I taket lyser stjärnorna (2009)

i taket lyser

8

Svenskene er antakelig verdensmestere i å lage sterke og ektefølte ungdomsfilmer. I taket lyser stjärnorna er basert på en prisbelønnet roman med samme tittel av Johanna Thydell, og tar for seg en ubeskrivelig vond og vanskelig tid for 13 år gamle Jenna. Hun bor alene sammen med sin kreftsyke mor (faren var en fransk ferieflørt som de ikke har hørt fra siden).

På skolen skriver Jenna et dikt: «Om du dør mamma, da tar jeg livet mitt».

Samtidig må hun håndtere akkurat de samme pubertale følelsene som enhver 13 åring møter. Tanker om ensomhet, venner, gutter, sex, alkohol. Men alle disse klassiske problemstillingene blir banale når moren kanskje ikke overlever årstiden. Hvordan er det egentlig mulig å takle en slik hverdag?

Unge Josefine Mattsson utstråler med sitt involverende vesen både styrke og sårbarhet i den krevende hovedrollen. Scenene med mor og datter er hjerteskjærende, uten å ramle ut i sentimentalitet. Filmen kan også tillate seg å la seeren tidlig forstå hvor veien går, fordi historien og menneskene uansett kommer så sterkt og gripende gjennom, og det er tilnærmet umulig å ikke bli fanget av de virkelighetstunge skjebnene.

En film som utfyller Lukas Moodyssons ungdomsportretter i Fucking Åmål og Lilja 4-ever, og er farlig nær samme klasse. Definitivt en av årets sterkeste filmopplevelser.

Den man älskar (2007)

Vurdering:

Norsk tittel: Den man elsker
Sverige 2007
Spilletid: 92 min
Regi: Åke Sandgren

Den man älskar fungerer som et filmatisk innspill i debatten om vold i hjemmet, formidlet med autentisk karakterdybde og dirrende ubehag.

Lena (Sofia Ledarp) lever i et harmonisk forhold med den joviale og noe eldre Alf (Rolf Lassgård). Men når den voldsdømte eksmannen, Hannes (Jonas Karlsson), slipper ut av fengsel, endres igjen livet for Lena.

På den ene siden har Lena gått videre i livet. På den andre siden er det en del av henne som fortsatt ikke er helt ferdig med Hannes. Kort tid etter løslatelsen mottar hun et brev, der han forteller at han gjennom terapi har blitt et bedre menneske. Men har han det, eller vil han falle tilbake til gamle synder når muligheten åpenbarer seg?

Den man älskar tar for seg kjærlighetens mørkeste skyggesider. I tone og tema minner det en hel del om det tyske mesterverket Der Freie Wille. Men i motsetning til Matthias Glasners filosofisk fundamenterte drama, sirkler Den man älskar mer på overflaten som en samfunnskommentar uten at det er like lett å fange opp hva filmen egentlig vil fortelle oss. Kanskje begrenses målsettingen til å sette spørsmålene på dagsorden: hva får en kvinne til å gå tilbake til mannen som nærmest har slått henne til døde? Kan en mishandler «helbredes» eller vil driften mot vold alltid ligge latent i ham? Er det håp for Lena og Hannes?

Vi vet at det som foregår på lerretet er som hentet fra virkeligheten, men likevel er det vanskelig å forstå historiens kompliserte psykologi, sett utenfra. Gjennom Lenas handlinger provoseres vi, fordi det er umulig å akseptere valgene hun tar, uten at det bemerkes hva som ligger bak den irrasjonelle menneskelige kraften.

Den man älskar unngår naturligvis å svare på spørsmålene den reiser, fordi ethvert entydig svar vil være for enkelt, for banalt og for kontroversielt.

Filmens styrke ligger snarere i den objektive skildringen, fortellingen, som har en gjennomført ubehagelig oppriktighet over seg. Dessuten er skuespillerne fremragende, med Sofia Ledarp som historiens midtpunkt. Manuset kunne gjerne rendyrket hennes perspektiv, som er filmens kjerne, enda mer. Rolf Lassgård er riktignok stødig som den maktesløse partneren som blir tilskuer til Lenas følelsesmessige transformasjon, men filmen er klart mest interessant når den fokuserer på forholdet mellom Lena og Hannes. Forsøket med å presentere historien gjennom tre ulike perspektiv er prisverdig, men likevel i overkant ambisiøst med knappe 90 minutter til rådighet.

Strukturmessig føles det også som et feilgrep å servere oss slutten i første scene: Alf står ved stedet der asken etter Lena er spredd, før han med en monolog tar oss med tilbake i tid. Vi vet med andre ord hvor reisen ender. Og underveis antydes det hva som vil føre oss dit, før historien mot slutten tar en annen retning. Det fungerer godt, men ville vært enda bedre i en kronologisk struktur. Da hadde man heller ikke hatt behov for fortellerstemmen.

Men viktigst er det at Den man älskar evner å holde på en realistisk grunntone, med en gjennomgående ubehagelig stemning, og med et innhold som kjennes dypt i magen. En film som vil få deg til å reflektere over menneskets natur. Og selv om det for meg resulterte i en slags utilfredsstillende tomhetsfølelse, setter jeg likevel stor pris på filmen.

Arn – Tempelridderen (2007)

I lys av å være tidenes dyreste nordiske filmproduksjon, har det naturlig vært mye oppmerksomhet og høye forventninger knyttet til filmatiseringen av Jan Guillous populære bøker om korsfareren Arn Magnussoon. Nå er den første av de to filmene klar for kinolansering.

Historien tar oss med tilbake til midten av 1100-tallet der unge Arn vokser opp på Arnäs gård i Västra Götaland. I tenårene møter og forelsker han seg i den vakre Cecilia fra en rivaliserende slekt. Det hele utvikler seg til et kjærlighetsforhold som spesielt kirken setter svært lite pris på. Som straff sendes Cecilia til et kloster, mens Arn sendes til Det Hellige Land som tempelridder.

Jeg har ikke lest Arn-bøkene og er således et levende eksempel på at det ikke er en nødvendighet for å sette pris på filmversjonen. For til forskjell fra en lettere lunken mottakelse i både norsk og svensk filmpresse, og sammen med en litt forsiktig forventning, koste jeg meg i kinosalen. Særlig er den første timen strålende i sin karakter- og miljøetablering, riktignok med unntak av en litt unødig overforklarende fortellerstemme, men det forsvinner raskt. Bildene er mektige med mye flott foto. Skuespillet er også bedre enn ventet.

Historien mister dessverre litt driv og spenning underveis, sannsynligvis som følge av det store tidsperspektivet som skivses inn på filmens to timer og tyve minutter. Men den stilsikre produksjonen og den storslåtte historiske skildringen skygger over filmens mindre svakheter. Arn – tempelridderen har så mange kvaliteter, så mye fint å hvile øynene på, at den absolutt bør oppleves på kino.

Vurdering:
7.jpg

 

Farväl Falkenberg (2006)

Jeg visste ikke helt hva jeg forventet, men jeg forventet mye av Farvel Falkenberg. Jeg fikk en solid nedtur.

Filmen har noen øyeblikk der den klarer å formidle en fin nostalgisk, men bittersøt og melankolsk stemning – det skjer gjerne i sekvenser uten dialog, men med musikk til bildene. Kanskje er det skuespillerne med alle sine begrensninger som ødela filmopplevelsen for meg. Men jeg har da klart å sette pris på filmer til tross for svakt skuespill tidligere, så jeg tror det heller er filmen – både hva den forsøker å uttrykke, men mest hvordan den forsøker å gjøre det – som skaper problemene for meg. For meg fremstår filmen som navlebeskuende og kjedelig. Den «innovative» stilen klarer heller ikke å engasjere, snarere tvert om, og karakterene; hva de føler, tenker og sier til hverandre føles totalt irrelevant for meg.

Man kan riktig nok fornemme at filmen bygger opp til noe, men når det dramatiske vendepunktet kommer etter en time, er jeg allerede mer opptatt av å bla i gamle tekstmeldinger på mobilen enn å følge nysgjerrig med på skjermen. Jeg gjør mitt beste for å komme inn i historien og filmens sjel igjen den siste halvtimen, men lykkes egentlig ikke og føler meg til slutt som et ganske stort spørsmålstegn. Hva var det jeg gikk glipp av?

Du levande (2007)

Det var med blandede følelser jeg ruslet ut av kinomørket etter å ha overvært De levande. Den siste filmen fra Roy Andersson. En institusjon i svensk film.

Det er ingen handling i De levande. Det er istedet en serie av mer eller mindre sammenhengende tablåer – av ulik kvalitet. Fra det geniale til det mer trivielle og uinteressante. Da jeg på vei hjem forsøkte å samle tankene mine rundt filmen, ble jeg ganske forvirret og hang meg kanskje litt opp i de segmentene jeg ikke likte godt. Når jeg nå har fått filmen på en ukes avstand, så har det imidlertid skjedd noe: minnene fra de mesterlige sekvensene har skjøvet mine bagatellmessige innvendelser under teppet. Filmen har rett og slett vokst til å bli noe mye større, mer betydelig og vakkert enn min umiddelbare respons.

For all del: jeg satte virkelig pris på filmen der og da også. Jeg levde meg inn i de absurde iakttakelsene av de hverdagslige situasjonene, lot meg fascinere av det stilistiske filmspråket som er til fingerspissene rikt på detaljer (som gjør det vanskelig å vite hvor man skal feste blikket, det er mye spennende som foregår i bildekantene), lot meg begeistre over og bli glad i karaktergalleriet, og fant den stemningsfulle blandingen av håpløshet, ironi og gjennomgående svart humor til tider eksepsjonelt vellykket.

Hvis man er villig til å investere litt, så er dette stor underholding.

Og i ettertid har jeg «glemt» at tablåene er av litt ujevnt kaliber… men hvorfor ikke fokusere på det som er virkelig bra? For det er mye av det i De levande. I en film nærmest kjemisk fri for handling, er det også et privilegium vi som tilskuere har å vektlegge det vi selv ønsker å vektlegge.