Blindness (2008)

blidness1

7

Når en amerikansk by rammes av en mystisk epidemi som fører til at alle innybyggerne mister synet, forandres samfunnet i skremmende raskt tempo til en slagmark av kaos og desperasjon. Smitten spres raskt, og de første som rammes beordres til en lukket avdeling hvor de må bo i isolasjon. Alle er blinde og hjelpeløse. Bortsett fra en kvinne som fremdeles kan se, men som velger å spille blind for å kunne bli hos sin mann.

Når Cidade de Deus-regissør Fernando Meirelles filmatiserer en historie forfattet av nobelprisvinner José Saramago, med Julianne Moore, Mark Ruffalo og Gael García Bernal på rollelisten, og velges som åpningsfilm under filmfestivalen i Cannes… Vel, da legger man opp til høye forventninger.

Og man sitter nesten skuffet igjen når filmen viser seg kun å være god – og ikke et massivt mesterverk.

Blindness finner sin særegne karakteristikk i en visuell stilsikker tilnærming rundt et hvitt fotografisk tema. Men Meirelles tenderer også til å overbruke de sterke visuelle virkemidlene.

Når det er sagt; det er ingen tvil om at den brasilianske regissøren mestrer filmfaget til fingerspissene, da Blindness også byr på en serie av filmatisk nydelige sekvenser, hvor det visuelle bygger opp om det substansielle innholdet.

blindness3

Likevel: det kompromissløse filmspråket står av og til i veien for historiens substansielle dimensjon, men ikke mer enn at Blindness også klarer å formidle innsiktsfulle ideer om mennesket og samfunnet. Selv om det burde, og kunne, ha kommet enda tydeligere – og dypere – frem.

Mange vil sikkert også anklage filmen for å mangle en årsaksforklaring. Hvorfor blir et helt samfunn rammet av en epidemi av denne typen? Hvordan oppstod den?

Men det er heller ikke filmens poeng å forklare fenomenet. Blindness tar for seg menneskehetens sårbarhet; hvordan den urbane sivilisasjonen svarer på en uventet epidemi som blindhet. Hva det gjør med instinktene våre som enkeltindivider – og samfunnet vi sammen har skapt.

Heldigvis lykkes Meirelles i å etablere et troverdig miljø – jeg tok aldri meg selv i å rynke på nesen over historien, snarere tvert i mot. Hendelsesforløpet, de psykologiske virkningene, og utviklingen av et dystopisk minisamfunn, skildres med skremmende realisme.

Men alt dette ble gjort enda bedre av Alfonso Cuarón med Children of Men fra 2006…

Reservation Road (2007)

Vurdering:

USA 2007
Spilletid: 102 min
Regi: Terry George

På vei hjem fra en baseballkamp kjører helgepappaen Dwight (Mark Ruffalo) ved et uhell på en 10 år gammel gutt som har forvillet seg ut i veibanen ved en bensinstasjon. Uten å være helt sikker på hva han treff, velger Dwight å kjøre videre med sønnen i passasjersetet.

Kort tid etter hører Dwight på nyhetene om en fatal «hit-and-run»-ulykke i nærområdet. Først da går det for alvor opp for ham hva han har gjort. Filmen følger både hvordan Dwight takler hverdagen etter den tragiske hendelsen, samtidig som vi opplever hvordan livet snus opp ned for familien til den omkomne gutten.

Med Hotel Rwanda-regissør Terry George bak spakene, ligger Reservation Road og vingler på grensen til tv-filmformatets simple melodramatiske grep. Hadde det ikke vært for skuespillerensemblet, ville dette trolig havnet rett på kabel-tv som lettkjøpt mat for husmødre en tilfeldig onsdagskveld. Det er lett å bli grepet av historien om den unge gutten som dør, og de store følelsene av sorg, sinne og avmakt som kommer til overflaten når tragedien inntreffer den ordinære familiehverdagen.

Selv om historien er enkel å gjennomskue, klisjeene kommer vandrende og tilfeldighetene man må forholde seg til blir for opplagt konstruerte, så må jeg faktisk innrømme at jeg ofte ble emosjonelt revet inn i disse menneskeskjebnene. I tillegg maler Terry George frem en sjelfull underliggende stemning som stort sett er fraværende i lignende dusinvarefilmer produsert for tv.

Her får han også nyttig drahjelp av nevnte skuespillerensemble. Mark Ruffalo viste med Zodiac at det bor en stor karakterskuespiller i ham, og gjør her en sterk innsats i filmens skyldtyngede rolle. Jennifer Connelly og Joaquin Phoenix spiller foreldreparet som slites i en uutholdelig sorgbearbeidelse. Begge bretter ut voldsomme følelser av skyld, sorg og hevntanker i et imponerende nyansert spill, hvor Phoenix nok har et fortrinn gjennom sin forhistorie i det personlige liv. Lille Elle Fanning viser dessuten at talent ligger i genene.

Filmen varierer mellom å fremstå som et psykologisk drama og ren spenningsfilm, men blir en smule for overfladisk til å lykkes fullt ut med det første, og mangler noe driv og intensitet i handling og regi til å bli en god thriller. Til slutt er det skuespillerne som sørger for at jeg tidvis engasjeres, og direkte dårlig blir det aldri.

Mark Ruffalo til Shutter Island

Mark Ruffalo, som sist gjorde seg bemerket med positivt fortegn som sliten politietterforsker i den eminente Zodiac, vil etter alle solemerker bli å finne i spann med Leonardo DiCaprio jaktende etter svaret på en forsvinngsgåte på øya Shutter Island. Den fengslende godt fortalte boka av Dennis Lehane skal som jeg har skrevet tidligere bli filmatisert av Martin Scorsese. Nå knyttes gjerne Scorsese opp mot x antall prosjekter i året, men mye tyder på at dette faktisk kan bli hans neste film, med innspillingsstart i mars neste år. Jeg tror det kan bli veldig bra. God bok. Gode skuespillere. Fantastisk regissør.