Martyrs (2008)

martyrs

2

Til bildene av en løpende og skrikende ung kvinne dekket av blod, er stemningen satt for Pascal Laugiers sjokkhorror Martyrs; en kompromissløs filmatisk øvelse i grafisk vold og tortur.

Historien trekker tidsuret tilbake til 1970-årenes Frankrike. Den unge kvinnen, Lucie (Mylène Jampanoï), rømmer i panikk fra en etterlatt lagerbygning hvor hun hevder å ha blitt torturert til det umenneskelige av to personer politiet aldri finner. Lucie legges inn til psykiatrisk behandling, der hun treffer jevngamle Anna (Morjana Alaoui), hvorpå de to innleder et uadskillelig forhold.

Femten år etter den grufulle hendelsen, kommer Lucie over et avisutklipp og mener hun kjenner igjen et bilde av de to personene som torturerte henne. Hun finner adressen deres, og oppsøker det som nå er en alminnelig fransk middelklassefamilie med to barn, og omgjør i affekt huset til et massivt blodbad idet hun likviderer både foreldrene og barna. Utenfor huset står en skrekkslagen Anna.

Regissør Laugier vrir kniven alle steder den kan vris så blodet spruter. Hele tiden. Foruten en smått vellykket åpning de første ti minuttene, rent stemningsmessig og filmatisk, legges det ingen pusterom i mellom de utallige sjokkscenene av drap, tortur og mishandling der zoomen ustanselig brukes på de mest makabre detaljene. Jeg har aldri vært moralist når det kommer til filmvold, men for at noe så vulgært som dette skal funke, må det finnes et eller annet i konteksten som forsvarer det, eller på noen måte gjør det interessant eller fascinerende kunstnerisk. Det er ikke tilfelle i Martyrs.

Det er viktig at grenser pushes, men dristighet er ikke alltid lik genialitet. For meg ble dette en håpløs smørje av en tøvete voldsorgie, som helt sikkert vil treffe sitt nisjepublikum, men som aldri overvant meg.

Eden Lake (2008)

edenlake

4

Steve (Michael Fassbender) overrasker kjæresten Jenny (Kelly Reilly) med å ta henne med på en romantisk weekend til en idyllisk innsjø skjult i et britisk skogsområde. Etter en lang biltur, beveger de seg ut i naturlandskapet og finner til slutt en liten sandstrand med flott skue utover vannet. De slår seg til ro.

Kort tid etter dukker en høylytt forsamling av unge tenåringer opp på samme strand. Med høy musikk og konfronterende oppførsel, skapes en dårlig stemning mellom det forelskede voksenparet og de lokale ungdommene. Situasjonen eskalerer til uante dimensjoner, til en blodig kamp om liv og død.

Førstegangsregissør James Watkins presenterer i Eden Lake et stykke bestialsk britisk skrekk som sakte beveger seg fra ulmende psykologisk uhygge til kvalmende grafisk torturorgie. Og den ser seg aldri tilbake.

I bunn ligger relevante kommentarer til dagens britiske samfunn; om barneoppdragelse, apati, moralsk forfall og gruppementalitet. James Watkins dekker det intense blodbadet bak tematikk som er langt viktigere og mer sammensatt enn behandlingen han gir det. Filmens enkle sluttpoeng smaker heller ikke bra, eller kan massedrap forsvares med foreldre som svikter i oppveksten?

På den andre siden: skuespillerne er gode, mens filmens sceneskifte etter en drøy halvtime skaper frisk dynamikk og rom for uventede vendinger. Watkins holder derfor på interessen min og viser seg som en habil historieforteller i skrekkfilmsjangerens rammer. Uredd tråkker han også litt utenfor opptråkket terreng.

Etter hvert blir man imidlertid trettende oppmerksom på hvilken retning vi tas med i, og det psykologiske aspektet drukner i all torturen og blodet, før det tas opp igjen i løpet av noen mislykkede avslutningsminutter.

[Rec] (2007)

Vurdering:

Spania 2007 | Regi: Jaume Balagueró og Paco Plaza | Spilletid: 80 min | IMDb

Det som funket mindre bra i Cloverfield, funker veldig mye bedre i [Rec].

I Cloverfield blir effekten av det håndholdte kameraet misbrukt i et krampeaktig forsøk på å understreke at dette er virkeligheten, til et punkt der filmen får alt annet enn et realistisk uttrykk. Den blir påtatt, slitsom, dårlig fortalt og lite skremmende.

Den spanske horrorfilmen [Rec] derimot… få filmer har tatt meg så til de grader på senga de siste årene.

Grunnen til at jeg snakker om [Rec] vs. Cloverfield er naturligvis at filmene bruker de samme virkemidlene for å lage autentisk skrekk: alt vi ser er filmet gjennom kameraet til en av karakterene i filmen.

En kvinnelig reporter fra en lokal tv-kanal skal følge byens brannmenn gjennom et vanlig nattskift. Sammen med en kameramann blir hun med ut på det som i begynnelsen virker som en rutineutrykning. En skrikende dame har låst seg inne i en leilighet. Men når brannvesenet ankommer leilighetskomplekset begynner merkelige ting å skje…

[Rec] har en sjeldent klaustrofobisk atmosfære over seg, og som sjangerfilm er den også effektiv med velkomponerte skvetteøyeblikk. Kombinasjonen av umiddelbar skrekk og underliggende frykt som sniker under huden er sjelden vare. [Rec] har dette.

Den beste skrekkfilmen i 2008, definitivt.

Funny Games U.S. (2007)

Vurdering:

USA 2007
Spilletid: 111 min
Regi: Michael Haneke

Da jeg så den østerrikske Funny Games (1997) en eller annen gang sent på 90-tallet, var det mitt første møte med Michael Haneke. Senere har den tyskfødte filmskaperen vokst til å bli en av mine store favoritter, med nevnte Funny Games i tillegg til Benny’s Video, La Pianiste og Caché som største utropstegn.

Jeg kan si veldig mye fint om Haneke, men han lager ikke filmer man nødvendigvis ønsker å utsette seg for mange ganger. Å se Hanekes filmer er som regel en tøff påkjenning, og jeg følte aldri for å se Funny Games én gang til, uansett hvor horribel mesterlig jeg mente den var. Caché er eneste Haneke-film jeg har klart å se mer enn én gang.

Men nysgjerrigheten er en sterk drift. Og når Michael Haneke nå er klar med den amerikanske versjonen, filmet bilde-for-bilde som originalen, klarte jeg ikke å holde meg unna. Både ønsket om å sammenligne filmene, samt å se om Haneke har klart å gjenskape originalens stemning, trigget meg såpass at jeg valgte å utsette meg for historiens forskrudde, psykopatiske univers for andre gang.

Samtidig føler jeg å ha fått såpass distanse fra originalfilmen, det har nesten gått ti år, at jeg i hvert fall delvis er i stand til å oppleve Funny Games U.S. med friske øyne. For dette er jo tross alt en film som er lagd for de som ikke har sett den tyskspråklige filmen.

Historien bør nå være kjent, og den er enkel å forholde seg til: George (Tim Roth) og Anna (Naomi Watts) reiser til sitt idylliske feriested sammen med sønnen (Devon Gearhart). Kort tid etter at de har kommet frem, oppsøkes familien av to unge menn (Michael Pitt og Brady Corbet) som hevder de kommer for å låne egg. Men uten helt at man kan sette fingeren på hva det er, oppfatter både vi og Anna at noe er galt. Det skapes en ubehagelig stemning.

Michael Haneke tviholder på den vonde stemningen hele veien, mens vi blir sittende å observere psykopatenes perverse spill mot den uskyldige familien. Den særegne skildringen av ondskapens og voldens uglamorøse vesen, stikker dypt i oss. Med jevne mellomrom sørger imidlertid Haneke for å minne oss på at det vi ser er fiksjon. Skuespillerne vender seg mot kamera og regissøren bryter inn i filmen for å spole tilbake en scene og kjøre den på nytt. Haneke manipulerer publikum, og understreker at dette mer er en samfunnskommentar enn en handlingsdrevet film. Voldsbruken finner stort sett sted utenfor kamera. Det er det vi sanser, og den uhyggelige atmosfæren i volden, som provoserer og forarger. Haneke velger for eksempel å filme tv-apparatet i stua mens en ekstrem voldelig handling foregår utenfor kameraets vinkel. Det minner oss på Hanekes stadig tilbakevendende budskap: hvordan vi lever gjennom mediene og eksponeres for vold i hverdagen (Benny’s Video anbefales sterkt for de som vil se mer).

Haneke skyr underholdningsfilmens bruk av vold, og mener den beste måten å vise vold på film er slik Pier Paolo Pasolini gjorde det i Salò o le 120 giornate di Sodoma. Med andre ord: så avskyelig og lte kult som mulig. Selv balanserer imidlertid Haneke på en knivsegg mellom finesse og realisme i Funny Games U.S., kanskje enda mer enn i Funny Games (1997). Michael Pitt og Brady Corbet som hvitkledde psykopater i vittig dialogveksling, gjør at noen kanskje vil oppleve Funny Games U.S. som en «cool» film i en Tarantino-aktig ironiserende voldstradisjon, noe Haneke ville sett på som en katastrofe. Men akkurat som Stanley Kubrick gjorde det i A Clockwork Orange, klarer også Haneke å rive tak i oss med en uhyggelig stemning det ikke er til å ta feil av. Dette er anti-voldsfilm på sitt beste, og mest virkningsfulle.

Siden de to filmene er identiske, bilde for bilde, var det skuespillerne jeg kanskje var mest spent på i møte med Funny Games U.S. Etter min mening er castingen så godt som perfekt, og det blir aldri noe problem at skuespillerne fra de to filmene ikke har noen slående likhet som karakterer. Det er uvesentlig for filmen. Skuespillerne i Funny Games U.S gjør rollene til sine egne med eminent skuespill. Særlig imponerer Naomi Watts.

Cinematografien ved Darius Khondji (Delicatessen, Se7en, Evita) er også fullt på høyde med den østerrikske filmen.

Om Michael Hanekes historie vil vekke like stor oppsikt i 2008 som for ti år siden, er usikkert, til tross for at han denne gang vil treffe et større publikum (som også er intensjonen med å gjøre filmen på nytt med engelsk språk). Temaet virker imidlertid minst like aktuelt i dag. Med bølgen av grafiske torturfilmer i Saw– og Hostel-serien, som gjør stor kommersiell suksess, er vi neppe blitt noe mindre følelsesmessig avstumpet i forhold til medialisert vold enn for ti år siden. Funny Games U.S. kan forhåpentligvis fylle rommet som en viktig motvekt.

Det er ikke så viktig hvilken av de to filmene du ser. Men det er viktig at du ser én av dem.

Repulsion (1965)

Repulsion er Roman Polanskis andre spillefilm og hans første engelskspråklige. Det er også den første filmen i det man kan kalle en trilogi med handling i en leilighet. Rosemary’s Baby og Le Locataire er naturligvis de to andre.

I hovedrollen møter vi Catherine Deneuve som Carol, en negledesigner som bor sammen med sin eldre søster Helen i London. Carol er den uskyldige og jomfruelige med lite til overs for sin søsters stønnende aktivitet sammen med en gift mann i naborommet på sen kveldstid. Når Helen og hennes elsker drar på ferie, får imidlertid Carol rikelig med tid til å utforske sitt indre. Det ender med at hun til slutt blir fanget i sine egne hallusinasjoner, og konfronteres med sine største frykter.

Repulsion er en psykologisk thriller med Polanski i sitt ess. Med sitt særegne surrealistiske filmspråk skaper han en ekkel og klam atmosfære, der leiligheten blir en like viktig stemningsskapende karakter som Carol. Deneuves forskrekkelse som en person i mentalt sammenbrudd virker totalt autentisk, noe som også kan ha sin naturlige forklaring i at Polanski angivelig trakasserte den franske skuespillerinnen under hele innspillingen for å true frem en ektefølt galskap. Han lyktes.

Filmen er ikke bare surrealistisk. Polanski bruker, slik han har for vane å gjøre, god tid innledningsvis til å bygge opp karakterene og relasjonene. Filmens første del er utelukkende realistisk med flere flotte scener fra ulike London-locations. Det er først den siste halvtimen surrealismen tar over for å bringe historien fremover. Da befinner vi oss inne i leiligheten, eller kanskje mer beskrivende; inne i Carols hode.

Mange vil oppfatte Repulsion som unødig langsom. Det er forståelig, men den tålmodige seer vil belønnes — og etter å ha sett filmen ferdig er det vanskelig å se hvordan Polanski kunne gjort det annerledes, uten samtidig å frata filmen visse kvaliteter. Men foruten sin dvelende fasong, er ikke Repulsion noen spesielt krevende film. Polanski er ingen stor tilhenger av metaforer eller andre skjulte meninger, og er her mer opptatt av å få oss i en forstyrret stemning med en distinkt visuell regi.

Det er heller ikke mangelvare på sjokkerende, effektive scener etter horrorsjangerens konvensjoner. Selv om det for det meste er den gyselige og klaustrofobiske stemningen som råder, utagerer det etter hvert også voldelig. Men det er hovedkarakterens transformasjon som skremmer absolutt mest. Og her hviler filmen på Catherine Deneuve, som hvis det var tvil byr på en imponerende tolkning av karakteren Carol.

Vurdering:
8.jpg

Shutter (2004)

Shutter føyer seg inn i en (altfor) lang rekke av nye og populære asiatiske sjangerfilmer, hvor mange allerede har rukket å bli amerikanisert. Hollywood-remaken av Shutter dukker opp på norske kinoer rett over påske.

Dette er klassisk grøss. Her er spøkelser, knirkende dører, skvettescener og skumle unge piker med halvlangt hår. En oppskrift som fort kan ende opp i et småkjedelig sluttprodukt, hvis ikke utførelsen er over snittet god. Shutter byr aldri på banebrytende horror. Men historien har et par overraskende vendinger, og filmen som helhet gjennomsyres av en ekkel og klam stemning.

Det handler om en ung fotograf, Tun, og hans kjæreste, Jane, som i et uaktsomt øyeblikk kjører på en ung kvinne som faller momentant i bakken og blir liggende helt i ro på asfalten. I sjokk velger kjæresteparet å kjøre videre, uten å sjekke om kvinnen faktisk er død eller ikke.

Kort tid etter ulykken begynner merkelige ting å skje rundt Tun og Jane. Ikke minst dukker uforklarlige skikkelser opp i Tuns fotografier. Er det en sjel som hjemsøker dem? Er det kvinnen de kjørte på? Og hvem er hun, og hvorfor hjemsøker hun Tun og Jane?

Samtidig begår flere av Tuns venner selvmord i løpet av kort tid, uten at noen forstår hvorfor. Tun og Jane tvinges til å starte sin egen etterforskning for å finne ut av sannheten rundt kvinnen de kjørte på. Problemet er at det ikke er rapportert om ulykken noe sted. Det tar derfor tid før de faktisk finner ut hvem personen er, og det er først når de finner ut av det at svarene begynner å komme. Ubehagelige svar.

Shutter er på sitt beste deilig skremmende. Spøkelser som gir seg til kjenne gjennom fotografier er alltid litt nifst, med en gjennomgående creepy stemning. Ulikt en del nyere asiatiske horrorfilmer, så starter også Shutter rett på sak. Her er det ytterst lite karakteroppbygging.

I første halvdel er løsningene kanskje litt for enkle og man savner kreativitet. Mot slutten byr imidlertid filmen på et par friske vendinger, og ikke minst en slutt som er både underfundig, smart og skremmende effektiv.

Absolutt severdig, men jeg føler ikke noe stort behov for å se den amerikanske versjonen.

Vurdering:
7.jpg