Before the Devil Knows You’re Dead (2007)

Veteranregissør Sidney Lumet har ikke laget film på dette nivået siden The Verdict i 1982.

To brødre (Ethan Hawke og Philip Seymour Hoffman) sliter hver for seg med økonomiske problemer og bestemmer seg for å rane foreldrenes smykkebutikk for å komme ut av elendigheten. Det legges en plan som skal sikre at ingen kommer til skade. Og siden foreldrene er forsikret, vil de heller ikke få noe økonomisk tap.

Men på ransdagen går ting forferdelig galt. Under en serie av uheldige hendelser og tilfeldigheter, ender det opp med at moren blir skutt og brødrene får ikke med seg et eneste smykke fra butikken.

Lumet åpner filmen med en overraskende heftig sexscene med Philip Seymour Hoffman og Marisa Tomei. I det øyeblikket har vi ikke rukket å bli kjent med karakterene eller deres forhold. Og det er akkurat det Lumet utnytter i åpningsscenen. Etter at de begynner å snakke sammen, forstår vi at de er gift.

Filmen følger videre brødreparets økonomiske problemer som leder an til planlegging og gjennomføring av ranet, og ikke minst de påfølgende konsekvensene. Dette skjer ved at kronologien stokkes om. Først etter at vi har sett ranet blir vi for eksempel kjent med hvorfor og hvordan brødrene går til det drastiske skrittet. Og hvorfor det går så galt som det gjør.

Som ransfilm kan Before the Devil Knows You’re Dead i begynnelsen minne om en litt mindre hensynsløs utgave av Reservoir Dogs. Men etter at vi har ristet av oss den voldsomme åpningen, blir det mer og mer tydelig at Sidney Lumets film har en dypere psykologisk side, der den avdekker en dysfunksjonell familedynamikk og hvilken drivkraft og moral vi finner i brødrene.

Etter hvert som vi ser helheten i historien, blir dette bare vondere og vondere. Ikke ulikt en gresk tragedie. Problemene blir gradvis større og mer fundamentale. Legg spesielt merke til hvordan musikken hele tiden brukes for å underbygge karakterens sterke desperasjon. Det er en smertefull opplevelse å se Ethan Hawke og Philip Seymour Hoffman, både fordi karakterene tar så håpløse valg, men også fordi begge spiller så ekstremt overbevisende i to krevende roller. Albert Finney er om mulig enda bedre i farsrollen, som får en mer sentral plass utover i filmen.

Kanskje dreper flashbackene litt av spenningen underveis, men samtidig er det tydelig den ytre spenningen ikke har vært prioritert i Kelly Mastersons manus eller Sidney Lumets regi. Dette er en mektig historie med flere lag, lagt i hendene til en regissør som vet å forvalte det. Og ikke minst med tre skuespillere som leverer jevngodt med de fleste av årets Oscar-nominerte.

Vurdering:
8.jpg

Dog Day Afternoon (1975)

I 1975, da filmen ble spilt inn, var Al Pacino allerede rukket å bli en superstjerne. Ikke minst takket være de to første Gudfaren-filmene, men også gjennom hovedrollen i den meget gode politifilmen Serpico av Sidney Lumet. I Dog Day Afternoon gjenopptok han samarbeidet med Lumet, og resultatet ble tidenes beste gisselfilm. Pacino sitt rollevalg, i lys av sin stjernestatus, er også modig. Uten at jeg vil avsløre hvorfor.

Filmen åpner med en bildemontasje fra New York en het ettermiddag (filmen er i Norge også kjent under nettopp tittelen Het ettermiddag). Så klippes det over til Al Pacino som klyver ut av en bil. Der og da begynner handlingen.

Én dag. Én lokasjon. Én het ettermiddag.

Historien er basert på en virkelig hendelse; et bankran i New York i 1972 hvor en ung mann ved navn Sonny Wortzik (i filmen portrettert av Al Pacino) og hans venn Sal (herlig spilt av legendariske John Cazale som du kan se på bildet nedenfor) foretar et heller mislykket bankran, og ender opp med å holde de ansatte som gisler, mens banken etter hvert blir omringet av politi, media og sivile tilskuere i hopetall. Det utarter seg nærmest til et sirkus, hvor Sonny blir hyllet som en rockestjerne av menneskemassene, og politiet på sin side sliter med å kontrollere og holde de nysgjerrige og engasjerte tilskuerne – og ikke minst media – på avstand.

Det er flere ting som gjør at Dog Day Afternoon stikker seg ut i mengden og ikke føles utdatert, snarere tvert i mot. Viktigst er kanskje Al Pacino som virkelig får frem Sonny-karakterens kompleksitet. Det gjør personen Sonny usedvanlig interessant. Hans motiver og personlighet er ikke slik man først tror. Det er hovedsaklig når en tredjeperson, et viktig menneske i Sonnys liv, trer inn i handlingen, at ny og avdekkende informasjon kommer frem om Sonny; både hans motiver og verdier som menneske blir sett i nytt lys. Ikke bare av oss som tilskuere, men også de karakterene som må forholde seg til Sonny i filmen. Her er Al Pacino sin innsats ubeskrivelig, og jeg vil anbefale en titt på DVDens ekstramateriale hvor Sidney Lumet blant annet snakker om Pacinos prestasjon under den følelsesladde telefonsamtalen omtrent midtveis i filmen.

I en annen uforglemmelig scene, får vi se en annen side av Sonny; idet han løper frem og tilbake utenfor banken mens han gestikulerer og roper Attica! Attica! – oppildnet av jubelen fra folket som har strømmet til. Han fremstår som en anti-helt og tar nytte av situasjonen da han oppdager sin uvante maktstatus midt i begivenhetens sentrum. Han blir en annen person enn den han er til vanlig. For å forstå reaksjonene rundt denne scenen, må man samtidig forstå den samfunnsmessige konteksten; Attica henspeiler på et fengslesopprør året i forveien hvor politiet tok livet av mange uskyldige mennesker og hadde derfor i denne tiden ingen dyp tillit i folket.

Sidney Lumet skal selvfølgelig også ha sin del av æren for at dette er blitt en så detaljrik, men likevel distinkt film. Den er både samfunnskritisk, vittig og underholdende. Lumet har dessuten klart å utnytte det ene stedet hvor filmen primært foregår (inne i banken) til det maksimale, nesten like enestående som han gjorde i sitt første mesterverk, 12 Angry Men. Med utgangspunkt i et smart manus, har han åpenbart klart å instruere sine skuespillere til å yte det lille ekstra, slik at man faktisk glemmer at det meste av handlingen foregår innenfor fire vegger.

Mange har latt seg inspirere av Dog Day Afternoon. Men Sidney Lumets film er fremdeles den beste ransfilmen som er gjort.

Vurdering:
8.jpg

Alder ingen hindring

Jeg hadde et hyggelig gjensyn med den tidløse klassikeren 12 Angry Men her om dagen. Regissert av Sidney Lumet i 1957.

Det fikk meg til å tenke på hvor imponerende det er at Sidney Lumet fortsatt er med i «gamet». Og ikke bare det, han er nå aktuell med det som etter sigende skal være blant årets aller sterkeste filmer: Before the Devil’s Knows You’re Dead. Verdt å nevne er det også at Lumet så sent som i fjor regisserte den meget gode, men dessverre feilpromoterte og undervurderte Find Me Guilty.

Men det som plutselig slo meg etter at jeg hadde sett filmen, var et ikke helt utenkelig scenario der Sidney Lumet mottar en Oscar-nominasjon for beste regi nøyaktig 50 år etter han med 12 Angry Men tapte for David Lean (The Bridge on the River Kwai) og tre år etter at han mottok æres-Oscaren (2005).

Rett over nyttår starter 83 år gamle Lumet innspillingen av Getting Out

Det er vanskelig ikke å bli imponert og fylt av beundring for mennesker som langt forbi vanlig pensjonsalder, og etter å ha oppnådd mer enn de fleste kan drømme om, fortsatt har en iboende kraft til å skape mer. Hvor får de kreftene, vitaliteten og motivasjonen fra? Sidney Lumet laget på 50-tallet en film som i dag er rangert som en av tidenes beste amerikanske filmer. Hvordan er det mulig å være sulten på mer et halvt århundre senere? Det må ha noe å gjøre med Lumets ubetingede kjærlighet for film, som han erklærte i den minneverdige Oscar-talen fra 2005.

Jeg spurte således meg selv: Hvor vanlig eller uvanlig er det at regissører holder det gående så langt opp i årene?

I fjor døde Robert Altman samme år som han lanserte sin siste film. A Prairie Home Companion ble et verdig farvel med en stor filmskaper som utøvde yrket han elsket helt til det siste. Altman ble 81 år.

Litt lenger tilbake i tid huskes Akira Kurosawa som gjorde sin siste film, Madadayo, 83 år gammel i 1993. Kurosawa døde i 1998. En annen filmhistorisk gigant, Alfred Hitchcock, holdt koken frem til Family Plot (1976) som ble hans siste film i en alder av 77 år. Fire år senere døde han.

Tidligere i år gikk to av filmhistoriens fremste regissører bort på samme dag. Både Ingmar Bergman og Michelangelo Antonioni var aktive inntil det siste. 85 år gamle Bergman regisserte tv-filmen Saraband (2003) med Liv Ullmann i det alle visste ville bli hans siste film. Antonioni avsluttet på sin side en lang og innholdsrik karriere med å regissere én av de tre kortfilmene som utgjorde Eros i 2004 (Kar Wai Wong og Steven Soderbergh regisserte de to andre kortfilmene). Antonioni var da 92 år gammel.

Men hvem er den eldste aktive filmskaperen i dag?

Mange trekker frem 77 år gamle Clint Eastwood som et unikt eksempel på en aldrende regissør, men som vi allerede har sett mangler han noen år på Sidney Lumet. Det er kanskje likevel rom for å hevde at Clint Eastwood er den nålevende filmskaperen med mest suksess på sine eldre dager: Oscar-vinner med Million Dollar Baby i 2005 og en rekke nominasjoner for Letters from Iwo Jima i 2007. Eastwood er allerede godt i gang med sin neste film: The Changeling (ikke en remake av 70-tallsgrøsseren, heldigvis).

Jeg vil også nevne det litt mindre kjente navnet Joseph Sargent som har spesialisert seg på kvalitetsfilmer for TV. I år er han i en alder av 82 år aktuell med dramaet Sybil med Jessica Lange i hovedrollen. For to år siden regisserte han Kenneth Branagh som Franklin D. Roosevelt i den meget gode Warm Springs om den tidligere presidentens poliolidelser. Anbefales.

Richard Attenborough holder seg også godt. Den adlede briten har rukket å runde 84 år, uten at det hindrer ham i å lage film. Det romantiske dramaet Closing the Ring har kinopremiere i Storbritannia denne jula.

Samtidig sitter mesterregissør Miklós Jancsó i Ungarn der han 85 år gammel utgav Ede megevé ebédem i 2006.

Alain Resnais hadde sin storhetstid på midten av forrige århundre med filmer som Night and Fog (1955), Hiroshima mon amour (1959) og Last Year at Marienbad (1961). Franskmannen kan imidlertid ikke beskyldes for å hvile på laurbærene. I fjor vant han i en alder av 84 år Gulløven i Venezia for Coeurs. Nylig ble det offentliggjort at hans neste prosjekt, L’incident (The Incident), har fått finansiell støtte og vil starte produksjon like over nyttår. Resnais runder 86 år neste sommer.

Men Resnais må se seg slått av landsmannen Eric Rohmer som var nominert til nevnte Gulløve så sent som i år med Les Amours d’Astrée et de Céladon (Romance of Astree and Celadon). I en alder av 87 år gjør det Eric Rohmer til den eldste gjenlevende og aktive representanten for den franske nybølgen. Jeg vil likevel også benytte anledningen til å nevne 77 år gamle Claude Chabrol (en personlig favoritt) som fremdeles holder et høyt aktivitetsnivå og er ute med ny film i år, samtidig som jevngamle Jean-Luc Godard sies å ha nye prosjekter på gang.

Resnais og Rohmer blir imidlertid smågutter sammenlignet med japanske Kaneto Shindô (kanskje mest kjent for Criterion-utgitte Onibaba fra 1964) som neste år fyller hele 96 år når hans nye film, Hanawa Chiredomo, lanseres.

Man skulle tro det ikke fantes noen som kunne utkonkurrere Kaneto Shindô i den uhøytidelige alderskonkurransen. Så feil kan man ta.

Portugisiske Manoel de Oliveira er mannen som er nødt for å være den eldste utøvende filmskaperen i verden akkurat nå. Oliveira er mannen bak Belle toujours (2006) – en slags oppfølger eller «homage» til Luis Buñuels Belle de jour – som for øvrig er årets portugisiske Oscar-bidrag. Hvis filmen faktisk ender opp med å bli nominert som beste ikke-engelskspråklige film, vil Manoel de Oliveira med stor grad av sannsynlighet være den røde løperens eldste med sine smått utrolige 99 (!) år.

Og ikke nok med det: en rask kikk på IMDb avslører at Manoel de Oliveira allerede har flere jern i ilden. Det historiske dramaet Cristóvão Colombo – O Enigma har blitt vist blant annet under filmfestivalene i Venezia og Toronto tidligere i år, mens et romantisk drama med tittel Singularidades de uma Rapariga Loira er i produksjon i disse dager og skal slippes en gang i 2008. Parallelt med dette instruerer Oliveira Abbas Kiarostami foran kamera i et kortfilmbidrag til en kommende antologi. Også den skal lanseres i 2008. Samme år som Manoel de Oliveira vil runde 100 år, hvis han fortsatt er i live 11. desember…

Spørsmål til diskusjon: Er det noen generelle trekk som karakteriserer filmer regissert av eldre filmskapere? Hva har de mistet underveis, og hva har de fått? Og hvilken film er den beste regissert av en person over 80 år?

Trailer: Before the Devil Knows You’re Dead

Det er 50 år siden Sidney Lumet laget det jeg mener er 50-tallets beste film, 12 Angry Men (1957). Det er derfor ganske ufattelig at samme person nå, i 2007, nylig har presentert sitt siste verk – Before the Devil Knows You’re Dead – og de som allerede har sett filmen nærmest går av hengslene i begeistring. Lumet er 83 år. Og han har kanskje laget en av årets beste filmer?

Jeg har aldri lagt skjul på min forkjærlighet for Sidney Lumet som filmskaper. Han er en av etterkrigstidens virkelige giganter i amerikansk film, og det føles som et privilegium å få oppleve en ny film, et potensielt mesterverk, av mannen i 2007. Det hadde jeg faktisk ikke forventet. For selv om hans forrige film, Find Me Guilty, var meget god og ufortjent oversett, så er det noen tiår siden Lumet leverte sine sjelsettende verk på 50-, 60- og 70-tallet.

Before the Devil Knows You’re Dead, med solide navn som Philip Seymour Hoffman, Ethan Hawke, Albert Finney og Marisa Tomei i de viktigste rollene, var blant de filmene som ble best mottatt under årets filmfestival i Toronto. Filmen er ventet på norske kinoer 23. november.

Plottet beskrives slik:

Needing extra cash, two brothers conspire to pull off the perfect, victimless crime. No guns, no violence, no problem. But when an accomplice ignores the rules and crosses the line, his actions trigger a series of events in which no one is left unscathed (IMDb).

Og traileren ser du her.

Det ser bra ut…