Milk (2008)

milk1

7

Hva er Milk? En overraskende streit biografifilm om skeive mennesker i 70-tallets California; dette er historien om den homoseksuelle aktivisten og politikeren Harvey Milk som sensasjonelt ble valgt til byrådsmedlem i San Francisco i 1977. Den første åpne homofile politikeren som ble valgt til en høyere offentlig stilling i amerikansk politikk.

Filmen, som for øvrig er regissert av den åpne homofile regissøren Gus Van Sant, dro med seg Oscar-statuetter både for originalmanus og mannlige hovedrolle. Slett ikke ufortjent.

Sean Penn skaper et nyansert portrett av Harvey Milk som et menneske av flere dimensjoner; inspirerende og idealistisk, men også nevrotisk og uvøren. Dypt fascinerende spilt av Sean Penn som gjør en av sine absolutt beste rolletolkninger. Samtidig har Gus van Sant også funnet frem til et velfungerende ensemble av dyktige skuespillere i kretsen rundt Penn, slik som James Franco, Emile Hirsch og Josh Brolin som de mest imponerende (sistnevnte Oscar-nominert).

Filmen følger Harvey Milks utrettelige kamp for de homofiles rettigheter som strekker seg over flere år. Filmspråket er sobert og historien konvensjonelt presentert i tråd med biografifilmer flest, mens realismen sikres i en fin sammenblanding av dokumentarklipp og autentiskfølende fiksjon. Faktene legges nøkternt på bordet, mens skuespillerne lever seg beundringsverdig inn i livene til virkelige karakterer de har studert til de minste detaljer.

Milk er med andre ord ikke Gus van Sants på sitt mest eksperimentiske. Den smale, men virkelighetsnære kunstpoesien fra filmer som blant andre Elephant og Paranoid Park er lagt til side. Dette er mer i tråd med Good Will Hunting: solid filmhåndverk, klassisk fortalt, gode skuespillere og en inspirerende og velforfattet historie. En film skapt for å begeistre og opplyse et større publikum – og oppdraget er vellykket.

Paranoid Park (2007)

Vurdering:

USA 2007
Spilletid: 85 min
Regi: Gus Van Sant

Jeg kan forstå de som vil hate denne filmen hardt og intenst. Men for meg ble Paranoid Park en tidvis gåsehudfremkallende filmopplevelse.

Gus Van Sant har gjort en karriere i skjæringspunktet mellom amerikansk kommersiell og alternativ film. Som en «auteur» har han beveget seg modig i terrenget og skapt sitt helt særegne uttrykk. I sine beste øyeblikk er han blant USAs mest spennende regissører; når han har gitt oss filmer som Drugstore Cowboy, My Own Private Idaho, Elephant og nå Paranoid Park. Da blir man til og med villig til å tilgi ham den famøse Psycho-remaken.

Paranoid Park handler om en ung tenåringsgutt og skater, Alex (Gabe Nevins), som var til stede ved en skateboardpark i Portland samme kveld som en sikkerhetsvakt blir funnet død like i nærheten.

Siden Gus Van Sant benytter seg av en ikke-kronologisk fortellerstruktur, vet vi ikke helt hvordan Alex har vært innblandet i den fatale hendelsen. Men vi forstår at han skjuler noe. Det at vi hele tiden ligger i etterkant i forhold til å forstå hovedpersonens følelser, skaper forvirring, men får samtidig en slags suggerende effekt, særlig i kombinasjon med det poetiske bildespråket som brukes minst like virkningsfullt her som i Elephant.

Filmen har dessuten noen nydelige skildringer av ungdom og skatemiljø, og det urbane Portland er blendende vakkert fotografert, som ventet av Christopher Doyle. Filmen bruker mye slow-motion, legger på stemningsskapende musikk som trenger inn i bildene, og skaper en forførende audiovisuell opplevelse.

Foran kamera gjør debutant Gabe Nevins en overbevisende tolkning i hovedrollen som den billedskjønne amerikanske tenåringsgutten som bærer på en tung hemmelighet. Kamera ligger hele tiden tett på Nevins ansikt som utstråler en slags apati og likegyldighet til det som foregår rundt ham. Han slites mellom en cheerleader-kjæreste han egentlig ikke er interessert i, vonde familieforhold og uklare vennskapsbånd. Før det skjer noe i livet som bare forsterker alle problemene og tvinger ham til å ta noen fundamentale valg.

Dilemmaene er tydelige og enkle å forholde seg til, men Van Sant formidler historien (basert på en bok) på en måte som vil skuffe mange, men som samtidig gir filmen en helt ny dimensjon. Samme historie fortalt av en mer konvensjonell regissør, ville antakelig resultert i en høyst ordinær film.

Paranoid Park er et stykke dvelende og melankolsk visuell poesi. I bunn ligger et sterkt og håndgripelig oppvekstdrama, men regien er kunstnerisk modig og gjør filmen til noe som uunngåelig vil dele publikum. Selv satt jeg nærmest hypnotisert til lerretet, og tok innover meg alle følelsene filmen formidler, både innholdsmessig og visuelt.