Som de fleste gutter hadde også jeg et forhold til Rambo-filmene i oppveksten. Alle tre filmene ble sett i smug på slitte VHS-kassetter, mens John Rambo vokste til å bli et fenomen som filmverdens tøffeste action- og krigshelt.
First Blood har jeg sett flere ganger også senere, og jeg innrømmer gjerne at det er så godt som den perfekte actionfilm. De to oppfølgerne som kom noen år etter på 80-tallet, er nok ikke av samme kaliber når jeg ser tilbake på dem nå.
Litt skeptisk har jeg nok vært etter at det ble kjent at Sylvester Stallone ville gjøre alvor av ideen om å lage en fjerde film om John Rambo. Men etter å ha sett en vellykket Rocky Balboa i fjor, så fikk jeg troen tilbake. Stallone har heller ikke nøyet seg med bare å spille hovedrollen, men har i tillegg skrevet manus og har regi.
Dette er med andre ord fullt og helt Stallones verk. Og til forskjell fra en annen amerikansk actionhelt som nylig har gjort comeback på filmduken (Bruce Willis som John McClane i den skuffende Live Free or Die Hard), er det tydeligvis ikke inngått kompromisser her når det kommer til vold og blod. Dette er underholdningsvold på sitt beste, eller verste, alt avhengig av innstillingen din. Jeg storkoste meg.
Jeg kan faktisk ikke huske at de andre Rambo-filmene har inneholdt så mye ekstrem vold som vi får servert her. De siste 20-30 minuttene er som en kreativ og herlig pompøs voldsopera. Spekulativt, ja, kanskje også forkastelig. Men det her er ikke mat for moralister eller sarte sjeler. Stallone har ikke anstrengt seg nevneverdig for å lage en bred underholdningsfilm eller fri til filmkritikerne. Han har isteden konsentrert seg om å dyrke det som gjør Rambo til Rambo. Dette er 100 % for fansen.
John Rambo er en mann av få ord, og når han først åpner kjeften så blir det fort veldig pompøst. Her hjelper også den svulstige musikken i bakgrunn godt til. Men det er fint. Det er sånn Rambo skal være. Og det blir aldri selvhøytidelig.
De andre karakterene er dessverre jevnt over uinteressante og kjedelige. Skuespillerne imponerer heller ikke. Det gjør heller ikke historien som er like småkjedelig som den er teit.
Men etter en litt nølende start det første kvarteret, blir Rambo akkurat så deilig underholdende og voldelig som man kunne ønske. Dette er moro. Men 80 minutter er nok. Og det vet Stallone. Han gir seg i tide.
Og vi kan gå lettet ut av kinosalen.
Vurdering:
80-tallsfilmene om John Rambo definerte en slags amerikansk actionkultur for et helt tiår. I fjor børstet mannen bak ikonet, Sylvester Stallone, støv av rambokniven og gav oss i egen regi den fjerde Rambo-filmen som for undertegnede ble en voldsom positiv overraskelse. Stallone tok actionfilmen back to basic, i et grusomt voldelig, perverst underholdende og nostalgisk filmeventyr. En spekulativ innertier, som rikignok delte publikum og presse, men som fikk mer en nok positiv buzz til å skape liv for nummer fem i rekken. Og nå er det bekreftet.
Dette minnet meg først og fremst på at jeg snart må få sett 
Speilet 