise de dramatiske handlingene – i dette tilfellet det suicidale fallet – og fokuserer isteden på sekundene før og etter.

Ved tilbakeblikk blir vi kjent med forhistorien som skal gi oss informasjon om bakgrunnen for selvmordshandlingen. Alt starter i møtet mellom Elle og pantlåneren Luc (Guy Frangin). Han forføres ved første øyekast og overtaler henne til å bli hans hustru ved å reklamere for et lykkelig liv der hun kan vinke farvel til alle økonomiske bekymringer. Hun takker ja.

Ekteskapet er fra første dag betegnet av alt annet enn gjensidig respekt, omsorg og kjærlighet. Det er et dypt dysfunksjonelt forhold. Et psykologisk relasjonsdrama om følelsesfravær, bearbeiding av sinnslidelser og bunnløs depresjon.

Det spesielle, og det som gjør filmen interessant, er Bressons tilbakeskuende fortellerstruktur. Og hvordan tematikken forsterkes ved å unngå visualiseringer av kjernesituasjoner.

Ved å vise hennes ansikt som død, mens han vandrer rundt og forsøker å resonnere seg frem til hennes motiv for handlingen, tegnes et bilde av en person som endelig har fått en ro over ansiktet hun manglet mens hun var i live. Bresson viser oss dødens befriende ansikt.

Som et slags filmet teater hviler mye ansvar på skuespillerne. Guy Frangin er litt for robotaktig som den usympatiske Luc blottet for selvinnsikt, en karakter det er svært vanskelig å engasjere seg i. At dette ble Frangins første og siste krediterte filmopptreden overrasker ikke. Dominique Sanda fikk imidlertid en strålende karriere senere, med roller som langt overgår denne.

Jeg er ingen stor tilhenger av verken Pickpocket og L’Argent, foruten at jeg kan la meg imponere over det filmtekniske formspråket. Pickpocket i særdeleshet byr på et par store cineastiske øyeblikk, selv om helheten ikke hadde samme effekt på meg. Bresson har samme tilnærming i Une femme douce, og jeg sliter med å leve meg inn i det og se forbi den stilistiske formen. Jeg føler at jeg stenges ute. For meg blir dette mer en film om apatiske karakterer med tomme blikk som åpner og lukker dører, enn det blir en reise inn i Dostojevskijs univers. Bresson stenger i hvert fall meg ute fra historiens eksistensialistiske spørsmål.

På den andre siden: jeg innser jeg at dette er en film som vil appellere nettopp til de som lar seg begeistre av filmer som Pickpocket og L’Argent. Selv om dette på ingen måte kan måle seg med noen av dem, eller er i nærheten av å være blant Bressons beste. Une femme douce er i beste fall interessant, men mest på grunn av det andre filmskaperen har gjort.

Vurdering:
6.jpg

Respekt (2007)

Respekt er et friskt norsk filmeksperiment: 12 ungdommer utgjør en skoleklasse. 6 av dem er skuespillere. 6 tror de er med i reality-tv. På 48 timer var innspillingen unnagjort.

Det hele startet med en teaterforestilling satt opp av elever på Hartvig Nissen videregående skole i Oslo, som en moderne vri på stykket Klassefiende av Nigel Williams. Forestillingen ble en stor suksess og Nordisk Film tente på ideen om å gjøre det til en spillefilm. Regien er ved Johannes Joner.

Filmen åpner med å introdusere seks av karakterene i løpet av noen sekunder mens de er på vei til første time i det som er en såkalt problemklasse. Når det ikke dukker opp noen lærer, bestemmer elevene seg for å holde undervisningen selv. På egne premisser.

Dessverre blir Respekt litt for enkel og ensidig i formen. Og selv om filmen springer ut av et høyinteressant konsept, er det lite innholdsmessig nytt å hente ut av historien og karakterene. Det er innpakningen som er mest spennende.

Men når det er sagt: det finnes samtidig sporadiske tilløp til magiske øyeblikk i klasserommet, ting man selv husker fra ungdomsårene (nå høres jeg gammel ut). I den improvisatoriske dialogen og samhandlingen, skildres situasjoner med en presis autensitet som man sjeldent klarer å fange i en vanlig spillefilm. Det er de små øyeblikkene som redder Respekt. Da river den tak i deg, fordi du kjenner deg igjen.

Som helhet faller imidlertid prosjektet sammen som lite fengende. Det blir for mange begrensninger, og selv med en spilletid på 1 time og 15 minutter føles filmen noe seig. Et par av de mest sentrale skuespillerne overbeviser heller ikke i sine roller, mens andre derimot tar rollene — eller seg selv — på kornet.

Men jeg applauderer det friske forsøket, og dette er langt i fra en verdiløs film. Som kommentar til den norske skolen, har den også mer å fare med enn Margareth Olins dokumentarfilm Ungdommens råskap.

Men det spørs nok om ikke budskapet likevel blekner noe på det store kinolerretet. Jeg er ganske sikker på at dette var langt sterkere fra teaterscenen.

Vurdering:
6.jpg