Gran Torino (2008)

Gran Torino

6

«Ever notice how you come across somebody once in a while you shouldn’t have messed with? That’s Me».

Som den usannsynlig grinete Korea-veteranen Walt Kowalski, er Clint Eastwood tilbake i Dirty Harry-lignende modus i Gran Torino – hvor han både spiller hovedrollen og har regi.

Walt Kowalski har nettopp mistet kona, og i begravelsen gneldrer han til alt og alle rundt seg:

Den innpåslitne, unge jyplingen av en prest, de tafatte barnebarna som ikke eier folkeskikk eller klarer å kle seg skikkelig, de håpløse sønnene han aldri har hatt noe nært forhold til, den asiatiske nabofamilien som ikke evner å holde gressplenen utenfor huset ved like… Walt Kowalski har et horn i siden til de fleste, og han er ikke redd for å vise det.

Det eneste som betyr noe for ham er hunden – og stoltheten: en blankpolert Gran Torino stående i garasjen.

Etter at den asiatiske nabogutten forsøker å stjele Kowalskis bil, som en opptaksprøve til den lokale gjengen i det asiatiske miljøet, straffes han av familien til å jobbe gratis for Kowalski i noen dager.

Men Kowalski, som ikke går av veien for å slenge ut rasistiske bemerkninger, vil helst ha fint lite å gjøre med gutten som prøvde å rappe bilen hans.

Gran Torino

Motvillig tar han likevel i mot nabofamiliens tilbud. Og vi har begynnelsen på en tradisjonell historie om to vidt forskjellige mennesker som finner et slags samhold på tvers av generasjons- og kulturkløfter.

Clint Eastwoods tilstedeværelse gjør sterkere inntrykk enn «over the top»-tolkningen som en grenseløst bitter einstøing som ikke lar seg pille på nesen av noen. Det får ofte utløp i Dirty Harry-aktige sekvenser, men mest av alt virker Clinter’n som en komisk karikatur når han står og tøffer seg i ghettoen med fingeren som pistol.

Men det er også det jeg likte best med filmen: den merkverdige humoren som jeg ikke helt forstod var tilsiktet eller ikke i begynnelsen, men som etter hvert viser seg å være det som gir filmen identitet, og gjør dette tidvis mektig underholdende. At skuespillerne rundt Eastwood er totalt hjelpesløse, og den sentimentale biten av historien ikke fenger veldig mye, trekker imidlertid karakteren ned et hakk.

Changeling (2008)

changeling1

8

Et gjennomkorrumpert Los Angeles i 1920-tallet er åsted for en hoderystende sann historie:

Alenemoren Christine Collins (Oscar-nominerte Angelina Jolie) opplever sitt livs mareritt når hun en kveld kommer hjem fra jobb og oppdager at guttungen på 9 år er sporløst forsvunnet. Hun ringer politiet, men får til svar at «han dukker nok opp».

Først dagen etter viser politiet interesse. Men da er det for sent. De finner ham ikke.

Flere måneder går, og Christine er i ferd med å miste håpet. Da får hun plutselig beskjeden: De har funnet sønnen hennes!

changeling3

Tårene strømmer på i øyeblikkelig, men kortvarig, glede. For gjenforeningen mellom mor og sønn tar en absurd vending når gutten som stiger av toget viser seg ikke å være Christines sønn. Foran et sensasjonsluktende pressekorps, og et politivesen i desperat nød etter positiv omtale, overtales likevel en slukøret og sjokkert Christine til å ta i mot gutten.

«Du er i sjokk. Du har ikke sett gutten på flere måneder. Han har bare forandret seg litt. Det vil gå seg til».

Men det går seg ikke til. For både vi og Christine kan ikke akseptere politiets parodiske argumentasjon, rett og slett fordi gutten beviselig ikke er hennes sønn. Slik starter Christine Collins’ tunge kamp systemet.

changeling2

Historien i Changeling føres langs tre dimensjoner: (i) Morens kamp mot det korrupte politivesenet, (ii) hvordan hun må hanskes på hjemmebane i forholdet til «den nye sønnen», og (iii) spenningshistorien som gradvis trer frem i jakten på drapsmannen – og rettferdigheten.

Clint Eastwood forteller behersket og stødig en historie med mange tråder, slik han gjorde det i Mystic River. Produksjonen oser av solid filmhåndverk, av den typen vi er blitt vant til å se i Eastwoods produksjoner de siste årene (med unntak av Gran Torino), i tradisjonell fortellerform.

Skuespillerne er av ypperste klasse. Angelina Jolie gjør en av sine sterkeste prestasjoner i den emosjonelt kraftfulle hovedrollen som vekselvis sørgende og innbitt kjempende mor. Like sterkt inntrykk gjør Michael Kelly som egenrådig politietterforsker, og alltid pålitelige John Malkovich som radiopredikant som tar Christines side i kampen mot overmakten.

05

Changeling er overraskende «gritty» og kompromissløs mørk. På raden foran meg forsvant en eldre dame ut av kinosalen etter en drøy time. Kosten er uventet sterk, men de beksvarte partiene er nødvendig kjøtt på en «sann historie» som er helt avhengig av å formidle grusomhetene med realistisk tilsnitt for å gi filmen nødvendig emosjonell tyngde – noe den absolutt klarer, uten å smøre for tykt på.

Samtidig spiller Eastwood på en slags foruroligende tvetydighet som konstant pirrer interessen for gåten og menneskene. Mens vi på den andre siden får en entydig tilfredsstillelse i å bivåne kraften i hovedpersonen som står opp mot systemet, og slutten gir både følelser av håp, lettelse og vemod.

Tidsepoken er imponerende fanget i scenografi og stemning. Filmfotografisk er dette, i mine enkle øyne, nesten overveldende velgjort. Det er tydelig at Eastwood kan dette, og kjenner epoken.

chang

Historien følger flere fascinerende spor underveis, og på forbausende vis lykkes Eastwood langt på vei i å samle trådene og lage en helhetlig historie av ytre spenning og indre karakterdriv, ispedd en tidsspesifikk miljøskildring med samfunnsrefsende slagside og feministisk «touch» av tidløs karakter.

Jeg tilgir ham da den litt for langdryge rettssalsdramaet i siste akt, der dramaturgien ikke fungerer like fengende. Kanskje kunne filmatiseringen vært stanset tidligere, og tekstplakater fortalt oss om faktaene som fulgte. Det blir noe transportetappeaktig.

På den andre siden er jo det bare en bagatellmessig innvendig mot en mektig god film som tåler konkurranse med de beste amerikanske filmproduksjonene fra 2008. Clinter’n har gjort det igjen.

Letters from Iwo Jima (2006)

Vurdering:

USA 2006 | Regi: Clint Eastwood | Spilletid: 141 min | IMDb

Letters from Iwo Jima er andre del i Clint Eastwood sitt imponerende filmprosjekt om det viktige slaget mellom USA og Japan under 2. verdenskrig, om den japanske stillehavsøya Iwo Jima, der amerikanerne gikk ut som den seirende part. Cirka 20 000 japanske soldater kjempet en heroisk, men nytteløs kamp mot den amerikanske overmakten av 100 000 soldater. Kun tusen overlevde.

Denne filmen forteller deres historie. Den japanske historien.

Første del av historien, Flags of Our Fathers, beskrev den amerikanske opplevelsen av hendelsen. Der var fokus på hvordan krigen, ved hjelp av de hjemvendte «flaggheiserne» som symboliserte hele den amerikanske styrkens heltmodige innsats for landet, ble strategisk brukt på høyt plan for å overtale politisk og finansiell elite, og ikke minst opinionen, om hvordan krigen var en amerikansk suksess. I tillegg var filmen et balansert og godt drama om de menneskene som ble en brikke i dette spillet, ispedd sporadiske innslag av spektakulære krigsscener (men dessverre litt hemmet av en litt for fragmentarisk fortellerstil).

Historien i Letters from Iwo Jima er ganske annerledes, selv om den altså forteller en bit av samme historiske begivenhet. Men her er ingen triumferende flaggheising, eller soldater som vender hjem til fedrelandet som helter til øredøvende jubel. Fordi japanerne kom aldri hjem. Letters from Iwo Jima er mørk og dyster, forsterket med at den er filmet i et slags gråskjær, med svært lite som minner om håp og glede. Det er deterministisk, fordi både vi og de japanske soldatene vet hvordan det kommer til å ende.

Det er flere grunner til at filmen føles genuin. Alt foregår på japansk språk, med japanske skuespillere. Det er i seg selv en imponerende og sjelden bragd i en amerikansk-produsert film (produsert av Steven Spielberg). Til forskjell fra andre vestlige filmer der japanere som regel blir skildret som en homogen gruppe mennesker, så introduseres vi her for mennesker med personligheter der ikke alle lever opp til den vestlige verdens arketype av en japaner. Letters from Iwo Jima har sin styrke i at den handler om ekte mennesker, med en distinkt kulturell forståelse som fungerer som et filter i deres reaksjon på krigens ubarmhjertige råskap, men som likevel reagerer instinktivt forskjellig – fordi de tross alt er mennesker uavhengig av nasjon. Det forventes at de skal forlate verden med æren i behold, men når kulturell lærdom skal omsettes til virkelighet, stikker realismen inn og alt er ikke lenger like svart/hvitt.

Letters from Iwo Jima er en sterk film som zoomer tett innpå menneskeskjebner, og selv om vi heldigvis har en distanse til hva personene på lerretet gjennomgår, lever vi oss inn i den grufulle virkeligheten. Filmen er like overbevisende i de mer spektakulære krigsscenene, som i sin realistiske brutalitet og Spielberg-produksjon har klare likhetstrekk med Saving Private Ryan og Band of Brothers. Disse scenene kommer imidlertid i bakgrunn, da Eastwood er mer opptatt av å zoome inn på karakterene enn å zoome ut for å vise det store krigsbildet. Letters from Iwo Jima handler nemlig aldri om krigen per se. Den handler om menneskene der og da. I krigen.

Det burde være unødvendig å skrive at Letters from Iwo Jima er en sterk film. Men dette er i sannhet et stillferdig og praktfullt mesterverk. Clint Eastwood er på sitt beste når han tar seg tid til å reflektere – for det gjør han svært godt – faktisk bare bedre og bedre med alderen. Dette er kanskje hans foreløpige karrieretopp. 76 år gammel. Hvor går han fra her?

Million Dollar Baby (2004)

Vurdering:

USA 2004 | Regi: Clint Eastwood | Spilletid: 132 min | IMDb

Året etter det praktfulle thrillerdramaet Mystic River, er Clint Eastwood tilbake i regissørstolen med Million Dollar Baby.

Historien spinner rundt den aldrende boksetreneren Frankie (Clint Eastwood) og den fattige streberen Maggie (Hilary Swank) som mer enn alt ønsker å gjøre en karriere innen boksing. Det er interaksjonen mellom disse to karakterne som driver filmen fremover.

Det blir veldig fort tydelig at vi har å gjøre med en moden regissør som vet hvordan en god historie skal fortelles. Uten at det er pretensiøst dvelende, skrider filmen fremover i et behagelig, rolig tempo som gjør at vi kommer akkurat nok under huden på de to hovedpersonene. Når disse rollene samtidig er tolket med herlig nyanse av henholdsvis Eastwood og Swank, så blir det i sum fullkomment.

I begynnelsen kan man få inntrykk av at det ikke er noe mer i Eastwoods karakter enn en fordomsfull og gretten, gammel mann med en dyster forhistorie og et deterministisk syn på fremtiden. Men det ligger mer i Frankie enn som så, og Eastwood klarer å portrettere denne dybden. Spesielt den siste drøye halvtimen, hvor filmen har gjennomgått en særdeles vellykket tematisk tranformasjon, viser filmlegenden stor skuespillerkunst.

Samtidig er Hilary Swank minst like imponerende. Hun tok oss med storm da hun vant Oscar for sin fantastiske tolkning i Boys Don’t Cry (1999), men er om mulig enda bedre her, igjen i en krevende rolle. Swank har også gått inn for rollen rent fysisk, noe som sier en hel del om hennes genuine dedikasjon som skuespiller. Og om ikke det er nok, dukker alltid pålitelige Morgan Freeman opp i passende øyeblikk, som også i høyeste grad bidrar til å sette oss i den rette stemningen med sin karakteristisk behagelige og svært virkningsfulle voice-over..

Den rette atmosfæren blir vi også satt i ved at omtrent hele filmen foregår i mørke. Suveren lyssetting med gode kontraster gjør filmen til en visuell opplevelse. Melankoli på sitt beste.

Den største positive overraskelsen med Million Dollar Baby er imidlertid hvordan historien utvikler seg. Da jeg først leste om filmen tok jeg det for å være en erketypisk historie om en ung, kvinnelig bokser som mot alle odds kjemper seg opp og frem. «Litt Rocky, bare med ei jente». Så feil kunne jeg ta. Filmen utvikler seg etter hvert i en retning jeg slett ikke var forberedt på, uten at jeg skal gå nærmere inn på det.

Mystic River (2003)

Vurdering:

USA 2003 | Regi: Clint Eastwood | Spilletid: 137 min | IMDb

Mystic River åpner med bildene av tre gutter som spiller landhockey i gatene. Men idyll forvandles fort til det motsatte idet en bil stopper opp. En av guttene blir lurt med i baksetet, intetanende om at de i førersetet snart skal forgripe seg på ham.

Etter at tiden har gått og guttene blitt voksne, har de også vokst fra hverandre. Tim Robbins spiller mannen med den traumatiske fortiden, og det er han som blir mistenkt når et drap begås i nabolaget. Kevin Baconspiller sjefsetterforskeren som var en av de tre guttene i kameratgjengen. Den siste, spilt av Sean Penn, er offerets far. Et komplekst drama med masse følelser og psykologi involvert starter.

Clint Eastwood har laget en ambisiøs film. Det skal han ha. Stødig regiarbeid er det også. Dramaturgisk velfungerende og alt føles veldig korrekt. Kanskje litt for korrekt.

Filmen er basert på en bestselger av en roman, forfattet av Dennis Lehane, hvorpå Brian Helgeland har gjort verket om til et filmmanus. Helgeland gjorde det samme med James Ellroys L.A. Confidential for noen år siden, noe han vant en Oscar for. Helgeland skrev også manuset til Eastwoods forrige film, den langt mer middelmådige Blood Work (2002).

Mystic River favner bredt, noe som tildels også føles som et ørlite lite problem filmen drar med seg hele veien. Det er så mye som trekkes frem at man, på tross av filmens lengde, ikke rekker å gripe ordentlig fast i deler av plottet. Det kan virke som om Helgeland har ønsket å ta med alle bihistoriene fra romanen over til filmen. Film er imidlertid et helt annet medium, der det rett og slett ikke er rom for alle detaljer som finnes innbundet i ordinær bokstørrelse.

Filmen lider også litt under en nokså forutsigbar krimhistorie. Når undertegnede har «gjettet» seg til drapsmannen før halvtimen har gått (og jeg er vanligvis ikke noe god på sånt), ser man også fort hvor konstruert den biten av historien er. Men heldigvis har filmen mye mer ved seg enn et mord som skal løses, selv om det riktignok later til å være filmens hovedingrediens.

Dette var forsåvidt en noe negativ innledning på en anmeldelse av noe jeg faktisk anser som en meget god film. Årsaken er ikke bare den stødige regien, hvor en historie brettes ut uten at det tys til de voldsomme virkemidlene, men først og fremst grunnet ekstraordinære skuespillerprestasjoner som griper en. Sean Penn er skummelt god allerede fra første scene. Du ser at Jimmy Markum er en levende person, med et sinne og en personlighet som er forståelig og troverdig. Han gir liv til en karakter som virkelig er tredimensjonal.

Mystic River er utvilsomt et drama som drives frem på bakgrunn av karakterer vi utvikler et nyansert forhold til. Et karakterstudie som innbyr til utfordringer for skuespillerne, der det blir en enkel oppgave å skille de gode fra de mindre gode. Den oppgaven har Eastwood tatt på alvor. Kevin Bacon er god. Tim Robbins er enda bedre. Sistnevnte er kanskje ingen skuespiller med det store reportoaret, men i denne nedtonede settingen er han minst like fremragende som han var i The Shawshank Redemption. Disse tre utgjør trekløveret som binder filmen sammen. Men det er tvingende nødvendig med gode biroller for at det skal fungere i filmer som dette. Det har Mystic River. Marcia Gay Harden er (som alltid) spesielt god. Det lyser også av Laurence Fishburne, Laura Linney og Tom Guiry.

Mystic River er en mørk og trist film, der det sakte tempoet forsterker effekten av den tragiske historien. Dessverre står kanskje ikke avslutningen i stil med resten. Men etter å ha sett filmen for andre og tredje gang begynner også dét å gi god smak…

Alder ingen hindring

Jeg hadde et hyggelig gjensyn med den tidløse klassikeren 12 Angry Men her om dagen. Regissert av Sidney Lumet i 1957.

Det fikk meg til å tenke på hvor imponerende det er at Sidney Lumet fortsatt er med i «gamet». Og ikke bare det, han er nå aktuell med det som etter sigende skal være blant årets aller sterkeste filmer: Before the Devil’s Knows You’re Dead. Verdt å nevne er det også at Lumet så sent som i fjor regisserte den meget gode, men dessverre feilpromoterte og undervurderte Find Me Guilty.

Men det som plutselig slo meg etter at jeg hadde sett filmen, var et ikke helt utenkelig scenario der Sidney Lumet mottar en Oscar-nominasjon for beste regi nøyaktig 50 år etter han med 12 Angry Men tapte for David Lean (The Bridge on the River Kwai) og tre år etter at han mottok æres-Oscaren (2005).

Rett over nyttår starter 83 år gamle Lumet innspillingen av Getting Out

Det er vanskelig ikke å bli imponert og fylt av beundring for mennesker som langt forbi vanlig pensjonsalder, og etter å ha oppnådd mer enn de fleste kan drømme om, fortsatt har en iboende kraft til å skape mer. Hvor får de kreftene, vitaliteten og motivasjonen fra? Sidney Lumet laget på 50-tallet en film som i dag er rangert som en av tidenes beste amerikanske filmer. Hvordan er det mulig å være sulten på mer et halvt århundre senere? Det må ha noe å gjøre med Lumets ubetingede kjærlighet for film, som han erklærte i den minneverdige Oscar-talen fra 2005.

Jeg spurte således meg selv: Hvor vanlig eller uvanlig er det at regissører holder det gående så langt opp i årene?

I fjor døde Robert Altman samme år som han lanserte sin siste film. A Prairie Home Companion ble et verdig farvel med en stor filmskaper som utøvde yrket han elsket helt til det siste. Altman ble 81 år.

Litt lenger tilbake i tid huskes Akira Kurosawa som gjorde sin siste film, Madadayo, 83 år gammel i 1993. Kurosawa døde i 1998. En annen filmhistorisk gigant, Alfred Hitchcock, holdt koken frem til Family Plot (1976) som ble hans siste film i en alder av 77 år. Fire år senere døde han.

Tidligere i år gikk to av filmhistoriens fremste regissører bort på samme dag. Både Ingmar Bergman og Michelangelo Antonioni var aktive inntil det siste. 85 år gamle Bergman regisserte tv-filmen Saraband (2003) med Liv Ullmann i det alle visste ville bli hans siste film. Antonioni avsluttet på sin side en lang og innholdsrik karriere med å regissere én av de tre kortfilmene som utgjorde Eros i 2004 (Kar Wai Wong og Steven Soderbergh regisserte de to andre kortfilmene). Antonioni var da 92 år gammel.

Men hvem er den eldste aktive filmskaperen i dag?

Mange trekker frem 77 år gamle Clint Eastwood som et unikt eksempel på en aldrende regissør, men som vi allerede har sett mangler han noen år på Sidney Lumet. Det er kanskje likevel rom for å hevde at Clint Eastwood er den nålevende filmskaperen med mest suksess på sine eldre dager: Oscar-vinner med Million Dollar Baby i 2005 og en rekke nominasjoner for Letters from Iwo Jima i 2007. Eastwood er allerede godt i gang med sin neste film: The Changeling (ikke en remake av 70-tallsgrøsseren, heldigvis).

Jeg vil også nevne det litt mindre kjente navnet Joseph Sargent som har spesialisert seg på kvalitetsfilmer for TV. I år er han i en alder av 82 år aktuell med dramaet Sybil med Jessica Lange i hovedrollen. For to år siden regisserte han Kenneth Branagh som Franklin D. Roosevelt i den meget gode Warm Springs om den tidligere presidentens poliolidelser. Anbefales.

Richard Attenborough holder seg også godt. Den adlede briten har rukket å runde 84 år, uten at det hindrer ham i å lage film. Det romantiske dramaet Closing the Ring har kinopremiere i Storbritannia denne jula.

Samtidig sitter mesterregissør Miklós Jancsó i Ungarn der han 85 år gammel utgav Ede megevé ebédem i 2006.

Alain Resnais hadde sin storhetstid på midten av forrige århundre med filmer som Night and Fog (1955), Hiroshima mon amour (1959) og Last Year at Marienbad (1961). Franskmannen kan imidlertid ikke beskyldes for å hvile på laurbærene. I fjor vant han i en alder av 84 år Gulløven i Venezia for Coeurs. Nylig ble det offentliggjort at hans neste prosjekt, L’incident (The Incident), har fått finansiell støtte og vil starte produksjon like over nyttår. Resnais runder 86 år neste sommer.

Men Resnais må se seg slått av landsmannen Eric Rohmer som var nominert til nevnte Gulløve så sent som i år med Les Amours d’Astrée et de Céladon (Romance of Astree and Celadon). I en alder av 87 år gjør det Eric Rohmer til den eldste gjenlevende og aktive representanten for den franske nybølgen. Jeg vil likevel også benytte anledningen til å nevne 77 år gamle Claude Chabrol (en personlig favoritt) som fremdeles holder et høyt aktivitetsnivå og er ute med ny film i år, samtidig som jevngamle Jean-Luc Godard sies å ha nye prosjekter på gang.

Resnais og Rohmer blir imidlertid smågutter sammenlignet med japanske Kaneto Shindô (kanskje mest kjent for Criterion-utgitte Onibaba fra 1964) som neste år fyller hele 96 år når hans nye film, Hanawa Chiredomo, lanseres.

Man skulle tro det ikke fantes noen som kunne utkonkurrere Kaneto Shindô i den uhøytidelige alderskonkurransen. Så feil kan man ta.

Portugisiske Manoel de Oliveira er mannen som er nødt for å være den eldste utøvende filmskaperen i verden akkurat nå. Oliveira er mannen bak Belle toujours (2006) – en slags oppfølger eller «homage» til Luis Buñuels Belle de jour – som for øvrig er årets portugisiske Oscar-bidrag. Hvis filmen faktisk ender opp med å bli nominert som beste ikke-engelskspråklige film, vil Manoel de Oliveira med stor grad av sannsynlighet være den røde løperens eldste med sine smått utrolige 99 (!) år.

Og ikke nok med det: en rask kikk på IMDb avslører at Manoel de Oliveira allerede har flere jern i ilden. Det historiske dramaet Cristóvão Colombo – O Enigma har blitt vist blant annet under filmfestivalene i Venezia og Toronto tidligere i år, mens et romantisk drama med tittel Singularidades de uma Rapariga Loira er i produksjon i disse dager og skal slippes en gang i 2008. Parallelt med dette instruerer Oliveira Abbas Kiarostami foran kamera i et kortfilmbidrag til en kommende antologi. Også den skal lanseres i 2008. Samme år som Manoel de Oliveira vil runde 100 år, hvis han fortsatt er i live 11. desember…

Spørsmål til diskusjon: Er det noen generelle trekk som karakteriserer filmer regissert av eldre filmskapere? Hva har de mistet underveis, og hva har de fått? Og hvilken film er den beste regissert av en person over 80 år?