District 9 (2009)

district9

6

1990 er året da et romskip for første gang ankommer jorden. Stedet er den sørafrikanske storbyen Johannesburg, men romvesene er ikke hva menneskeheten hadde sett for seg. De er ynkelige, de er syke og de blir en byrde for bysamfunnet de har tatt bolig i. De utenomjordiske «rekene» sperres inne i en getto, Distrikt 9, en frisone for byens slum av kriminelle, narkomane, horer – og aliens. Nå vil myndighetene rydde opp, og skylle avskummet ut av byens fasade.

Science fiction funker som regel best når filmene kommer med en samfunnskritisk slagside, noe District 9 så definitivt gjør, og som understrekes sterkt av at handlingen er lagt til Sør-Afrika med pek til nasjonens nære fortid (Johannesburg er også regissør Neill Blomkamps fødeby). Under produsent Peter Jacksons vinger, har Blomkamp landet et dristig og originalt prosjekt på stødig vis. Riktig mesterlig blir det imidlertid ikke — til det blir storyen og karakterene for enkle, og underholdningsverdien dalende i en masete siste akt. Helst skulle jeg sett at Blomkamp & co. hadde våget å grave seg lenger inn i det dystre universet som påbegynnes, og ikke hoppe over på velkjente Spielberg-løsninger når plottet nærmer seg bristepunktet. Til slutt blir District 9 nesten skuffende uoriginal innenfor sitt originale konsept, og mer enn gjennomføringen, er det selve ideen og de mange smarte detaljene underveis som vil sitte igjen. Jeg forventet så mye mer.

The Man From Earth (2007)

manfromearth
6

The Man From Earth er filmen som bedre enn de fleste illustrerer hvor stor nytteverdi piratvirksomhet på nett kan ha for markedsføring av en film.

Mot slutten av 2007 var lavbudsjettsproduksjonen og science-fiction-filmen The Man From Earth blitt årets store filmsensasjon. Helt ut av det blå. Hvorfor? Noen rippet en tidlig dvd-versjon, la den ut på torrentsider til gratis nedlasting, mennesker så filmen, elsket produktet, snakket om det, skrev om det, kjøpte den på dvd, gav høye karakterer på imdb.com, og vips: filmen som «ingen» tidligere hadde hørt om, endte opp med et publikum som produsentene ikke engang hadde drømt om (de samme produsentene som oppmuntret til illegal nedlasting av filmen) – og det uten at man trengte å bruke en eneste krone på tradisjonell markedsføring.

Filmen er basert på en science-fiction-historie forfattet av nå avdøde Jerome Bixby (tidligere skrevet for Star Trek) og har et fengende utgangspunkt:

En professor inviterer sine kolleger på hyttetur for å ta farvel før han skal reise bort. Ingen forstår helt hvorfor han plutselig skal slutte i yrket og reise av sted, og aner at han bærer på en hemmelighet. Noe han ønsker å fortelle.

Og det skal han gjøre. Til en vantro forsamling kolleger forteller professoren med den største selvfølgelighet at han har vandret på jorda i 14 000 år; siden han kom til verden som et cro-magnon-menneske, vokste opp til å blir rundt 35 år inntil utviklingen stanset. Han legger ut om hvordan han har levd en nomadetilværelse i 14 000 år, knyttet vennskap med Vincent van Gogh, reist med Christopher Columbus og gått i lære hos Buddha.

Kollegene reagerer ulikt. Enkelte blir provosert over de åpenbare løgnene, andre skremmes av å høre innlevelsen i historien. Ingen tror ham, men de fascineres.

Det er også hva filmskaperne ønsker å gjøre: fascinere oss. Og storyen er udiskutabelt fascinerende. Det er noe urokkelig medrivende over konseptet som presenteres; en velfortalt historie som banalt underholdende blander historie, filosofi og religion i en mystisk innpakning som appellerer til vår fantasi. Alt foregår mellom fire vegger, i en film strippet for visuelle virkemidler, der plottet presenteres som i en lydbok.

Regissøren skal visstnok ha funnet inspirasjon i 12 Angry Men, hvor Sidney Lumet setter standarden for dynamisk historiefortelling og karakterskildring inneklemt i et rom over 90 minutter. The Man From Earth har et fengslende innhold, men kjemien foran kamera er totalt fraværende. Regien er anonym og kjedelig, langt i fra hva Lumets klassiker formidler. Det føles som å se et uinspirert stykke amatørteater; potensialet er enormt, men det utnyttes ikke.

Materialet har nok av saft i seg; filosoferende, spennende og (ufarlig) kontroversielt om fiksjon og fakta i salig blanding. Her brukes suksessformelen etter Da Vinci-koden, bare i en langt mindre actionspekket skala. Bare så synd at alt ødelegges av haltende rolletolkninger, intetsigende regi og en lavbudsjettsproduksjon som er mer kjedelig enn sjarmerende.

Jeg finner meg selv, atypisk nok, et sted midt i mellom de begeistrede og de indignerte.

Westworld (1973)

westworld-cover6

Det er to dager siden romanforfatter, manusforfatter og filmregissør Michael Crichton døde.

Omtrent 20 år før han skrev Jurassic Park, som Steven Spielberg noen år senere gjorde til en gigantisk filmsuksess, kom filmen Westworld ut. Forfattet og regissert av Crichton selv. Med et tema som minner en hel del om Jurassic Park; manipulasjon av naturen ved hjelp av moderne teknologi i underholdnings øyemed. Et gjennomgangstema i flere av Crichtons bøker og filmer. Westworld minner eksempelvis både tematisk og visuelt om min personlige Crichton-favoritt: 70-tallsthrilleren Coma med Michael Douglas.

«Westworld» er at av tre tilbud som firmaet Delos tilbyr i sin høyteknologiske fornøyelsespark, hvor pengesterke amerikanere kan reise tilbake til den ville vesten, middelalderen eller romertiden. Selskapet reklamerer for en autentisk ferie til en annen epoke med tidsriktige kulisser og roboter i menneskedrakt som innbyggere.

I filmen følger vi to ferielystne menn som tar turen inn i «Westworld». Ved første øyekast er alt i skjønneste orden. De havner i barslagsmål, går i duell som i en westernfilm, og går til sengs med robothorer. Alt er som det skal være. Men så har også selskapet bak den nyskapende fornøyelsesparken garantert at ingen vil ta skade av ferien.

Etter hvert begynner imidlertid ting allikevel å gå galt. Naturligvis.

westworldDu er sjanseløs dersom du går løs på Westworld med en skeptisk holdning til premisset og logikken den presenterer. Det er lett å skrike seg hes på alle de idiotiske detaljene og forenklingene som reduserer Westworld til den sjangerbaserte underholdningsfilmen den jo er, selv om Crichton prisverdig nok også får frem sitt samfunnskritiske budskap.

Yul Brynner er dessuten umåtelig tøff der han rusler rundt i robotutgaven av sin karakter fra The Magnificent Seven tretten år tidligere. I en film der samtlige skuespillere vandrer uttrykksløst rundt som brikker i en større helhet. Det er ikke menneskene som er det sentrale i historien, men hva som foregår — og hvorfor.

Dette er ren og skjær underholdende samfunnskritikk, men med et uutnyttet potensial til å bli enda bedre. Og kanskje blir den nettopp det i den varslede remaken?

Southland Tales (2006)

Vurdering:

USA 2006 | Regi: Richard Kelly | Spilletid: 145 min | IMDb

Richard Kelly traff tidsånden da han i 2001 lanserte debutfilmen, Donnie Darko, til umiddelbar kultstatus. Nå er den (av mange) geniforklarte filmskaperen tilbake med sin «vanskelige andrefilm» – fremtidsdystopien Southland Tales.

Kelly tok med seg en nesten-ferdig versjon av filmen til Cannes for to år siden, ble buet ut, og har brukt ettertiden på nitidig restaurering – for endelig å slippe den ut til de store massene nå nylig. I Norge havnet filmen rett på DVD. Et aldri så lite antiklimaks for de av oss som hadde sett frem til lanseringen i lang tid, dessverre ble tiden så lang at hvert fall jeg mistet litt av interessen et sted på veien.

Southland Tales utspiller seg i et post-apokalyptisk California, like etter at USA har vært utsatt for to kjernefysiske angrep. Verden står i knestående: økonomisk, politisk og moralsk. Den konkrete handlingen er imidlertid så forvirrende at jeg ikke orker å gjøre et forsøk på å formulere den. Men dette er altså en ensamblefilm – med tiårets mest snodige casting – hvor Richard Kelly gjennom et utvalg av forskjellige figurer og perspektiver skildrer de store linjene i et fiktivt, nært fremtidsunivers.

Det hører med til historien at filmen i realiteten er kapittel fire, fem og seks i en sammenhengende historie, hvor Richard Kelly allerede har gitt ut de foregående kapitlene i tegnet form. Sikkert en fordel å få med seg først.

Som en episk science-fiction/thriller (med film noir-elementer), hvor flere karakterer er sammenvevd i en intrikat dommedagshistorie med politiske, religiøse og spirituelle overtoner, i en film til fingerspissene eksperimentell både i struktur og visuell fremtoning, er dette noe av det mest ambisiøse jeg har sett på en god stund.

Og jeg håpet virkelig at jeg skulle elske denne filmen. Eller i hvert fall like den veldig godt. Dessverre gjorde jeg ikke det.

Lydbildet er suggerende og behagelig for øret, og jeg kan se at Kelly har hatt en del friske ideer i visualiseringen av enkeltscener i en forlokkende futuristisk setting. En musikksekvens der Justin Timberlake danser og mimer til Alle These Things That I’ve Done av The Killers er et eksempel på tre svært fornøyelige minutter. Innimellom dukker det også opp et par andre kreative innfall som isolert sett har noe for seg. Men de sporadisk gode ideene drukner til slutt i et krampeaktig filmatisk kaos over 145 selvhøytidelige minutter.

Det er også vrient å bli bekvem med den absurde castingen. Samligen av Dwayne Johnson (også kjent som The Rock), Sarah Michelle Gellar, Bai Ling, Jon Lovitz, Christopher Lambert, Seann William Scott, Kevin Smith, Justin Timberlake og Mandy Moore minner mest om en billig popkulturell gimmick. Noen er malplasserte, andre er stive og svake. I sum er det bare irriterende.

Jeg har stor sans for modig og kompromissløs filmskaping, men her har Richard Kelly tatt en overdose av kreative piller. Det er noe kvasi David Lynch og Quentin Tarantino over stil og stemning, og tankene streifer også innom filmer som Strange Days og surrealismen i Terry Gilliams Brazil. Gode referanser, men Kelly vandrer i blinde og sliter tungt med å sy bildene sammen til en tiltrekkende helhet.

Produktet, altså filmen, føles som billig papp. Tom og kjedelig.