Public Enemies (2009)

07

8

Årets sommerfilm heter Public Enemies. Uten tvil. Michael Mann har igjen laget et verk det oser filmatisk eleganse av. Dette er velsmurt underholdning og estetisk spennende, og ikke minst et uhyre etterlengtet tilskudd på en underlig fattig stamme av amerikanske gangsterfilmer. Hvorfor det ikke lages flere storslåtte gangsterepos fra denne epoken, forstår jeg ikke. Sist gang det ble lagd en film som dette i lignende skala var så vidt meg bekjent i 1987 med The Untouchables, med et mulig unntak av den glitrende Sam Mendes-produksjonen Road to Perdition fra 2002 – som jeg kanskje elsker høyest av dem alle – men som plasserer seg i et litt annet terreng.

Public Enemies er naturligvis filmen om John Dillinger – USAs samfunnsfiende nummer én i de harde 1930-årene. I hvert var han det i det ferske FBIs øyne, samtidig som han ble hyllet av folket. Han robbet bankene, ikke folket. Og det var bankene som hadde ført folket inn i depresjonen…

Michael Mann har laget en sterkt actionorientert underholdningsfilm, som kanskje ikke er genialt narrativt skrudd sammen, men som består av så mange fantastiske bilder og enkeltscener at publikum glatt forføres forbi de fleste feilskjærene. Av Manns tidligere filmer, er det mest naturlig å trekke en parallell til hans kanskje største suksess – Heat. I begge filmene drives historiens dynamikk frem av to sterke personligheter på hver sin side av loven. Men der Michael Mann i massiv intensitet virkelig dyrket Al Pacino og Robert De Niro som karakterer i Heat, er den dimensjonen veldig mye blekere i Public Enemies. Verken Johnny Depp eller Christian Bale (som FBI-agent) får tilstrekkelig rom til å briljere. Som to av de største og beste fra sin generasjon, blir det en skuffelse å se de begrense seg til stødig spill – aldri spektakulært eller gnistrende – og dermed ute av stand til å løfte Public Enemies til noe enda større. Her er det faktisk birollene som skinner sterkest, med Marion Cotillard som tydeligst blikkfang i rollen som Dillingers kjæreste. Hun stjeler de fleste scenene hun er med i.

pub

At Michael Mann bevisst ikke velger å grave dypt ned i mennesket John Dillinger, eller sette opp Johnny Depp vs. Christian Bale med større intensitet, gjør at Public Enemies mister litt kraft. Isteden har Mann kastet seg over et relativt bredt persongalleri, og lar historien utfolde seg i større skala. Dermed vinner han noe, og taper annet. Men hvis det skulle være noen tvil; jeg tidvis elsket Public Enemies. Skuddvekslingsscene med tommyguns er det feteste som er festet på film siden nettopp Michael Manns Heat, i stil – og ikke minst lyd. Og selv om det ikke er et fantastisk driv over historien som helhet, er det utvilsomt et fantastisk driv over veldig mange av scenene som helheten består av. Sikle, sikle… sånn vil vi ha mer av!

Til slutt noen ord om digital video-bruken, som kanskje er det flest vil snakke om etter Public Enemies. Mann har allerede gjort flere filmer digitalt, men aldri har DV-looken vært like iøynefallende som i Public Enemies. Det er ikke til å komme bort fra at dette er annerledes, noe som gjorde at jeg den første snaue halvtimen falt litt inn og ut av universet til Michael Mann – som på sin side begrunner valget med å gi publikum sterkere nærhet til historien og karakterene. De håndholdte digitalkameraene skal gi oss virkelighetsfølelsen – vi skal være der og lukte svetten av Dillinger og gjengen som løper forbi. Mann har distansert seg fra den klassiske epokefilmen, og det er ikke annet enn sterkt beundringsverdig å kjenne på den kompromissløse modigheten som ligger bak prosjektet. Det Michael Mann faktisk gjør her er potensielt å pushe en hel filmindustri videre med en dristighet vi veldig, veldig sjeldent opplever i en popcornfilm som Public Enemies jo er. Jeg har en følelse av at dette fort kan bli stående igjen som en referansefilm i årene som kommer…

The Dark Knight til topps

The Dark Knight satt som forventet nye inntjeningsrekorder når den hadde premiere i USA natt til fredag. Filmen skal ha dratt inn nærmere 65 millioner dollar åpningsdagen og legger seg dermed over Spider-Man 3 som tidligere tronet på topp med 59,8 millioner dollar. Filmen tok også rekorden for største inntjening for en midnattspremiere med en inntjening på 18,2 millioner dollar mot Star Wars: Episode III – Revenge of the Sith som dro inn 16,9 millioner.

Men enda mer interessant er det at The Dark Knight også går til topps på et helt annet suksessbarometer: den prestisjetunge IMDb Topp 250. I skrivende stund har Christopher Nolan, Christian Bale, Heath Ledger & co. plassert The Godfather på sidelinjen og inntatt 1. plass etter at nærmere 25 000 brukere har avgitt sine stemmer… Hvor ender dette?

Anmeldelse: The Dark Knight

Nei, jeg har ikke sett The Dark Knight ennå. Men heldiggrisen Peter Travers i Rolling Stone har, i det som er den første anmeldelsen jeg har lest av filmen. Teksten er nå publisert på rollingstone.com til 4,5 av 5 stjerner og fulladet av superlativer. Et utdrag:

«No fair giving away the mysteries of The Dark Knight. It’s enough to marvel at the way Nolan — a world-class filmmaker, be it Memento, Insomnia or The Prestige — brings pop escapism whisper-close to enduring art. It’s enough to watch Bale chillingly render Batman as a lost warrior, evoking Al Pacino in The Godfather II in his delusion and desolation. It’s enough to see Ledger conjure up the anarchy of the Sex Pistols and A Clockwork Orange as he creates a Joker for the ages. Go ahead, bitch about the movie being too long, at two and a half hours, for short attention spans (it is), too somber for the Hulk crowd (it is), too smart for its own good (it isn’t). The haunting and visionary Dark Knight soars on the wings of untamed imagination. It’s full of surprises you don’t see coming. And just try to get it out of your dreams.»

I’m Not There (2007)

Egentlig føles det bare naturlig at det er seks forskjellige skuespillere som i I’m Not There portretterer det levende musikkikonet Bob Dylan. Kanskje bare da vil man klare å fange kompleksiteten i Dylans fragmentariske og myteomspunnede personlighet. Det har Todd Haynes langt på vei klart i sin eksperimentelle regi som følger et utradisjonelt mønster.

Jeg har i hvert fall aldri sett et lignende konsept før, og det er egentlig ganske befriende å se en slik «biografi» som bryter med den tradisjonelle dramaturgien som begrenset både Ray og Walk the Line om henholdsvis Ray Charles og Johnny Cash. Det er for all del gode filmer, spesielt sistnevnte, men det er flott å se at noen forsøker å gjøre ting på en annen og ny måte. All honnør til Todd Haynes for det, som åpenbart har sett både sin Godard og Fellini.

Det er altså seks forskjellige skuespillere som gir ansikt til Bob Dylans mangesidige personlighet i ulike faser av hans dynamiske liv, uten at noen av karakterene i filmen bærer hans navn. Ikke alle har noen slående fysisk likhet med Dylan heller. Som den 11 år gamle Marcus Carl Franklin i rollen som en svart guttunge av en omstreifer ved navn Woody Guthrie (i virkeligheten Dylans forbilde). Den ukjente unggutten er likevel den som imponerer mest, sammen med Oscar-favoritt Cate Blanchett som andre allerede har skrevet side opp og side ned om. Ja, hun tar Dylan på kornet og er mektig god. Hun har også den rollen der det er størst mulighet for å briljere.

Nylig avdøde Heath Ledger, Ben Whishaw (han som spilte hovedrollen i Parfymen) og Christian Bale gjør også solide tolkninger. Litt mer problemer har jeg imidlertid med Richard Gere som Billy (the Kid) med referanse til Pat Garrett & Billy the Kid. De sekvensene av filmen sitter ikke alltid like godt.

Det er også en fare for at I’m Not There kan bli litt for fragmentarisk og utflytende. Mest utbytte får du nok om du allerede har et forhold til musikken og personen Bob Dylan. Kjenner litt til de ulike epokene. For dette er en film om gåten Bob Dylan, der mytene blandes med dokumenterte hendelser. Ting sklir over i hverandre, mens bildene veksler mellom farger og svart/hvitt.

Kan jeg anbefale å se den fremragende Martin Scorsese-regisserte dokumentaren No Direction Home: Bob Dylan som oppvarming?

I’m Not There går i skrivende stund på norske kinoer. Er du interessert i Bob Dylan, er dette noe du må få med deg. Da er det bare å sette seg til rette og nyte lydsporet. Selve filmen fordrer noe mer innsats for å få tak på.

Vurdering:
8.jpg

Rescue Dawn (2006)

Nesten ti år etter at Werner Herzog lagde dokumentarfilmen Little Dieter Needs to Fly om den tysk-amerikanske flygeren Dieter Dengler som ble tatt til fange i Laos under Vietnam-krigen, har den tyske regissørkjempen nå brukt den imponerende historien som utgangspunkt for spillefilmen Rescue Dawn. I rollen som Dieter Dengler: Christian Bale.

Les gjerne mer om dokumentarfilmen i omtalen min av Little Dieter Needs to Fly.

Dieter Dengler skal ut på sitt første oppdrag som pilot for de amerikanske styrkene under Vietnam-krigen; et hemmelig oppdrag som skal ta ham over grensen mot Laos.

Men kort tid etter at Dengler flyr inn i det krigsfiendtlige luftrommet over Laos, fyres det av skudd mot flyet hans. Flyet styrter, men Dengler klarer å unnslippe før flammene for alvor tar tak i flyrestene. Plutselig befinner Dieter Dengler seg på bakken i et jungelområde, i fiendens land, overlatt til seg selv. Han er i realiteten sjanseløs, og det er bare et tidsspørsmål før han fanges.

Filmen har ikke vart mange minuttene før asiaterne finner Dieter Dengler og kaster ham inn i en primitiv fangeleir, der det allerede befinner seg en håndfull likesinnede som har kjempet på amerikansk side.

rescue-dawn.jpg

I Rescue Dawn har Werner Herzog valgt å se bort fra Denglers bakgrunnshistorie. Sånn sett mister filmen en dimensjon sammenlignet med Little Dieter Needs to Fly. Men så er det også snakk om to forskjellige sjangere. Det er historien i jungelen og fangeleieren Herzog vil fortelle.

Etter en litt treg åpning, og med en flykrasj som lukter av b-film, tar det seg kraftig opp når vi blir kjent med karakterene og miljøet innenfor fangeleieren. I bakhodet svirrer hele tiden historiene Dengler fortalte i dokumentarfilmen. Samtidig tilfører Herzog historien litt ekstra med sine skjeve observasjoner og særegne humor. Det han likevel ikke klarer er å dramatisere historien like sterkt som Dengler fortalte den i Little Dieter Needs to Fly. Men så blir det også litt som først å lese en bok og deretter se filmen.

Herzog faller også litt mellom to stoler når han på den ene siden forsøker å gjøre en Hollywood-film om en helteskikkelse, samtidig som han virker å ha en slags metodisk tilnærming til historien som gjør at effektive dramaturgiske grep langt på vei havner i andre rekke. Spesielt i filmens første halvdel.

Herzog har imidlertid vist tidligere at han er i sitt rette element når han beveger seg inn i jungelen, og for all del, han har også her puttet inn mange gode og vittige sekvenser. Skuespillerne er også solide. Christian Bale er flink til å gå ned mange kilo på kort tid, og selv om dette ikke er like ekstremt som i The Machinist, så ser man at han igjen har gått dedikert inn for oppgaven. Han gjør for øvrig rollen rimelig bra, selv om det nok ville blitt mer autentisk om man hadde funnet en tysk-amerikansk skuespiller til rollen med rett aksent. Faktisk tok jeg meg selv i å bli mer imponert over Steve Zahn i rollen som rømningsvenn Duane Martin (også han har gått ned mange kilo). Zahn kan mer enn å være sidekick i samlebåndskomedier.

christian_bale_and_steve_zahn2.jpg

Jeg skulle ønske Werner Herzog hadde klart å formidle den smerten og det faenskapet Dieter Dengler og de andre fangene var gjennom langt sterkere. At Herzog velger å gjøre historien, som ble langt mer nøkternt fortalt i dokumentarfilmen, om til en tradisjonell Hollywood-historie, har jeg mindre problemer med. Også at han har pyntet en del på historien, i Denglers favør, for å la ham fremstå som den udiskutable helten i fangeflokken. Unødvendig fordi Dieter Dengler allerede hadde utrettet mer enn nok til å sikre heltestatus, men kanskje nødvendig når Herzog tydeligvis ville gjøre historien til en utpreget Hollywood-greie.

Jeg foretrekker dokumentaren, og jeg tror ikke det bare er fordi jeg så den først. Rescue Dawn er også god, men det er til forskjell fra Little Dieter Needs to Fly en type film som ikke klarer å skille seg ut og som heller ikke vil bli husket veldig lenge.

Vurdering:
6.jpg

3:10 to Yuma (2007)

Det er snart fire uker siden jeg så 3:10 to Yuma (ordinær kinopremere førstkommende fredag), og selv om jeg husker at de to timene i kinosalen var hyggelige, så har jeg tenkt bemerkelsesverdig lite på den i ettertid. Filmen er omtrent kjemisk fri for virkelig minneverdige øyeblikk. Det er solid håndverk, men vil aldri bli noen klassiker.

Filmen er derimot basert på en klassiker. En westernfilm med samme tittel fra 1957 basert på noe Elmore Leonard har skrevet. Men den har jeg ikke sett og skal derfor ikke dvele mer med det.

Min fremste motivasjon for å oppsøke 3:10 to Yuma var James Mangold; regissøren som stod bak den «urbane westernfilmen» Cop Land fra 1997 (en av det tiårets mest undervurderte filmer) og det stødige Johnny Cash-portrettet Walk the Line i 2005.

Handlingen er veldig grei: Christian Bale spiller den fattige rancheieren og familiefaren Dan Evans som med 200 dollar i belønning melder seg som frivillig til et høyrisikabelt oppdrag i den ville vesten: å frakte den farlige banditten Ben Wade (Russell Crowe) til en togstasjonen som skal frakte ham til fengslet i Yuma. Avgang er klokka ti over tre.

Selv om Dan Evans ikke er alene på turen, er det ingen hemmelighet at Ben Wade og hans gjeng ønsker å sette kjepper i hjulene for transporten. Ergo blir det en god dose kruttrøyk i det som utvikler seg til en ganske klassisk western.

Christian Bale og Russell Crowe gjør sine roller stødig uten å anstrenge seg veldig, mens Ben Foster er effektiv som karikert bad-guy og Peter Fonda skaper en fornøyelig birolle ut av veldig lite. Men det er den enkle historien, det gode mot det onde, i en film med snevert fokus og klar fremdrift som er underholdningsverdien. At filmen er en smule pregløs er både dens svakhet og styrke. Dette virker å være et verk av en regissør som vet hva han driver med. Innenfor de rammene er 3:10 to Yuma perfefkt, og komplementerer dessuten The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford for et kinopublikum sultefôret på kvalitet-western i klassisk format. Men i motsetning til sistnevnte, er jeg redd 3:10 to Yuma ikke er den typen film man vil snakke om i klassikervendinger om ti år.

Vurdering:
7.jpg