Shutter Island utsatt

På torsdag postet jeg den nyslupne japanske filmplakaten til Shutter Island. Dagen etter ble det kjent at filmen likevel ikke kommer på kino i oktober som planlagt. Ny premieredato er 19. februar 2010. Det betyr samtidig at Paramount veldig uventet har trukket Martin Scorseses film helt ut av Oscar-løpet, forhåpentligvis motivert av økonomiske forutsetninger, og ikke filmens kvaliteter. Tidlige testvisninger har i hvert fall gitt positiv respons, mens trailer og annet promomateriale også har pekt i positiv retning. En utsettelse på hele fire måneder var derfor en stor nedtur. Dette skulle jo bli en av høstens store filmer…

Poster til Scorseses Shutter Island

Dagens slipp av den første posteren (en såkalt «teaser poster») for Martin Scorseses Shutter Island (les her for tidligere saker om Shutter Island på Speilet) markerer den tidlige fasen på markedsføringsprosessen, frem til filmen lanseres tidlig på høsten (oktober). Posteren stammer fra en artikkel i den tyske avisa Berliner Zeitung og fremstiller filmen noe overraskende med iøynefallende horror/spøkelsesfilm-elementer, men får samtidig også frem materialets (bokas) mørke sider fra mentalinstitusjonen på fengselsøya. Jeg synes det er et godt bilde, foruten den bloddryppende teksten, kanskje. Hva synes du? Er dette en film du ser frem til?

shutterisland

Shine a Light (2008)

Vurdering:

USA 2008
Spilletid: 122 min
Regi: Martin Scorsese

Av en eller annen grunn har jeg aldri latt meg begeistre så veldig av The Rolling Stones. Nå levde jeg verken på 60- eller 70-tallet, men som litt over middels musikkinteressert har man jo likevel et visst forhold til denne revolusjonære brytningstiden i britisk rock. Men for mitt vedkommende er det i første rekke The Who, en del The Kinks og litt The Beatles som har funnet veien inn i mine platehyller fra denne perioden. For all del, Mick Jagger & co. har gjort mye bra, men det har aldri truffet meg like sterkt.

Kanskje har det også noe å gjøre med at jeg er blitt eksponert for dagens aldrende utgave av bandet. For meg er rock synonymt med ungdommelig vitalitet og energisk skaperkraft som vanskelig overføres til 60 årsalderen, selv om jeg overhodet ikke har noe å utsette på hvordan bandet i energi og tilstedeværelse fremstår fra scenekanten over 60 år gamle. Snarere tvert i mot. Med en beundringsverdig stayerevne slutter The Rolling Stones tilsynelatende aldri å imponere live. Men for meg er det likevel noe som skurrer, både musikalsk og visuelt. Jeg finner ikke noe særlig glede i å se skjelettversjonen av The Rolling Stones på scenen 40 år etter de var på høyden (Sier jeg som storkoste meg på konsert med de jevngamle legendene i Iggy & the Stooges i fjor sommer).

Og det var bakgrunnen for at jeg gikk til Shine a Light med blandede forventninger.

Filmen åpner med en morsom seanse i kulissene før konsertstart. Med regissør Martin Scorsese foran kamera i diskusjoner med Mick Jagger og andre involverte. Om rigging av scene, lysforhold, kameraplasseringer og hva som blir endelig setlist. Ting blir såpass kaotisk at man litt for lett forstår at dette er mer regi enn dokumentar. Likevel er det morsomt og underholdende. Og etter at bandet har hilst på Bill Clinton med følge, er det endelig duket for det filmen egentlig handler om: konsert med The Rolling Stones i Beacon Theatre i New York (det er gjort opptak fra to kvelder høsten 2006).

Ballet åpner kruttsterkt med Jumpin’ Jack Flash som er som skapt for å være åpningslåt. Til sammen spiller Stones seg gjennom respektable 22 låter. Variasjonen i låtmaterialet er god, med en fin blanding av kjente og ikke fullt så kjente låter, men tydelig tilpasset hvor Stones befinner seg i karrieren med et tydelig bluesfokus.

I et åpenbart forsøk på å fri til den yngre generasjon hives både Christina Aguilera og Jack White (bra fyr) inn på scenen til hver sin duett med Jagger. Det føles bare rart. Høydepunktet kommer isteden med blueskongen Buddy Guys gjesteopptreden på Champagne and Reefer. Buddy Guy har en like fantastisk tilstedeværelse som han har stemme, og i noen minutter så glemmer man at Jagger fortsatt står på scenen.

Martin Scorsese har valgt å putte inn arkivbilder fra gamle intervjuer som pusterom mellom slagene, noe jeg personlig skulle sett enda mer av. Men 90 % av Shine a Light foregår inne på scenen i Bacon Theatre. Scorsese er klar på at dette først og fremst er en konsertfilm. Ikke en dokumentar.

Mye står derfor og faller på hvordan produksjonen klarer å formidle energien fra scenen over til lerretet, og naturligvis hvordan The Rolling Stones leverer.

Det første som slo meg rett etter å ha sett filmen, var at jeg ble litt sliten av de mange nærbildene. Det blir litt for få bilder i vidvinkel som fanger hele bandets opptreden og samspill på scenen i samme bilderamme. Isteden er det mye fokus på Mick Jagger, som ventet, og en god del på Keith Richards sitt slitne ansikt. Men for en film som er laget for fansen burde kanskje trommis Charlie Watts og gitarist Ron Wood fått litt mer oppmerksomhet av Scorsese?

Utover det ble jeg faktisk positivt overasket over hvor levende og dynamisk konserten(e) er overført til lerretet, og Scorsese lykkes med å fange live-energien ved hjelp av 18 kameraer i alle tenkelige posisjoner. Redigeringen må ha vært utfordrende, men David Tedeschi har ikke falt for fristelen til å klippe i stykker konsertopplevelsen. Jeg hadde som sagt satt pris på noen flere avstandsbilder, med hele bandet, men rytmen i klippingen er overraskende rolig og behagelig, uten at man mister den forrykende energien fra scenen. Scorsese har også fått assistanse fra så eminente filmfotografer som John Toll (The Thin Red Line, Braveheart, Almost Famous), Robert Richardson (Kill Bill-filmene, Casino, Bringing Out the Dead, The Aviator) og Albert Maysles som regisserte Stones-filmen Gimme Shelter i 1970. Bildene er praktfulle å se på og kommer med en enorm detaljrikdom.

Filmen begeistrer øynene like mye som ørene (lyden er tilnærmet perfekt i mine ører), og er sikkert enda mer spektakulær for de som har muilghet for å nyte den i IMAX.

Men mest av alt er dette en film for fansen.

For meg ble to timer i meste laget. Mens den første timen oppleves som frisk og holdes oppe av en imponerende produksjon, ble jeg etter hvert mettet både på musikken og bildene. Jeg tror det vil skje for de fleste som ikke har noen sterk tilknytning til bandet. Det er da jeg også starter å tenke over irriterende småting. Som hvor falskt og malplassert det er å plassere en masse unge modelljenter foran ved scenen. Uten å ha vært på Stones-konsert før, så kan jeg ikke helt forestille meg at disse er noe annet enn innleide statister. Hele settingen rundt konserten virker i det hele tatt en smule stiv og polert, samtidig som man innimellom ser de mange kameraene som sveiper rundt inne i den pompøse hallen man ikke akkurat forbinder med et rufsete rockeband i England på 60-tallet.

Likevel er det morsomt å observere det nesten magiske gitarsamspillet mellom Keith Richards og Ron Wood, høre de rytmiske trommeslagene fra Charlie Watts (bandets kuleste medlem) og oppleve en energisk Mick Jagger som om han fortsatt skulle vært i 20-årene. Hvis vi da ser bort fra vokalprestasjonen, den er ikke veldig imponerende lenger. Spesielt Richards og Watts ser også ut til å slite formmessig med å holde tempoet oppe hele veien.

For Martin Scorseses del vil nok Shine a Light aldri få samme status som The Last Waltz. Til det er filmen minst 30 år for sent ute. Dette blir mer en hyggelig opplevelse enn en musikkhistorisk viktig eller spennende dokumentasjon.

Og jeg tror vel heller ingen andre enn Stones-nostalgikere vil ha særlig glede av dette. Men de er det jo til gjengjeld mange av…

Who’s That Knocking at My Door (1967)

Vurdering:

Alternativ tittel: I Call First
USA 1967
Spilletid: 90 min
Regi: Martin Scorsese

I 1967 banket Martin Scorsese på døra for første gang. Who’s That Knocking at My Door var mesterregissørens aller første film. Dette er et personlig og religiøst stykke film. For Marty begynnelsen på en stor karriere, og det skal ikke legges skjul på at filmen først og fremst er interessant i dag nettopp fordi det er Scorsese sin første. Den rent filmhistoriske betydningen bør alene være grunn nok til å se Who’s That Knocking at My Door.

Scorsese har et tydelig fokus på stil og stemning fremfor å utvikle et engasjerende plott. Det er heller ikke vanskelig å se likheter med hans første mesterverk, Mean Streets, som kom seks år senere. Der har han beholdt stilen fra denne filmen og bygger tildels videre på samme type miljø, men samtidig videreutviklet og gjort selve historien mer dynamisk og interessant. I Who’s That Knocking at My Door blir det litt statisk og kjedelig.

Scorsese har i ettertid selv sagt seg mer eller mindre mellomfornøyd med sluttresultatet, og innrømmer også på kommentarsporet til DVD’en at, ja, filmen er i perioder kjedelig. Likevel har han på en måte klart å visualisere en særegen stil filmteknisk. Men valget ved nærmest å viske bort plottutvikling, til fordel for utelukkende å skape en stemning, gjør det automatisk noe statisk, og kanskje en smule filmskole-pretensiøst.

Filmen markerte også begynnelsen på samarbeidet mellom Scorsese og Harvey Keitel. Dette var samtidig også Keitels første filmrolle, og han portretterer karakteren J.R. i hovedrollen fremragende. J.R. fungerer som et slags alter-ego for Marty selv.

For alle som elsker film generelt, og Martin Scorsese spesielt, bør dette være obligatorisk. Andre kan nok greit styre unna, for noe mesterverk i seg selv er det slett ikke. Da kan man heller hoppe rett over på Mean Streets.

Ben Kingsley i Shutter Island

Martin Scorseses Shutter Island begynner virkelig å ta form. Leonardo DiCaprio er allerede klar for hovedrollen som U.S. Marshal Teddy Daniels, mens Mark Ruffalo skal spille partneren Chuck Aule som sammen ankommer mentalsykehuset på den isolerte øya Shutter Island like utenfor Boston på 50-tallet for å oppklare et forsvinningsmysterium.

Ifølge bransjebladet Variety har også Ben Kingsley skrevet under på papirene som gjør at han får en sentral rolle i filmversjonen av Dennis Lehanes velskrevne spenningsbok med samme tittel. Dette blir faktisk første gang Scorsese og Kingsley arbeider sammen. På høy tid. En fantastisk skuespiller som jeg vil tro passer perfekt til rollen som sykehusets sjefspsykiater J. Cawley.

(Les alle nyhetene på Speilet om Shutter Island her)

Scorsese gjør Hitchcock

Sponset av en vinprodusent… 

Martin Scorsese kommer angivelig over et tre sider langt utkast til en Alfred Hitchcock-film som aldri ble lagd. Han bestemmer seg for å realisere filmen slik Hitchcock ville gjort i dag (et fantastisk scenario forresten). Resultatet er kortfilmen The Key to Reserva; en nydelig hyllest og reklame for Hitchcock. Med humor. Med eleganse. Med Bernard Herrmann. Og med Martin Scorseses alltid innlevelsesrike kommentarer. Jeg storkoste meg.

Filmen venter på deg her, eventuelt direkte via YouTube:

Mark Ruffalo til Shutter Island

Mark Ruffalo, som sist gjorde seg bemerket med positivt fortegn som sliten politietterforsker i den eminente Zodiac, vil etter alle solemerker bli å finne i spann med Leonardo DiCaprio jaktende etter svaret på en forsvinngsgåte på øya Shutter Island. Den fengslende godt fortalte boka av Dennis Lehane skal som jeg har skrevet tidligere bli filmatisert av Martin Scorsese. Nå knyttes gjerne Scorsese opp mot x antall prosjekter i året, men mye tyder på at dette faktisk kan bli hans neste film, med innspillingsstart i mars neste år. Jeg tror det kan bli veldig bra. God bok. Gode skuespillere. Fantastisk regissør.