Polanskis The Ghost i levende bilder!

ghost

Etter noen late sommermåneder, erklærer jeg med dette årstiden som et avsluttet kapittel. På tide å komme oss videre, som for eksempel å oppdatere Speilet litt hyppigere med filmomtaler- og nyheter. Mest interessant denne helga er slippet av en 17 sekunder lang teaser til Roman Polanski-thrilleren The Ghost (basert på boka av Robert Harris) og en medfølgende plakat (bruk søkefeltet til høyre for å søke frem tidligere saker jeg har skrevet om filmen).

Polanskis spøkelse

Jeg skrev en kort sak på slutten av fjoråret om det som skulle bli Roman Polanskis neste filmprosjekt: en adapsjon av Robert Harris’ ferske spenningsroman The Ghost (på norsk: Skyggen).

Et halvt år senere er de tre viktigste rollene besatt, og tiden i mellom har jeg blant annet brukt på å lese boka. Hva synes jeg? På sitt beste er den en veldreid page-turner, underholdende og lettleselig, om enn noe unødvendig klisjéfull i enkelte partier, samtidig som det tys til en del enkle løsninger. Potensialet for en effektiv spenningsfilm er imidlertid absolutt til stede. Harris bruker et filmvennlig språk, så gjenstår det å se om Polanski er rett mann for denne type materiale. Av hans tidligere filmer kan det mest minne om Death and the Maiden fra 1994 som jeg er lite tilbøyelig til å omtale som vellykket.

Men tilbake til castingen: Pierce Brosnan er valgt i rollen som den britiske statsministeren. Et kjedelig, men greit valg. Tilda Swinton er perfekt castet som statsministerfruen, mens Nicolas Cage skal bekle hovedrollen som den gradvis mer paranoide skyggeforfatteren som mot sin vilje vikles inn i et politisk spill med fatale ringvirkninger. Og med dét mistet jeg plutselig litt av troen på dette prosjektet…

Cul-de-sac (1966)

Vurdering:

Storbritannia 1966
Spilletid: 113 min
Regi: Roman Polanski

En gangster på rømmen søker sammen med sin døende partner et sted å holde ly, og de oppdager straks et avsidesliggende slott. Mens den døende blir igjen i bilen et stykke unna, bryter den andre seg inn i slottet og tvinger seg på eierne, en flintskallet og eksentrisk brite og hans skjønne franske hustru. Richard, som er kjeltringens navn, er dog intetanende om at tidevannet er i ferd med å skylle hans døende venn ut i havet, da han er oppatt av å tilpasse seg de nye omgivelsene og personene. De tre ulike mennesketypene har nemlig en unik påvirkningskraft på hverandre, og spesielt etter at nye gjester tar inn på slottet, oppstår de mest absurde situasjoner.

Som i Nóz w wodzie, tar Roman Polanski også i Cul-de-sac utgangspunkt i et drama som utspiller som mellom tre personer i én setting. Ikke like ekstremt som i debutfilmen, og etter hvert også med innslag av andre karakterer, men likhetene er slående. Det handler om to personer, en mann og en kvinne, som får «besøk» av en utenfra. Den mest markante forskjellen fra Nóz w wodzie kommer når Polanski leker med sjangerne. Cul-de-sac virker ved første øyekast som en spenningsfilm, eventuelt horror, men bikker etter hvert over i en slags makaber, stilsikker og underholdende komedie. En liten smakebit på hva vi hadde i vente av regissøren året etter gjennom Dance of the Vampires (eller… de er ganske ulike når alt kommer til alt).

Polanski har blitt sitert på at Cul-de-sac er hans personlige favoritt blant egne filmer. Selv om jeg ikke deler den oppfatningen, kan jeg kanskje se hvorfor han mener det. Dette kan meget vel sees på som en slags «oppsummering» av Polanskis karriere, paradoksalt nok allerede i hans tredje spillefilm. Cul-de-sac har mange elementer i seg man kan kjenne igjen fra de fleste av hans andre filmer, men markerer likevel en ny retning i forhold til de psykologiske thrillerne Nóz w wodzie og Repulsion. Når alt kommer til alt så er Cul-de-sac en mørk komedie, satirisk og absurd. Men likefullt med en håndgripelig spenningshistorie og trekantdrama som utgangspunkt.

Med sitt noe spesielle utseende og særegne stemme utpreget Donald Pleasence seg mest i karikerte biroller på film og tv helt frem til sin død midt på 90-tallet. I Cul-de-sac fikk han for en gangs skyld utløp for sitt komiske talent og energiske opptreden i en hovedrolle. Her er han utkledd som «drag queen» i det ene øyeblikket og en gal, halvnaken mann i det neste (seg selv). Hans forhold til sin bedre halvdel, vakre Theresa, er et mysterium og føyer seg inn i rekken av bisarre poenger.

Cul-de-sac er kunstnerisk uhyre fascinerende. Visuelt er det nesten like strålende som Repulsion. Her har vi dessuten meget gode kameraføringer og valget av svart/hvitt er nok en gang et vellykket trekk. Filmen er også kjent for en scene som strekker seg utover hele 7 minutter, filmet på en strand, uten klipp. Godt hjulpet av fotograf Gilbert Taylor (Repulsion, Star Wars, The Omen, Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb) ser det også virkelig bra ut.

Cul-de-sac er først og fremst en vittig og vellaget film. Men også velspilt. Donald Pleasence er allerede nevnt som det definitive høydepunktet. Men både Lionel Stander og Françoise Dorléac gjør sitt til at det skapes en herlig dynamikk mellom de tre personene. Dorléac var for øvrig søster av mer kjente Catherine Deneuve som spilte hovedrolen i Repulsion. Dessverre omkom Dorléac i en bilulykke allerede året etter Cul-de-sac.

Ja, dette er kanskje en såkalt sær film. Men enhver Polanski-film bør ses med åpent sinn og mange vil helt sikkert more seg over de komiske situasjonene og muligens også la seg imponere over filmens kunstneriske og filmtekniske høye standard.

Repulsion (1965)

Repulsion er Roman Polanskis andre spillefilm og hans første engelskspråklige. Det er også den første filmen i det man kan kalle en trilogi med handling i en leilighet. Rosemary’s Baby og Le Locataire er naturligvis de to andre.

I hovedrollen møter vi Catherine Deneuve som Carol, en negledesigner som bor sammen med sin eldre søster Helen i London. Carol er den uskyldige og jomfruelige med lite til overs for sin søsters stønnende aktivitet sammen med en gift mann i naborommet på sen kveldstid. Når Helen og hennes elsker drar på ferie, får imidlertid Carol rikelig med tid til å utforske sitt indre. Det ender med at hun til slutt blir fanget i sine egne hallusinasjoner, og konfronteres med sine største frykter.

Repulsion er en psykologisk thriller med Polanski i sitt ess. Med sitt særegne surrealistiske filmspråk skaper han en ekkel og klam atmosfære, der leiligheten blir en like viktig stemningsskapende karakter som Carol. Deneuves forskrekkelse som en person i mentalt sammenbrudd virker totalt autentisk, noe som også kan ha sin naturlige forklaring i at Polanski angivelig trakasserte den franske skuespillerinnen under hele innspillingen for å true frem en ektefølt galskap. Han lyktes.

Filmen er ikke bare surrealistisk. Polanski bruker, slik han har for vane å gjøre, god tid innledningsvis til å bygge opp karakterene og relasjonene. Filmens første del er utelukkende realistisk med flere flotte scener fra ulike London-locations. Det er først den siste halvtimen surrealismen tar over for å bringe historien fremover. Da befinner vi oss inne i leiligheten, eller kanskje mer beskrivende; inne i Carols hode.

Mange vil oppfatte Repulsion som unødig langsom. Det er forståelig, men den tålmodige seer vil belønnes — og etter å ha sett filmen ferdig er det vanskelig å se hvordan Polanski kunne gjort det annerledes, uten samtidig å frata filmen visse kvaliteter. Men foruten sin dvelende fasong, er ikke Repulsion noen spesielt krevende film. Polanski er ingen stor tilhenger av metaforer eller andre skjulte meninger, og er her mer opptatt av å få oss i en forstyrret stemning med en distinkt visuell regi.

Det er heller ikke mangelvare på sjokkerende, effektive scener etter horrorsjangerens konvensjoner. Selv om det for det meste er den gyselige og klaustrofobiske stemningen som råder, utagerer det etter hvert også voldelig. Men det er hovedkarakterens transformasjon som skremmer absolutt mest. Og her hviler filmen på Catherine Deneuve, som hvis det var tvil byr på en imponerende tolkning av karakteren Carol.

Vurdering:
8.jpg

Roman Polanski & Robert Harris

Det blir som kjent ingen Roman Polanski-film basert på Robert Harris’ Pompeii. Prosjektet er foreløpig gravlagt i lava, i hvert fall fra Polanskis side. Nå har den aldrende og omdiskuterte mesterregissøren isteden funnet en annen bok av Robert Harris han vil lage film av: The Ghost.

The Ghost er en politisk thriller som omhandler en profesjonell ghostwriter som plutselig får et ærefullt oppdrag – han skal skrive memoarene til den nylig avgåtte statsministeren i Storbritannia. Og under dette arbeidet oppdager han hittil ukjente og mørke sider ved den tidligere statsministeren. Boka skal visstnok være inspirert av Tony Blair som Harris var omgangsvenn med – inntil Blair tok parti med George Bush og USA i «krigen mot terror».

Jeg har ikke lest boka selv (den kom ut i år), men jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å gjøre det. Samtidig har jeg veldig tro på at dette er et konsept og en sjanger som kler Polanski godt. Magefølelsen min er faktisk hakket mer positiv til dette prosjektet enn det mer påkostede Pompeii.

«Jeg har vært på utkikk etter politiske thrillere å regissere en god stund, og The Ghost kunne ikke vært mer perfekt. Robert (Harris) har konstruert en så spennende roman at det er vanskelig å legge den fra seg», er Polanskis kommentar til Variety.

Det høres bra ut. Jeg hadde nemlig et lite mareritt om at Polanski kom til å trekke seg tilbake fra filmverden med en gjesteopptreden i Rush Hour 3 som sitt siste bidrag…

Produksjonsstart blir ifølge Variety neste høst. Hvor? I Europa, selvsagt.