Hva skjedde med Giuseppe Tornatore?

Cinema_Paradiso_

Giuseppe Tornatore er mer enn Cinema Paradiso...

Cinema Paradiso fra 1988 relanseres i disse dager på norske kinoer. Men er denne italienske publikumsvinneren alt regissør Giuseppe Tornatore hadde å by på? Jeg har skrevet en artikkel hvor jeg ser nærmere på Tornatores karriere, utover Cinema Paradiso, og med en sterk anbefaling i den grovt oversette Il camorrista. Les artikkelen på Montages.no.

Malèna (2000)

Giuseppe Tornatore bergtok en hel verden med Cinema Paradiso. I Malèna (2000) bringer han oss tilbake til Sicilia i en ny oppveksthistorie. 12 år gamle Renato får sitt første møte med kjærligheten og seksualiteten når han ved første øyekast blir stormforelsket i den enestående vakre Malèna.

Historien finner sted i 1940 mens Mussolini trekker Italia inn i 2. verdenskrig. Lille Renato er imidlertid opptatt av helt andre ting enn «il Duce», fascisme, krig og de store samfunnsomveltningene lokalsamfunnet står opp i. For han er det bare plass til Malèna.

Renato bryr seg heller ikke om ryktene i småbyen om en Malèna som angivelig har regelmessige overnattingsbesøk fra diverse menn, samtidig som mannen hennes er savnet etter å ha reist ut i krigen. For Renato er Malèna symbolet på den pubertale, seksuelle oppdagelsesreisen. Og han er blind for alt annet.

Tornatore byr igjen på presise oppvekstskildringer. Alt sees gjennom unge Renatos uskyldige øyne, flott spilt av Giuseppe Sulfaro. Flott er naturligvis også Monica Bellucci i den forførende vakre tittelrollen.

Malèna mangler kanskje den emosjonelle tyngden fra Cinema Paradiso og den gåtefulle stemningen fra Federico Fellinis vidunderlige Amarcord (en åpenbar inspirasjonskilde for Tornatore). Likevel snikes magien frem med jevne mellomrom, i krysningen mellom velkjente barndomsøyeblikk og italiensk landsbyestetikk av 40-tallet. Underveis får Tornatore også god hjelp av komponist Ennio Morricone til å sette stemningsbildet.

En vakker film om og med en vakker kvinne, uten særpreg eller tynge til å bli en klassiker.

Det ukjente (2006)

Kinoaktuelle La Sconosciuta (Det ukjente) er årets italienske Oscar-håp. Bak står «one hit wonder»-regissøren Giuseppe Tornatore som fremdeles lever godt på våre minner fra den internasjonale storsuksessen Cinema Paradiso.

Filmen starter med en scene som gir sterke assosiasjoner til Stanley Kubricks Eyes Wide Shut. Nakne kvinner med masker viser seg frem på en scene mens et rikt øye følger med bak et hull i veggen. Tornatore avslører ikke mye, men gjemmer viktige detaljer bak et slør av mystikk.

Filmen foregår dessuten på to tidsplan. I nåtid ser vi den ukrainske Irina som ankommer en italiensk by febrilsk på jakt etter jobb, mens vi tidlig forstår at hun også har en annen og viktigere misjon med besøket. Samtidig klippes det innimellom tilbake i tid, hvor sider av Irinas dunkle fortid sakte avdekkes.

Det første som slo meg mens jeg så La Sconosciuta, er hvor sterk effekt filmmusikk kan ha og hvordan det kan manipulere et filmpublikum. Tornatore har hentet inn tidenes fremste filmkomponist i Ennio Morricone (slik han også gjorde på Cinema Paradiso), og det er sjeldent jeg har oppdaget at en gjennomgående musikkbruk har dreiet en film i en bestemt retning like sterkt som i La Sconosciuta. Mens bildene og historien forteller oss at vi ser en dramafilm, så overtaler den sterkt medrivende musikken oss om at vi ser en spenningsfilm. Etter hvert innhentes imidlertid musikken av historien, da det hele utvikler seg til å bli en stemningsfull psykologisk thriller om en kvinnes besettende søk etter sannheten, samtidig som hun innhentes av en grim fortid.

Filmens største fortrinn er Tornatores blikk for stemningsskapende bilder i kombinasjon med Morricones kraftfulle og pompøse musikk som bærer historien fremover. I tillegg gjør Kseniya Rappoport et flott inntrykk i hovedrollen. Likevel er det noe overfladisk over historien som aldri klarer å knytte emosjonelle bånd med seeren, og heller ikke underholde tilstrekkelig som glattpolert spenningsfilm. Dermed blir det som fort kunne blitt et fyrverkeri av en film – hvis innholdet hadde levd opp til rammene – en italiensk lettvekter og smått frustrerende thriller som ikke helt hva den ønsker å være. Beklager Italia, jeg har vanskelig for å se at dette holder til en Oscar-nominasjon.

Vurdering: