Burn After Reading (2008)

burn-after-reading-85

Fra No Country for Old Men til Burn After Reading på ett år viser Coen-brødrene sin fulle spennvidde som filmskapere, på flere måter.

Denne gang serverer de en stjernespekket spionkomedie om en CIA-agent som mister jobben på grunn av alkoholisme, begynner å skrive på memoarene, mister en CD med tilsynelatende sensitivt CIA-materiale, hvorpå to skrullete kolleger fra et treningsstudio snapper opp nevnte CD i håp om å bruke det som middel for å true til seg en god slump penger.

Filmen er omtrent like slitsom å følge med på som det er slitsomt å lese handlingsreferatet over.

For kvalitetsmessig befinner dette seg et sted midt i mellom den forholdsvis morsomme Intolerable Cruelty og den forholdsvis bedritne The Ladykillers. Med andre ord ikke av det beste brødrene har å vise til, og et hav fra The Big Lebowski i katalogen for tøysete Coen-komedier.

Burn After Reading er smått avansert popcorn-komikk med snedige replikker, hysterisk overspillende superstjerner (Brad Pitt, George Clooney, Tilda Swinton, John Malkovich, Frances McDormand) og et lekent plott som tar oss med i flere retninger. Forviklingskomedier har aldri vært helt min greie, og i dette tilfellet  hjelper det heller ikke nevneverdig at jeg liker navnene på plakaten eller at det filmteknisk er upåklagelig proft gjennomført. Dette var en nedtur.

No Country for Old Men (2007)

Coen-brødrene har i manges øyne ligget nede for telling i noen år. I så fall har de nå reist seg opp og slått knock-out på skeptikerne.

No Country for Old Men er nemlig deres beste film — og dermed en umiddelbar klassiker.

Og det slo meg under Oscar-utdelingen at vi nok (etter min mening) må helt tilbake til 70-tallet for å finne en like sterk vinner i kategorien beste film.

Filmen baserer seg på en bok av Cormac McCarthy som er høyt elsket av mange. Llewelyn Moss (Josh Brolin) snubler nærmest over en mislykket narkohandel i den amerikanske ødemarken, der det ikke er et menneske med puls å se på mils omkrets. Flere blodige lik vitner om at mye har stått på spill, og i en lastebil oppdager den cowboyaktige Moss en koffert som viser seg å inneholde ikke mindre enn to millioner dollar i kontanter. Han bestemmer seg for å stikke av gårde med pengene – på det tidspunktet uvitende om at den psykopatiske drapsmannen Anton Chigurh (spilt av Oscar-vinner Javier Bardem) er på en nådeløs jakt etter samme utbytte.

Året er forresten 1980.

No Country for Old Men ankommer altså Norge med fire ferske Oscar-statuetter i bagasjen, i tillegg til lovord og superlativer om at dette skal være det beste de genierklærte brødrene har gjort noensinne. Det burde egentlig være umulig å leve opp til slike forventninger, men neida. Dette er akkurat så bra som de mest entusiastiske kritikerne skal ha det til. Minst!

Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, men la oss ta cinematografien; Roger Deakins (The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford) demonstrer igjen stort kunst bak kamera, og seiler i hvert fall opp som 2007-2008s ledende filmfotograf (han har også foto på In the Valley of Elah). Bildene av de tomme ørkenslettene fanges på en måte som gjør de til mer enn bare kulisser.

Videre lot jeg meg spesielt begeistre over lydbruken; det som vanligvis er umerkbare detaljer i lydbildet, fremheves her og blir en vital del av filmens fortelling. Istedenfor å ty til musikk, brukes naturlige lyder på en uvant fremtredende måte som er særlig effektivt i scenene med sitrende spenning.

Enda mer fremtredende er Javier Bardem. I rollen som Anton Chigurh personifiserer han ondskapen, eller kanskje Døden, med en så skremmende karisma at hårene reiser seg i frydefull skrekk over en karakter som allerede er blitt et ikon. Bardem gjør rollen med et iskaldt psykotisk drag over seg, og får frem en frysningsfremkallende indre mystikk og ondskap i en mimikkløs tolkning som vil skrive seg inn i filmhistoriebøkene. Samtidig fyller både Josh Brolin og Tommy Lee Jones lerretet med troverdighet i de to andre sentrale rollene.

Den særegne, mørke coenske humoren finner også sin plass her, selv om den nok ikke er like åpenbar som i for eksempel Fargo, kanskje den Coen-filmen No Country for Old Men har mest til felles med. Men veldig like er de ikke. Den skandinaviske varmen og humoren fra Fargo er det vanskelig å se her. Og egentlig føles det som Coen-brødrene har distansert seg overraskende mye fra det de har gjort tidligere, noe som forsterkes i skuespillervalgene. Her er ingen Steve Buscemi, John Turturro, Frances McDormand, John Goodman eller andre berømte Coen-gjengangere å se foran kamera. Ganske sikkert et bevisst valg.

Se gjerne No Country for Old Men som en mørk fabel, en moderne westernfilm med eksistensialistisk tilsnitt, svart komikk, eller en spenningsfilm som vil gi deg hjertebank (jeg fikk antydninger)… Coen-brødrene krysser sjangere, leker med konvensjoner og forventninger. Det gjør det vanskelig å kategorisere filmen. Oppfordringen er uansett den samme: Dette du se!

Og apropos egenart; det er noe befriende anti-hollywoodsk over hvordan historien ender. Noen vil kanskje si ufullendt, jeg vil si reflekterende og litterært (antakelig i tråd med boka?). En mer konvensjonell slutt ville ikke passet med filmens ukonvensjonelle stil. Slik filmen forløper, føles den omstride slutten så perfekt som overhodet mulig.

For dette er perfekt!

Som filmelsker blir jeg regelrett glad over å tenke på at Coen-brødrene fortsatt er unge og vitale, forhåpentligvis med mange år og filmer foran seg.

Vurdering:
10.jpg

Rangering: Coen-brødrene

coens.jpgNorgespremieren på No Country for Old Men (årets høydepunkt kommer tidlig i år også?) nærmer seg med stormskritt. Coen-brødrenes kanskje mest bejublede film, og i øyeblikket årets heteste Oscar-kandidat, er den typen film som jeg plutselig kan ta meg selv i å glede meg til i hverdagen. Det er en god følelse. Selv om det også er litt skummelt. Tenk om de ikke innfrir?

Jeg er opp gjennom årene blitt en stor tilhenger av brødreparets produksjoner (hvem er ikke?). Det er noe helt spesielt med en Coen-film, i hvert fall de fleste av dem. Med totalt 12 spillefilmer bak seg, skulle det bare mangle om det ikke fantes små feilskjær. Men det beste er bra. Veldig bra!

Mens jeg sitter her og venter på brødrenes siste, tenkte jeg å lage en liste. En liste der jeg rangerer de 11 Coen-filmene forut for No Country for Old Men etter hvor godt jeg liker dem. Sofie vil kanskje påstå hun hadde et vanskeligere valg, men tro meg: dette blir ikke lett…

Jeg har naturligvis sett alle 11 filmene. Kun tre har jeg bare sett én gang, andre har jeg sett to ganger, og flere har jeg sett både tre og fire ganger. De beste Coen-filmene blir man aldri mett på.

Men la oss begynne i bunn og jobbe oss oppover:

11) The Ladykillers (2004)
Det som hele tiden virket som en dårlig idé, viste seg dessverre å være nettopp dét. Tre-fire år etter er det bemerkelsesverdig lite jeg husker fra denne høyst unødvendige remaken. Det er ikke slik jeg kjenner Coen-brødrene.

10) Raising Arizona (1987)
Brødrenes andre film involverer Nicolas Cage i en stor rolle, og allerede der får jeg litt problemer. Litt masete er den også, ikke ulikt The Ladykillers. Noen gode ideer, men uforløst. Jeg tror aldri jeg kommer til å se den igjen.

9) Intolerable Cruelty (2003)
Et lite sprang opp fra Raising Arizona. Stjernespekket og et tydelig forsøk på å treffe et bredere publikum. Men jeg synes brødrene har klart å bevare mye særpreg likevel. Clooney er dessuten mektig god. Flere hysterisk morsomme scener, men en anelse ujevn.

8) The Man Who Wasn’t There (2001)
Dempet noir stilsikkert fotografert i svart/hvitt med en enestående Billy Bob Thornton. Likte den veldig godt første gang, men syntes den ble litt treg andre gang. Men fortsatt like praktfull å se på.

7) The Hudsucker Proxy (1994)
Jeg tror dette var mitt første møte med Coen, uten at jeg tror jeg var klar over hvem det var da. Men jeg likte filmen veldig godt, og siden har jeg sett den både to og tre ganger. En smart og alternativ komedie med en strålende Tim Robbins. Mye bra dialog.

6) Blood Simple (1984)
Debutfilmen. Mørkt og spennende krimdrama. Sett denne to eller tre ganger.

5) Barton Fink (1991)
John Turturro er Coen-brødrenes fremste trumf-kort og aldri har han vært bedre. Herlig skrudd og tvetydig surrealisme med Coen-særpreg over hele seg, uten egentlig å være veldig lik noen av deres andre filmer.

4) O Brother, Where Art Thou? (2000)
Har jeg noen gang hatt det mer morsomt på kino? Har jeg noen gang hørt en kinosal le så mye, så høyt og så lenge før? Jeg tror ikke det. En umiddelbar klassiker. Den Coen-filmen jeg har sett flest ganger (aner ikke hvor mange, den går jo relativt ofte på tv).

3) The Big Lebowski (1998)
Eller har jeg kanskje sett denne enda flere ganger? Jeg har ikke oversikten, men det kan godt hende. The Dude er tidløs.

2) Fargo (1996)
Ikke den førse Coen-filmen jeg så (det tror jeg fortsatt må ha vært The Hudsucker Proxy). Men definitivt den filmen som gjorde meg oppmerksom på brødrene. Jeg husker den lokale videoutleieren kun hadde ett VHS-eksemplar av filmen alle plutselig skulle se, og jeg måtte stå på venteliste i flere uker før det ble min tur. Det var verdt ventetiden.

1) Miller’s Crossing (1990)
90-tallets beste film? Coen-brødrenes beste film? Magefølelsen er i øyeblikket bekreftende.

Hva er din Coen-favoritt?