Entre les murs (2008)

klassen

8

Jeg må innrømme at jeg ble litt forundret da en «lærer må hanskes med vanskelig skoleklasse»-film ble utropt til vinner av Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes tidligere i år. Vi snakker tross alt om en relativt utslitt og lite spennende subsjanger.

Likevel stikker Entre les murs (Klassen) seg fortjent ut i mengden. Ikke fordi den er original (det er den ikke). Men fordi den er god. Veldig god.

Francois Marin er fransklærer i en såkalt «vanskelig klasse» ved en skole i utkanten av Paris. Klassen speiler et multikulturelt samfunn, noe som skaper tydelige kulturelle skillelinjer i hverdagen: ulik bakgrunn og etnisitet fører til en særegen klasseromsdynamikk, uten at lærer og elever er utstyrt med en felles forståelse for hvordan det kan brukes til å gjøre skoledagen mest mulig stimulerende. Konsekvensen er misforståelser, likegyldighet og til slutt resignasjon.

klassen2

Filmen berører spesifikke franske problemstillinger, men helheten er universell. De fleste som har slitt seg gjennom en urolig ungdomsskoleklasse også i Norge, vil kjenne seg igjen i skildringene fra klasserommet med utålmodige, lite lærevillige franske tenåringer. Filmen fokuserer heller ikke på én bærende problemstilling, men viser virkeligheten i et klasserom over noen tilfeldig utvalgte dager, og hvor sammensatt problemene kan være og er.

En skoletime skildres som en kamp. Som en nyttesløs tilstand. Noen ganger en krig. Det tegnes et dystert bilde av utfordringene i skolen, men ikke uten glimt av håp.

Bak filmen står François Bégaudeau som selv var lærer før han skrev bok om erfaringene, og nå spiller hovedrollen i filmatiseringen. Bégaudeaus førstehåndskjennskap til miljøet er trolig en av årsakene til at vi får se noen av de mest realistiske klasseromsscenene festet til spillefilm (enkelte scener er delvis improviserte, og innimellom kikker til og med elevene i kamera).

Dokumentarstilen treffer bra. For filmens styrke ligger nettopp i hvordan betydningen av kommunikasjon blir kommunisert ut til publikum: genuint, engasjerende, usentimentalt og uten å forenkle.

Respekt (2007)

Respekt er et friskt norsk filmeksperiment: 12 ungdommer utgjør en skoleklasse. 6 av dem er skuespillere. 6 tror de er med i reality-tv. På 48 timer var innspillingen unnagjort.

Det hele startet med en teaterforestilling satt opp av elever på Hartvig Nissen videregående skole i Oslo, som en moderne vri på stykket Klassefiende av Nigel Williams. Forestillingen ble en stor suksess og Nordisk Film tente på ideen om å gjøre det til en spillefilm. Regien er ved Johannes Joner.

Filmen åpner med å introdusere seks av karakterene i løpet av noen sekunder mens de er på vei til første time i det som er en såkalt problemklasse. Når det ikke dukker opp noen lærer, bestemmer elevene seg for å holde undervisningen selv. På egne premisser.

Dessverre blir Respekt litt for enkel og ensidig i formen. Og selv om filmen springer ut av et høyinteressant konsept, er det lite innholdsmessig nytt å hente ut av historien og karakterene. Det er innpakningen som er mest spennende.

Men når det er sagt: det finnes samtidig sporadiske tilløp til magiske øyeblikk i klasserommet, ting man selv husker fra ungdomsårene (nå høres jeg gammel ut). I den improvisatoriske dialogen og samhandlingen, skildres situasjoner med en presis autensitet som man sjeldent klarer å fange i en vanlig spillefilm. Det er de små øyeblikkene som redder Respekt. Da river den tak i deg, fordi du kjenner deg igjen.

Som helhet faller imidlertid prosjektet sammen som lite fengende. Det blir for mange begrensninger, og selv med en spilletid på 1 time og 15 minutter føles filmen noe seig. Et par av de mest sentrale skuespillerne overbeviser heller ikke i sine roller, mens andre derimot tar rollene — eller seg selv — på kornet.

Men jeg applauderer det friske forsøket, og dette er langt i fra en verdiløs film. Som kommentar til den norske skolen, har den også mer å fare med enn Margareth Olins dokumentarfilm Ungdommens råskap.

Men det spørs nok om ikke budskapet likevel blekner noe på det store kinolerretet. Jeg er ganske sikker på at dette var langt sterkere fra teaterscenen.

Vurdering:
6.jpg