Sommerhuset (2008)

Sommerhuset er noe så spesielt som en novellefilm. Med sine 40 minutter er den lenger enn en typisk kortfilm, men kortere enn en typisk spillefilm. Men uansett varighet: nå er den Ole Giæver-regisserte filmen å se på kino. Premiere førstkommende fredag.

For å gi publikum følelsen av litt valuta for pengene, er den prisvinnende 10 minutter lange kortfilmen Tommy av samme regissør plassert før Sommerhuset som en forfilm:

På fjellet treffer Arild (Anders Baasmo Christiansen) ved en tilfeldighet på faren (Bjørn Sundquist) til en gammel klassekamerat fra barneskolen. Filmen skildrer en nær og ubehagelig konfrontasjon mellom to mennesker i en samtale som trekker ut i det absurd morsomme. Dialogen og skuespillet er presist og herlig orientert rundt detaljer som gjør at vi kan trekke overraskende mye ut av disse to karakterne i løpet av den 10 minutter lange samtalen.

Men over til hovedfilmen: Sommerhuset. Søstrene Renate og Hedda har nylig mistet moren sin. De bor nå sammen i en leilighet i Oslo, men forholdet er ikke lenger det samme etter at moren døde. Mens Hedda åpenbart har vært gjennom en sorgprosess og snakket ut om det som har skjedd, har Renate fortrengt de vonde følelsene bak en fasade, som om ingenting har skjedd. Men når hun reiser tilbake til familiens sommerhus i Nord-Norge, klarer hun ikke lenger å holde følelsene skjult.

Det er en følelsesmessig påkjenning å se Sommerhuset. Den forferdelig ubehagelige stemningen blir voldsomt konsentrert, og det gjør vondt å følge hovedkarakteren Renate, som tvinger seg selv til å handle som en tvers gjennom usymaptisk person fordi hun nekter å forholde seg til virkeligheten. Som et melankolsk karakterportrett er Sommerhuset presist observerende, og Giæver har funnet mange interessante detaljer for å vise karakterenes sårbare sider.

Likevel blir dette litt anstrengt om et tungt og vanskelig materiale, der Giæver smører litt for tykt på etter min smak.

Vurdering:
6.jpg

Scorsese gjør Hitchcock

Sponset av en vinprodusent… 

Martin Scorsese kommer angivelig over et tre sider langt utkast til en Alfred Hitchcock-film som aldri ble lagd. Han bestemmer seg for å realisere filmen slik Hitchcock ville gjort i dag (et fantastisk scenario forresten). Resultatet er kortfilmen The Key to Reserva; en nydelig hyllest og reklame for Hitchcock. Med humor. Med eleganse. Med Bernard Herrmann. Og med Martin Scorseses alltid innlevelsesrike kommentarer. Jeg storkoste meg.

Filmen venter på deg her, eventuelt direkte via YouTube:

Hotel Chevalier (2007)

Hotel Chevalier er Wes Andersons prolog til The Darjeeling Limited. En kortfilm på 13 minutter, hvis handling foregår på et hoteollrom i Paris og involverer to karakterer – spilt av Jason Schwartzman og Natalie Portman. Kortfilmen vil ikke være en del av kinofilmen som for øvrig har premiere i USA i dag (og først kommer til Norge i februar neste år), men er nå tilgjengelig på internett og vil være en naturlig del av en kommende DVD-utgivelse.

Da iTunes frigjorde kortfilmen til gratis nedlasting i går, var trekkplasteret utvilsomt en avkledd Natalie Portman. Lite eller ingen opperksomhet ble viet til at dette faktisk er en Wes Anderson-kortfilm og prolog til hans neste film. For selv om Anderson er en kritikerrost filmskaper med forholdsvis stor fanskare, blir det uinteressant og sjanseløst mot nyhetsverdien i krystallklare bilder av Portmans nakne bakdel. Det er ren og skjær internett-logikk.

Men tro meg eller ikke: Jeg var mest interessert i å se dette fordi jeg er genuint nysgjerrig på hva vi har i vente fra Wes Anderson denne gang. Riktignok har han fortsatt til gode å bergta meg, men det er noe med filmspråket og stilen hans som likevel blir appellerende. Jeg satte meg derfor smått forventingsfull til rette for å se Hotel Chevalier.

Som en smakebit på The Darjeeling Limited, så er dette absolutt en delikat, estetisk aperetiff. Nydelig fransk popmusikk, et innbydende hotellrom med vakre kontraster, hele settingen og stemningen skapt gjennom stødig og selvsikkert foto, skaper et behagelig univers i 13 minuter.

Dessverre klarer ikke Wes Anderson å følge opp den perfekte rammen med et like perfekt innhold. Innholdet gir meg absolutt ingenting. Natalie Portman virker stiv og utilpass. Og det er ingen kjemi med henne og Schwartzman. De lever seg ikke inn i karakterene, men leser opp dialogen totalt blottet for pasjon og innlevelse. Det formidles ingen følelser eller menneskelighet som gjør det interessant. Det virker som vi er til stede på en umotivert prøve. Kanskje er det meningen at det skal være så livløst? Jeg vet ikke. Men jeg likte det ikke.

Hotel Chevalier faller derfor mellom to stoler, og min mistanke er at The Darjeeling Limited fort kan ende opp med å gjøre det samme. Akkurat som min opplevelse av Wes Anderson i tidligere filmer: det er estetisk interessant, noen ganger briljant, men uten noen som helst substans som gjør at jeg klarer å engasjere meg for alvor.

PS! Filmen kan lastes ned her (ikke iTunes).