Mammoth (2009)

vlcsnap-5153317

8

Da Mammoth (Mammut) for første gang ble vist under Berlinalen i februar, ble det skrevet om en voldsomt polariserende mottakelse; det var de som applauderte, og det var de som buet. Mest opperksomhet ble naturligvis viet pipekonserten, mens jeg selv bare ble enda mer gira på å se filmen, fordi en film som vekker sterke reaksjoner normalt er over snittet severdige. I tillegg er den jo regissert av Lukas Moodysson som ikke har vært kjent for å gå stille i dørene, eller lage dårlig/uinteressant film for den saks skyld. Især er Lilja 4-ever og (i litt mindre grad riktgnok) Fucking Åmål strålende, for ikke å si av de beste skandinaviske filmene som er laget noen gang.

Med Mammoth tar imidlertid Moodysson et steg mot nytt territorium. Ved første øyekast ser man at hele prosjektet har ligget under en helt annen produksjonshimmel enn regissørens tidligere verk. Mammoth er så blank at det skinner av den. Her glefses ikke tenner, men mykt smører Moodysson på med stemningsskapende bilder av interiør og mennesker. Han tar oss med ut på en en reise av følelsesladd patos og spiller stødig på emosjonelle strenger. Symbolikken ligger tungt over dramaet som utspiller seg så stringent foran kamera, nydelig innrammet i Marcel Zyskinds krystallklare foto. Moodysson gjør dette både storslagent og intimt på en og samme tid. Tematikken staves tidvis ut med store bokstaver og utropstegn, men det kan Moodysson tillate seg fordi det avløses balansert med nære øyeblikk som bringer det ned på menneskets sårbare nivå (her er både Gael García Bernal og Michelle Williams dyktige, mens ukjente Natthamonkarn Srinikornchot også gjør en fin jobb).

vlcsnap-5206929

Mange vil tolke dette som at Moodysson har nådd en modenhet i karrieren, andre vil mene han er blitt temmet av en produksjon som er større enn ham selv. Men Mammoth er altfor ambisiøs og tydelig auteurskapt at man kan snakke om feighet eller en filmskaper som har mistet sitt kompromissløse jeg. Mammoth er faktisk en av årets bedre filmer (uten å være regissørens beste).

PS! For en mer inngående analyse av filmen og dens tematikk, les Mammut: En elefant som sparker på markedet på Montages.no.

Blindness (2008)

blidness1

7

Når en amerikansk by rammes av en mystisk epidemi som fører til at alle innybyggerne mister synet, forandres samfunnet i skremmende raskt tempo til en slagmark av kaos og desperasjon. Smitten spres raskt, og de første som rammes beordres til en lukket avdeling hvor de må bo i isolasjon. Alle er blinde og hjelpeløse. Bortsett fra en kvinne som fremdeles kan se, men som velger å spille blind for å kunne bli hos sin mann.

Når Cidade de Deus-regissør Fernando Meirelles filmatiserer en historie forfattet av nobelprisvinner José Saramago, med Julianne Moore, Mark Ruffalo og Gael García Bernal på rollelisten, og velges som åpningsfilm under filmfestivalen i Cannes… Vel, da legger man opp til høye forventninger.

Og man sitter nesten skuffet igjen når filmen viser seg kun å være god – og ikke et massivt mesterverk.

Blindness finner sin særegne karakteristikk i en visuell stilsikker tilnærming rundt et hvitt fotografisk tema. Men Meirelles tenderer også til å overbruke de sterke visuelle virkemidlene.

Når det er sagt; det er ingen tvil om at den brasilianske regissøren mestrer filmfaget til fingerspissene, da Blindness også byr på en serie av filmatisk nydelige sekvenser, hvor det visuelle bygger opp om det substansielle innholdet.

blindness3

Likevel: det kompromissløse filmspråket står av og til i veien for historiens substansielle dimensjon, men ikke mer enn at Blindness også klarer å formidle innsiktsfulle ideer om mennesket og samfunnet. Selv om det burde, og kunne, ha kommet enda tydeligere – og dypere – frem.

Mange vil sikkert også anklage filmen for å mangle en årsaksforklaring. Hvorfor blir et helt samfunn rammet av en epidemi av denne typen? Hvordan oppstod den?

Men det er heller ikke filmens poeng å forklare fenomenet. Blindness tar for seg menneskehetens sårbarhet; hvordan den urbane sivilisasjonen svarer på en uventet epidemi som blindhet. Hva det gjør med instinktene våre som enkeltindivider – og samfunnet vi sammen har skapt.

Heldigvis lykkes Meirelles i å etablere et troverdig miljø – jeg tok aldri meg selv i å rynke på nesen over historien, snarere tvert i mot. Hendelsesforløpet, de psykologiske virkningene, og utviklingen av et dystopisk minisamfunn, skildres med skremmende realisme.

Men alt dette ble gjort enda bedre av Alfonso Cuarón med Children of Men fra 2006…