Martyrs (2008)

martyrs

2

Til bildene av en løpende og skrikende ung kvinne dekket av blod, er stemningen satt for Pascal Laugiers sjokkhorror Martyrs; en kompromissløs filmatisk øvelse i grafisk vold og tortur.

Historien trekker tidsuret tilbake til 1970-årenes Frankrike. Den unge kvinnen, Lucie (Mylène Jampanoï), rømmer i panikk fra en etterlatt lagerbygning hvor hun hevder å ha blitt torturert til det umenneskelige av to personer politiet aldri finner. Lucie legges inn til psykiatrisk behandling, der hun treffer jevngamle Anna (Morjana Alaoui), hvorpå de to innleder et uadskillelig forhold.

Femten år etter den grufulle hendelsen, kommer Lucie over et avisutklipp og mener hun kjenner igjen et bilde av de to personene som torturerte henne. Hun finner adressen deres, og oppsøker det som nå er en alminnelig fransk middelklassefamilie med to barn, og omgjør i affekt huset til et massivt blodbad idet hun likviderer både foreldrene og barna. Utenfor huset står en skrekkslagen Anna.

Regissør Laugier vrir kniven alle steder den kan vris så blodet spruter. Hele tiden. Foruten en smått vellykket åpning de første ti minuttene, rent stemningsmessig og filmatisk, legges det ingen pusterom i mellom de utallige sjokkscenene av drap, tortur og mishandling der zoomen ustanselig brukes på de mest makabre detaljene. Jeg har aldri vært moralist når det kommer til filmvold, men for at noe så vulgært som dette skal funke, må det finnes et eller annet i konteksten som forsvarer det, eller på noen måte gjør det interessant eller fascinerende kunstnerisk. Det er ikke tilfelle i Martyrs.

Det er viktig at grenser pushes, men dristighet er ikke alltid lik genialitet. For meg ble dette en håpløs smørje av en tøvete voldsorgie, som helt sikkert vil treffe sitt nisjepublikum, men som aldri overvant meg.

L’instinct de mort (2008)

wcjglti9

6

Jeg visste så å si ingenting om denne filmen (norsk tittel: Jacques Mesrine Del 1: Instinkt for mord) da jeg satte meg forventningsløs ned i kinosetet, noe som forsåvidt er et kurant utgangspunkt. Filmen forteller historien om Jacques Mesrine, Frankrikes samfunnsfiende nummer én i 1970-årene, i en biografisk dramatisering som kommer i to deler. Dette er altså del én.

Filmen settes elegant opp med en fint fotografert og klippet sekvens i split-screen, inntil klokka trekkes noen år tilbake i tid og vi får se Jacques Mesrine som ung soldat i Algerie. Før vi vet ordet av det er vi imidlertid igjen tilbake i Paris’ gater, hvor vi nå skal forstå Mesrines mentalitet og hvorfor han er blitt den han er blitt; en hensynsløs gangster.

Den lettvinte, for ikke å si slurvete karakteroppbygningen, skaper i det hele tatt en masse følgeproblemer for regissør Jean-François Richet, ettersom Mesrine som karakter aldri blir i stand til å engasjere og vekke publikums følelser til liv. Jeg merket i hvert fall en vedvarende likegyldgihet til både personen Mesrine og storyen, og det til tross for at det hele tiden er mye som skjer på lerretet.

yvgwppt7

Filmen hopper fra location til location i sekvenser av ujevn kvalitet og underholdningsverdi. Jean-Francois Richet, som er mannen bak den middelmådige nyinnspillingen av John Carpenter-kultfilmen Assault on Precinct 13, viser også her at han behersker actionbiten relativt godt. Faktisk er actionscenene av det som fungerer best, sammen med den takknemlige tidskoloritten (brillene, klærne, bilene, damene…) og skuespillernes innsats. Vincent Cassel får maks ut av rollen som Jaques Mesrine med den kledelige 70-tallsbarten som sterkeste karaktertrekk, mens Gudfaren i fransk film, Gérard Depardieu, er framragende som feit gangsterboss. Mer skuffende er det at vi får se så lite av flotte Ludivine Sagnier, som antydes en sentral rolle i åpningsminuttene. Etter hvert forstår vi derimot at hennes rolle nok kommer tydligere frem i film nummer to, en film jeg for øvrig er fryktelig usikker på om jeg kommer til å se.

For alt i alt var ikke dette annet enn en ordinær, litt slapp fransk biofilm med ok action og habilt skuespill, men satt sammen til en lite engasjerende helhet. Jeg trakk på skuldrene da jeg forlot kinomørket og har ikke tenkt særlig på filmen siden.

Les Femmes de l’ombre (2008)

femaleagents1

7

Etter oppdrag fra den britiske militærenheten SOE (Special Operations Executive) står Louise (Sophie Marceau) i spissen for et avgjørende fransk oppdrag i foranledningen til D-dagen. Sammen med et team av andre mer eller mindre trente kvinner, skal hun befri en britisk geolog som bevoktes av Gestapo på et tysk sykehus i Frankrike, etter at han er avslørt i å drive «mistenkelig» rekognosering i Normandie.

Etter at første del av operasjonen er gjennomført, må de kvinnelige motstandskjemperne ta livet av Gestapo-sjefen i Paris (spilt av den alltid solide Moritz Bleibtreu).

Les Femmes de l’ombre (Female Agents) er en tradisjonelt, men stødig fortalt film om modige kvinner i en forfriskende annerledes historie om europeiske motstandskjempere. Regissør Jean-Paul Salomé finner balansen i noenlunde troverdige karakterportretter og actionfylt spenning med driv og nerve i 120 underholdende minutter. Innimellom er det også et par briljante sekvenser, som en stilsikkert fotografert og regissert spenningsscene på metroen i Paris som fungerer forrykende bra!

Et fint og utfyllende tilskudd på den voksende stammen av filmer om europeiske motstandshelter under 2. verdenskrig, uten at jeg umiddelbart skal gå god for dens historiske korrekthet.

Entre les murs (2008)

klassen

8

Jeg må innrømme at jeg ble litt forundret da en «lærer må hanskes med vanskelig skoleklasse»-film ble utropt til vinner av Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes tidligere i år. Vi snakker tross alt om en relativt utslitt og lite spennende subsjanger.

Likevel stikker Entre les murs (Klassen) seg fortjent ut i mengden. Ikke fordi den er original (det er den ikke). Men fordi den er god. Veldig god.

Francois Marin er fransklærer i en såkalt «vanskelig klasse» ved en skole i utkanten av Paris. Klassen speiler et multikulturelt samfunn, noe som skaper tydelige kulturelle skillelinjer i hverdagen: ulik bakgrunn og etnisitet fører til en særegen klasseromsdynamikk, uten at lærer og elever er utstyrt med en felles forståelse for hvordan det kan brukes til å gjøre skoledagen mest mulig stimulerende. Konsekvensen er misforståelser, likegyldighet og til slutt resignasjon.

klassen2

Filmen berører spesifikke franske problemstillinger, men helheten er universell. De fleste som har slitt seg gjennom en urolig ungdomsskoleklasse også i Norge, vil kjenne seg igjen i skildringene fra klasserommet med utålmodige, lite lærevillige franske tenåringer. Filmen fokuserer heller ikke på én bærende problemstilling, men viser virkeligheten i et klasserom over noen tilfeldig utvalgte dager, og hvor sammensatt problemene kan være og er.

En skoletime skildres som en kamp. Som en nyttesløs tilstand. Noen ganger en krig. Det tegnes et dystert bilde av utfordringene i skolen, men ikke uten glimt av håp.

Bak filmen står François Bégaudeau som selv var lærer før han skrev bok om erfaringene, og nå spiller hovedrollen i filmatiseringen. Bégaudeaus førstehåndskjennskap til miljøet er trolig en av årsakene til at vi får se noen av de mest realistiske klasseromsscenene festet til spillefilm (enkelte scener er delvis improviserte, og innimellom kikker til og med elevene i kamera).

Dokumentarstilen treffer bra. For filmens styrke ligger nettopp i hvordan betydningen av kommunikasjon blir kommunisert ut til publikum: genuint, engasjerende, usentimentalt og uten å forenkle.

Le Temps du loup (2003)

Et eller annet sted i Europa, i en udefinert tid, møter vi en familie bestående av Georges, Anne og deres to barn. I kjølevannet av en form for katastrofe, som vi heller ikke kjenner til, har de måtte flykte fra byen og søke trygghet ved sitt landsted. Når de ankommer stedet, viser det seg imidlertid at noen fremmede har okkuppert huset. Det fører til en konfrontasjon med alvorlige konsekvenser.

Filmens uklare kontekst kan oppfattes som frustrerende; hvordan kan vi sympatisere eller føle noe som helst med karakterene når vi ikke vet hva de har gått gjennom og står overfor? Michael Haneke gir oss absolutt ingen informasjon om de ytre omstendighetene, selv om finnes antydninger og hint. Det er mulig å anslå at vi befinner oss i Midt-Europa og at handlingen foregår i moderne tid. På en annen side er det kanskje uviktig, da det holder å forstå at en omfattende katastrofe har funnet sted. Det er menneskenaturen, hvordan vi som vestlige individer responderer når tilværelsen snus på hodet og vi tvinges til å handle og tenke primitivt og etter instinkt, som står i fokus. Og da er de ytre rammene ikke så viktige, selv om det er betryggende for oss seere å kunne plassere det vi ser inn i et definerbart univers. Men det vil ikke Haneke gi oss, og antyder samtidig temaets universalitet.

Den tilnærmet teoretiske konteksten Haneke har plassert individene i, har flere paralleller (men også ulikheter) med hva filosofer som Thomas Hobbes og John Locke har omtalt som naturtilstanden; en alles kamp mot alle, hvor individene står på lik grunn i fraværet av myndigheter – eller kanskje er det rimeligere å snakke om en samfunnstilstand, nærmere Locke enn Hobbes, hvor menneskene tross sin frihet er underlagt visse fornuft- og naturlover. Filmens situasjon er ikke helt teoretisk all den tid det er innlysende at alle har en forhistorie knyttet til den moderne verden.

Haneke sitt konsept blir i såmåte interessant på flere plan; det er ikke minst fascinerende å se hvordan han mener de ulike individene agerer på moralske spørsmål i denne settingen, og skillet mellom de gode og onde er tåkebelagt. Men desverre klarer ikke filmens dramaturgi hele veien å leve opp til de lovende premissene. Hanekes lange tagninger har vært mer effektive både før og etter Ulvetid (Le Temps du loup), men likevel er han enestående på å spre en konstant ubehagelig, guffen og iskald stemning som også er uforutsigbar i den forstand at man aldri med sikkerhet kan vite hva som lurer bak neste klipp. Den totale mangelen på musikk er dessuten en medvirkende faktor til en minimalistisk stemning, og stemningsbildet illustrerer en tydelig arv til Tarkovsky.

Haneke unngår heller ikke i Ulvetid makabre og sjokkartede scener. Men også det har han gjort mer virknings- og meningsfullt tidligere (og senere). Symbolikken ble også, i hvert fall for meg, til tider veldig uklar.

Konklusjonen er at Ulvetid er god når den beskriver menneskets sårbarhet under livskritiske omstendigheter, men kan samtidig føles frustrerende fordi Haneke – selv for han å være – gir oss få knagger å henge ting på. Jevnt over solide skuespillerprestasjoner, med alltid stødige Isabelle Huppert i spissen, samt Hanekes kompromissløse tilnærming, gjør likevel filmen fengslende – men på en ganske spesiell måte. Michael Haneke sin måte.

Naissance des pieuvres (2007)

Vurdering:

Norsk tittel: Vannliljer
Frankrike 2007
Spilletid: 85 min
Regi: Céline Sciamma

Dette er fransk film med stor F. En oppvekstfilm elegant innpakket som europeisk kunstfilm. Pretensiøst. Kvasi-intellektuelt. Ingen handling. Lite dialog. Poetisk. Lange tagninger.

Naissance des pieuvres svarer til alle de tankene altfor mange har om fransk film. Det er synd om dette blir filmen som bekrefter fordommene, og får publikum til kategorisk å vende «fransk film» ryggen, som om det var en sjanger i seg selv.

Filmen handler om tre 15 år gamle jenter som alle er aktive i synkronsvømming (av alle ting). Men når vi møter dem er det andre ting i livet som er viktigere. Som for eksempel gutter, kanskje jenter, men i hvert fall sex. Eller det å passe inn i normalen. Kort sagt en film om seksuell oppvåkning, og de følelser og lyster som følger med den tidlige ungdomstiden. Alt har sitt utspring i den sterkeste av av alle driftene: nysgjerrigheten.

Det som imidlertid, ved første øyekast, gjør Naissance des pieuvres interessant, er den visuelle tonen i bildene (tenk Sofia Coppola). Dette er også regissert av en kvinne; debutfilmen til Céline Sciamma. Og det er en klar feminin touch her, og det spørs også om en mannlig regissør ville kommet unna med en lignende tilnærming til seksualitet og 15 år gamle jenter. Vel, filmen er sensuell, men aldri spekulativ eller seksuell eksplisitt. Bildene er pene, men harmløse.

Men skinnet bedrar. Historien og karakterene er ikke noe mer spennende enn hva man finner i de tematisk beslektede Hollywood-filmene. I trekløveret foran kamera finner vi den vakre, men usympatiske jenta som er lederen på laget, den småtjukke outsideren med dårlig selvbilde, og den uskyldige hovedpersonen. Og alle ender naturligvis opp i samsvar med våre forventninger. Fordi vi har sett det før.

På den positive siden: filmen har en innsiktsfull følsomhet som skaper en ektefølt nærhet i øyeblikkene. For det er de små øyeblikkene som virkelig fungerer i Naissance des pieuvres. Da viser også de unge skuespillerne hvorfor de er castet som uskyldige og usikre tenåringsjenter. Skuespillet er presist.

Men når man legger alle de vakre scenene sammen, blir man sittende igjen med en følelse av tomhet. Manuset er i bestefall middelmådig. Man blir aldri engasjert, på ordentlig, i hva og hvorfor de unge jentene føler, tenker og handler som de gjør. Den distinkt visuelle tilnærmingen, som isolert er filmens styrke, blir på den andre siden med på å forsterke en distanse til realismen i historien.

På knappe 85 minutter er det likevel fullt mulig å sette pris på dette som visuell filmkunst. Som en fortellende oppvekstfilm derimot…

La Haine (1995)

Mathieu Kassovitz byr på et sterkt og eksplosivt portrett av et ungdomsmiljø, preget av konflikt og hat overfor politiet, som er minst like aktuelt i dag som da filmen kom ut i 1995. Tittelen er direkte oversatt til Hatet på norsk.

Handlingen i La Haine er lagt til en Paris-forstad, hvor forholdet mellom ungdommene og politiet stadig settes på prøve. Kassovitz stiller krasse spørsmål og det er liten tvil om hvilken side han tar i saken. Filmen blir derimot aldri unyansert. De tre hovedpersonene fremstilles ikke som sympatiske; det viktige er å forstå dem og hvorfor de handler som de gjør. Situasjonen er uholdbar.

Årsaken til de tre hovedpersonenes vrede i La Haine, er politiets brutale oppførsel og mishandling av en 16 år gammel gutt under et opprør. Gutten havner på sykehuset, alvorlig skadet, og i fare for å dø. I filmen følger vi tre ungdommer, med ulik bakgrunn, men som forenes i sitt altoverskyggende hat mot systemet. Lojaliteten stikker dypt. Det gjør ikke tiltroen til politiet. Bakgrunnen er i det hele tatt skremmende lik den vi så i 2005, hvor to ungdommer døde etter angivelig å ha blitt jaget av politiet, med påfølgende langvarige opptøyer i Paris’ forsteder. Men problemene stikker samtidig dypere enn slike enkeltepisoder, som kun må bli sett på som utløsende årsaker av typen «skuddene i Sarajevo». I de forstedene hvor arbeidsledigheten, fattigdommen og segregasjonen gjør seg mest gjeldende, er også tilstanden på det mest håpløse. Ungdommene tar kontrollen over gatebildet, mens politiet på den andre siden nærmest blir som en rivaliserende gjeng.

I La Haine brukes ordtaket «So far so good» som en metafor på den betente situasjonen i disse områdene. Det kan eksplodere når som helst. De sosialpolitiske forholdene er som en tikkende bombe, med en aggressiv ungdomskultur med vilje og evne til å handle. Kanskje ligger det i det franske blodet, inspirert av deres revolusjonistiske forfedre. «Frihet, likhet, brorskap» nevnes da også mot filmens slutt som et nikk tilbake i tid.

Filmteknisk er dette også en sann nytelse, tydelig inspirert av blant annet Mean Streets i sin skildring av gatebildet. Kamera følger de tre hovedpersonene på en nær og nesten semi-dokumentarisk måte. Bildene kommer dessuten i svart/hvitt. Kassovitz ønsker at publikum skal legge sine egne farger på det man ser.

Kassovitz konkluderer aldri. Han presenterer ingen entydige svar på problematikken han reiser. Men så finnes det neppe enkle svar på disse sammensatte samfunnsproblemene. Kassovitz lykkes derimot å sette viktige spørsmål på dagsorden. Det er bare synd at det fremdeles er like brennaktuelt som i 1995.

Vurdering:
8.jpg

Twentynine Palms (2003)

En amerikansk fotograf (David, spilt av David Wissak) og hans fransktalende kjæreste av østeuropeisk opphav (Katia, spilt av Yekaterina Golubeva) setter seg i bilen med kurs for ørkenlandskapet rundt Twentynine Palms ved California, der David håper å finne spennende lokasjoner for et fotoprosjekt.

Øde på landeveien avdekkes imidlertid forholdets sanne natur. De innhentes av kjedsomheten, samtidig som det er skapt et tomrom mellom dem som følge av en manglende vilje og evne til å kommunisere. Forholdet begrenes til det rent fysiske, utover de mest enkle og trivielle samtaler. De sliter med å forstå hverandres språk, men tomheten og følelsesfraværet forteller mer om et forhold som holdes kunstig i live.

Dette er smalt. Dette er kontroversielt. Og dette er kjedelig.

95 % av Twentynine Palms består av langsomme bilder av to personer på vei gjennom ørkenen. De kjører bil. De svømmer. De spiser is. De har sex. Men det er noe mekanisk og kjølig over det – og man mer enn aner at noe dramatisk på et tidspunkt vil inntreffe. Særlig fordi filmen er blitt omtalt som en krysning av Deliverance og Pyscho foran på DVD-coveret. Høh!

Twentynine Palms er et pretensiøst karakterstudium der skuespillet er mer horribelt enn plottet. Den interessen jeg investerte i karakterene i filmens begynnelse, gled gradvis over i frustrasjon og kjedsomhet. Hvorfor er dette en relevant historie for meg (eller for noen), spurte jeg meg selv.

Jeg ønsket å se Twentynine Palms fordi jeg har en viss fascinasjon for kompromissløse, alternative filmer som utforsker menneskesinnets mørke sider i realismens ånd. Regissør Bruno Dumont skal jo være en del av den nye generasjonen franske filmskapere som gjerne knyttes til slike filmer; filmskapere som våger å oppsøke nytt territorium med en alternativ tilnærming til ofte kontroversiell tematikk. Gaspar Noé er en annen representant for denne generasjonen, og jeg må innrømme at hans Irréversible står igjen som en av de mest interessante og beste filmene jeg har sett de siste årene. Filmen gav meg åpenbart en jævlig følelse da jeg så den, men jeg fikk samtidig en sterk følelse i meg som satte i gang masse tankevirksomhet. En tvers gjennom ubehagelig film. Men med et urokkelig filmspråk som formidlet en vond og hjerteskjærende historie på det som sannsynligvis må være tidenes mest effektive måte.

Da jeg leste om Twentynine Palms av Bruno Dumont, så håpet jeg at den kunne få en tilsvarende effekt meg på. Jeg tok feil.

Jeg ser hva Dumont forsøker å formidle, men selv en film som portretterer kjedsomhet kan ikke tillate seg å være så til de grader utilgjengelig og lite engasjerende. Istedenfor å ta del i tomheten som karakterene opplever, så smitter kjedsomheten over på meg og skaper en distanse som resulterer i fullstendig likegyldighet.

Dumont får heller ikke frem den gufne atmosfæren jeg tror han er ute etter. Lenge føles filmen heller ikke så sjokkerende og kontroversiell som omtalen skal ha det til (eksplisitte sexscener vel ikke lenger så sjokkerende?) – før det gjenstår et kvarter og vi faktisk får servert en scene som gjør at jeg endelig forstår parallellen til Deliverance. Og den scenen er virkelig motbydelig så det holder.

Men mest av alt vil jeg huske Twentynine Palms som en apatisk filmopplevelse. Eller med andre ord: jeg vil trolig glemme den ganske raskt.

Vurdering:

Le Couperet (2005)

Le Couperet fra 2005 er foreløpig siste verk regissert av den greske filmguden Costa-Gavras. Få har laget bedre politiske thrillere enn ham. Z fra 1969 er i så måte obligatorisk. Le Couperet kvalifiserer kanskje ikke som noen politisk thriller, men Costa-Gavras har et ufravikelig sosialt engasjement, og det kommer definitivt til uttrykk her også. Filmen kan best beskrives som en svart komedie med brodd mot det moderne vestlige samfunnet. Handlingen er lagt til Frankrike.

Les videre