Away We Go (2009)

THE LIMITS OF CONTROL

5

Sam Mendes er den type filmskaper jeg lett kan se for meg aldri kommer til å lage en dårlig film. Det er en linje av gjennomført perfeksjon gjennom alle hans tidlige filmer, selv Jarhead som i seg selv ikke er et mesterverk på nivå med American Beauty, Road to Perdition og Revolutionary Road. Filmatiske kunstverk med henrivende foto og følsomhet i bildene, og på sitt beste også filmer som kommuniserer noe særegent til sitt publikum. Sist gjennom 50-tallets klaustrofobiske forstadsidyll i Revolutionary Road, med hjelp av Roger Deakins‘ foto og fjorårets beste skuespillerprestasjoner. I min bok også fjorårets beste amerikanske film.

Det er unødvendig å si: forventningene mine til Sam Mendes’ neste film ville være skyhøye, uavhengig av sjanger og prosjektets størrelse. Det var likevel overraskende å se Mendes gi seg i kast med en «indie-komedie» som Away We Go tidlig skulle gi seg til kjenne som. Jeg fikk dermed god tid til å justere forventningsbarometeret før jeg så filmen i Karlovy Vary i sommer. Likevel står dette igjen som filmfestivalens klareste skuffelse. Ikke fordi filmen er direkte dårlig (på sitt beste er den ganske vittig) – men fordi det føles så unødvendig at det er Sam Mendes som bruker av sin tid på å gi oss noe så uoriginalt som dette beklageligvis er.

Vi følger et par i trettiårene som venter barn og finner ut at det er en god idé å reise rundt i USA, bare for utelukkende å treffe på skrudde mennesker som til slutt får dem til å lære noe om seg selv i livet de ønsker å leve. Filmen er tidsriktig innpakket og kommer med en uendelig serie av fiffige observasjoner og replikker som skriker indiefilm – mens roadmoviestrukturen bare forsterker manusets begrensninger. Den første halvtimen er fornøyelig og småmorsom, men etter hvert som utviklingen står stille, og det bare blir mer av det samme, blir jeg gradvis trøtt av å følge de to karakterenes rundreise. Og selv om det forsåvidt er befriende å se relativt nye ansikter i hovedrollene, John Krasinski og Maya Rudolph, klarer de ikke å tilføre filmen nevneverdig. Det er birollene som er best, kanskje fordi filmen også gjør seg best i små doser. I siste akt forsøker Mendes å dra komedien over i en slags tilstand av melankoli, noe som fungerer heller dårlig. Det blir bare veldig banalt.

Dette er filmen for deg som syntes Garden State er helt topp.

Trailer: Away We Go

Jeg er av de som ikke ville protestert dersom Revolutionary Road hadde vunnet Oscar for beste film tidligere i år. Vel, nå ble den ikke engang nominert.

Nå har regissør Sam Mendes uansett nytt interessant materiale på trappene: Away We Go. I går ble første trailer sluppet (premiere til sommeren). Mindre stjernespekket og ganske annerledes enn det Mendes har gjort tidligere, men ikke mindre interessant av den grunn. Alt Mendes har tatt i siden American Beauty til dags dato, har i mine øyne vært i skalaen «bra» til «glimrende». Spennende å se om han også kan gjøre samme suksess av roadtrip-komedie-genren som Away We Go utfra traileren virker å tilhøre. Jeg synes det virker lovende:

Revolutionary Road (2008)

revroad1

8

Regissør Sam Mendes beveger seg mot «bergmansk territorium» i Revolutionary Road; en opprivende skildring av ekteskap låst i en tid hvor frigjørelse er umuliggjort. Filmspråket er dvelende, men intenst, idet vi kommer tett på et vidt spekter av følelser i et smertefullt ekteskap med uunngåelig tragisk utgang.

Frank (Leonardo DiCaprio) og April Wheeler (Kate Winslet) flytter til et stort hus i en amerikansk forstad på 1950-tallet. Frank er 30 år, etablert med kone, to flotte barn, en stabil jobb og lever i materialistisk velstand.

Han er en konformist; trives i en jobb han ikke brenner for – fordi det gir ham, og familien, økonomisk trygghet – mens han selv kan leve et bekymringsfritt liv i trygge omgivelser. Det er riktignok noe med tilværelsen som gnager ham, men enhver konfrontasjon skyves til side.

De er «The Wheelers». Det perfekte unge paret i det perfekte nabolaget.

Kona, April, er imidlertid ikke like bekvem med tilværelsen. Hun har bare ikke luftet det på en måte som har vekket Franks oppmerksomhet. Inntil hun en dag lanserer ideen om at de kan reise fra alt, og flytte til Paris hvor hun kan få jobb, og de sammen kan starte et nytt og mer meningsfullt liv. Etter hennes definisjon.

revroad11

I filmfotografisk perfeksjon, slik man etter hvert forventer fra Roger Deakins (Coen-brødrenes faste fotograf, som også har foto på filmer som The Shawshank Redemption og The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford, og nå har erstattet avdøde Conrad L. Hall som Mendes’ høyre hånd siden Jarhead), visualiseres glatt forstadsidyll mot en dirrende undertone av eksistensielle konflikter og hverdagslig, arketypisk samlivsproblematikk, alt i tidsriktig 50-tallsfasong, både i tematikk og interiør.

Revolutionary Road utspilles som et tett kammerdrama, basert på en amerikansk litterær klassiker, om menneskelige relasjoner i en grusomt satt 50-tallsvirkelighet. Leonardo DiCaprio og Kate Winslet utfordres av komplekst sammensatte karakterportretter, foredlet av en annen tid, og gjør rollene med kraftanstrengende presisjon.

Det blir emosjonelt rystende, til tross for en urokkelig lavmælt tone. Et nyansert, mørkt og tungt samlivsdrama om den amerikanske drømmen som blir et mareritt.

Jarhead (2005)

Vurdering:

Tyskland/USA 2005 | Regi: Sam Mendes | Spilletid: 125 min | IMDb

«Fuck politics. We’re here. All the rest is bullshit.»

Jarhead (slang-uttrykk brukt om amerikanske soldater) handler om den unge soldaten Swoff, spilt av Jake Gyllenhaal, og baserer seg på en bok forfattet av Anthony Swoffords, om hans tanker og opplevelser under den første gulfkrigen.

Dette er imidlertid ingen tradisjonell krigsfilm. Actionscenene er ikke-tilstedeværende, isteden skildres militærmiljøet i et forsøk på å si noe om hvordan og hvorfor soldatene agerer som de gjør i den spesielle situasjonen som oppstår. Dette er en psykologisk krigsfilm; nesten like dvelende, men ikke like ambisiøs og mangesidig som Michael Ciminos mesterverk om Vietnam-krigen, Hjortejegeren.

Filmens begynnelse er derimot veldig tradisjonell og ordinær. Der og da kan Jarhead faktisk kan minne om noe så utenkelig som en billig remake av Stanley Kubricks Full Metal Jacket, der de uvørne soldatene må lære å elske sitt våpen og oppreist ta i mot skittkasting fra en med høyere rang, her spilt av Jamie Foxx, som nærmest ser ut til å etterape den legendariske karakteren Sergeant Hartman (R. Lee Ermey) i sistnevnte film, uten å nå ham til knærne.

Etter at fortreningen er utført, bykser heldigvis filmen over i en mer interessant fase. Soldatene overføres til ørkenen. De er både fysisk og psykisk rustet til å bekjempe irakiske soldater med amerikansk stolthet og ære. De står endelig overfor krigens virkelige utfordringer; treningen er et tilbakelagt stadium, nå er det virkeligheten som gjelder. Men soldatenes forventninger svinner sakte hen i frustrasjon. Ingenting skjer. Ventingen føles meningsløs der soldatene intetanende kun er blitt brikker i et spill. Sporadiske smell i det fjerne, oljebrønner som står i flammer og fly som passerer er alt de ser som kan minne om krig. Swoff og hans medsoldater virker å være stasjonært i den tørre evigheten, uten noen substansielle oppgaver som kan svare til deres forventninger.

Akkurat som situasjonen føles frustrerende og kjedelig for soldatene i ørkenen, er kjedsomheten farlig nær ved å smitte over fra lerretet. Men heldigvis reddes filmen av et sterkt og interessant manus; den tar en retning som få krigsfilmer tidligere har gjort og skildrer soldatenens meningsløse tilværelse og forklarer mye uten å bli overtydelig og banal i sine poenger. Det skader heller ikke at filmen er usedvanlig vakkert fotografert – det er nesten som man ikke merker fraværet av Conrad L. Hall, den avdøde mesterfotografen som samarbeidet med Sam Mendes på både American Beauty og Road to Perdition.

Jarhead er nok ikke like solid som Mendes’ to tidligere verk, men er likevel en betydelig adapsjon som fortjener et bredt publikum.