The Girl Next Door (2007)

The Girl Next Door, produsert i 2007, må absolutt ikke forveksles med den langt mer lystbetonte filmen med samme tittel fra 2004. Du vet, der Elisha Cuthbert spiller pornostjernen som flytter inn i nabohuset til Emile Hirsch.

Denne filmen er basert på en roman av Jack Ketchum og inspirert av virkelige hendelser. Ganske groteske sådan.

På 1950-tallet i en amerikansk forstad holder Ruth Chandler dørene åpne for nabolagets barn. Med en væremåte som skiller seg radikalt fra de mer tradisjonelle husmødrene, går ikke Ruth av veien for å servere ungene øl mens hun fremfører sine friske meninger om kvinnesyn, horer og sex. Hennes tre sønner og deres venner følger alltid like interessert med.

Etter hvert flytter også to foreldreløse jenter inn: den 16 år gamle Meg og hennes poliolidende lillesøster på krykker. Meg blir raskt kjent med nabogutten David, og det er gjennom hans øyne vi gradvis blir kjent med hva som egentlig foregår mellom nabohusets fire vegger. Det skal bli rimelig voldsomt.

Jeg kjenner ikke til om filmen forholder seg tro mot de virkelige hendelsene den hevder å være inspirert av, men jeg vil ikke bli sjokkert. Dette er for all del drøy kost, men verden var tross alt syk også på 50-tallet.

På forhånd hadde jeg lest og hørt en rekke advarsler om skrekkelige og sjokkerende torturscener og en tvers gjennom ubehagelig film. Da får man jo selvsagt lyst til å se filmen. Og nå sitter jeg her og føler meg litt snytt. Var dette alt? Jeg må tydeligvis ha sett så mye film at jeg på et eller annet punkt er blitt følelsesmessig avstumpet og immun mot grafisk filmvold.

Jeg går med på at plottet er foruroligende og ubehagelig i seg selv, men utførelsen av scenene som for alvor skal illustrere dette, fungerer dessverre ikke veldig effektivt.

De ukjente skuespillerne svinger dessuten fra det akseptable til prestasjoner under middels i en produksjon som for så vidt gjør det samme.

Filmen er for all del helt grei, med et fint nostalgisk stemningsbilde av det amerikanske 50-tallet og med noen interessante karakterer, men den klarer aldri helt å komme over kneiken for å bli noe mer enn en uinspirert tidtrøyte. Og middelmådighet blir som kjent ofte kjedelig.

Vurdering:
5.jpg

Atonement (2007)

For kort tid siden vant Atonement (Om forlatelse) prisen for beste dramafilm under Golden Globe, og snart blir den sannsynligvis nominert i en håndfull Oscar-kategorier. Filmen er hyllet av både kritikere og publikum.

Hva er det de ser som jeg ikke ser?

For meg ble dette, et britisk drama som utspiller seg over flere tidsplan i det tjuende årehundre, akkurat det antiklimakset jeg på forhånd fryktet. Ikke fordi filmen er dårlig, men fordi jeg forventet mer. Regissør Joe Wright gjør noen spennende fortellergrep, og filmen er praktfull å se på. Men det er fortsatt bare begynnelsen og slutten som virkelig engasjerer. Det lange mellompartiet er rett ut kjedelig.

Ved den velstående Tallis-familiens viktorianske herskapsbolig, utvikles i mellomkrigsårene et kjærlighetsforhold mellom Cecilia (Keira Knightley) og tjenersønnen Robbie (James McAvoy). Da Cecilias yngre søster, den 13 år gamle Briony (Saoirse Ronan), glimtvis oppdager søsterens ungdomsromanse med Robbie, innledes en serie av misforståelser og feiltolkninger som til slutt fører til en ulykksalig hendelse – noe som vil få skjebneavgjørende betydning for livene til alle tre.

Filmen åpner fremragende, både fotografisk og med en rask og underholdende dialog. Vi blir raskt kjent med det alternative fortellergrepet, der vi opplever samme hendelser ut fra to forskjellige perspektiver. Keira Knightley og James McAvoy gjør fine rolletolkninger, men noe utenom det vanlige er det ikke. Mer imponerende er faktisk den unge og mer ukjente Saoirse Ronan som den 13 år gamle Briony.

Etter en god åpning som strekker seg over drøye halvtimen, mister imidlertid filmen flyt og klarer ikke å holde på interessen min når historien forflytter seg i tid og rom. Jeg måtte flere ganger se på klokka.

Filmen henter seg inn igjen mot slutten. Da er Atonement nesten så god som mange skal ha det til. Særlig etter at Vanessa Redgrave gjør sin entré. I en reflekterende avslutning klarer Joe Wright å skape et visst engasjement rundt filmens tema, som jeg underveis mente hadde blitt behandlet lettere banalt og overfladisk. Dét tente en liten gnist i meg – men da var jo filmen bare minutter unna rulleteksten…

Vurdering:
6.jpg

Arn – Tempelridderen (2007)

I lys av å være tidenes dyreste nordiske filmproduksjon, har det naturlig vært mye oppmerksomhet og høye forventninger knyttet til filmatiseringen av Jan Guillous populære bøker om korsfareren Arn Magnussoon. Nå er den første av de to filmene klar for kinolansering.

Historien tar oss med tilbake til midten av 1100-tallet der unge Arn vokser opp på Arnäs gård i Västra Götaland. I tenårene møter og forelsker han seg i den vakre Cecilia fra en rivaliserende slekt. Det hele utvikler seg til et kjærlighetsforhold som spesielt kirken setter svært lite pris på. Som straff sendes Cecilia til et kloster, mens Arn sendes til Det Hellige Land som tempelridder.

Jeg har ikke lest Arn-bøkene og er således et levende eksempel på at det ikke er en nødvendighet for å sette pris på filmversjonen. For til forskjell fra en lettere lunken mottakelse i både norsk og svensk filmpresse, og sammen med en litt forsiktig forventning, koste jeg meg i kinosalen. Særlig er den første timen strålende i sin karakter- og miljøetablering, riktignok med unntak av en litt unødig overforklarende fortellerstemme, men det forsvinner raskt. Bildene er mektige med mye flott foto. Skuespillet er også bedre enn ventet.

Historien mister dessverre litt driv og spenning underveis, sannsynligvis som følge av det store tidsperspektivet som skivses inn på filmens to timer og tyve minutter. Men den stilsikre produksjonen og den storslåtte historiske skildringen skygger over filmens mindre svakheter. Arn – tempelridderen har så mange kvaliteter, så mye fint å hvile øynene på, at den absolutt bør oppleves på kino.

Vurdering:
7.jpg

 

Ben Kingsley i Shutter Island

Martin Scorseses Shutter Island begynner virkelig å ta form. Leonardo DiCaprio er allerede klar for hovedrollen som U.S. Marshal Teddy Daniels, mens Mark Ruffalo skal spille partneren Chuck Aule som sammen ankommer mentalsykehuset på den isolerte øya Shutter Island like utenfor Boston på 50-tallet for å oppklare et forsvinningsmysterium.

Ifølge bransjebladet Variety har også Ben Kingsley skrevet under på papirene som gjør at han får en sentral rolle i filmversjonen av Dennis Lehanes velskrevne spenningsbok med samme tittel. Dette blir faktisk første gang Scorsese og Kingsley arbeider sammen. På høy tid. En fantastisk skuespiller som jeg vil tro passer perfekt til rollen som sykehusets sjefspsykiater J. Cawley.

(Les alle nyhetene på Speilet om Shutter Island her)

Trailer: The Oxford Murders

Det er det fortsatt like eminente nettstedet Twitch som stolt tilgjengeliggjør den ferske engelskspråklige traileren til The Oxford Murders (det har tidligere versert en spanskdubbet versjon av traileren).

Thrilleren er regissert av den spanske filmskaperen Álex de la Iglesia som med dette lager sin første film på engelsk. Historien bygger på en prisbelønnet roman av den argentinske forfatteren Guillermo Martínez fra 2003 og handler om en professor (John Hurt) og en av hans studenter (Elijah Wood) som i fellesskap må finne sammenhengen mellom matematiske symboler for å oppklare en rekke drap begått i Oxford.

Traileren er fulladet med dramatiske høydepunkter, nesten litt i overkant, men jeg ser absolutt et potensial her. John Hurt virker solid som alltid, mens jeg er litt mer usikker på Elijah Wood. Konseptet virker spennende i seg selv, og ut fra traileren virker det som de har hatt noen fine cinematografiske ideer også.

Hvis noen som leser dette har lest boka, så vil det være interessant å lese tanker rundt det i kommentarfeltet.

Filmen har spansk premiere 18. januar. Traileren ser du her (Twitch Video).

Rockwell avbildet i Choke

Via det uslåelige filmnettstedet Twitch Film presenteres det aller første bildet fra den kommende Chuck Palahniuk-filmatiseringen Choke med Sam Rockwell avbildet som filmens protagonist sittende ved siden av medspiller Brad William Henke. Jeg har dessverre ikke lest Choke, men har frydet meg med både Survivor og Fight Club. Sistnevnte har jo allerede fått en filmadapsjon som takket være David Fincher er blitt en moderne klassiker…

Det som er helt sikkert er at Palahniuk er en knakende god og interessant forfatter, og jeg er fryktelig spent på å se utfallet av Choke i regi av debutant Clark Gregg. Historien følger hovedpersonen Victor Mancini (Sam Rockwell) som midt i tyveårene er desperat etter å skaffe penger for å pleie sin syke mor og legger en litt uvanlig plan: han oppsøker restauranter og underveis i måltidene later han som at han setter maten i halsen. Hver gang stepper en heltmodig gjest opp og utfører Heimlich-metoden til Victor velger å spytte ut matbiten. Victor sørger for å få navn og kontaktinformasjon på alle som «redder livet» hans, og sender dem senere brev med falske regninger han angivelig ikke har råd til å betale. I retur kommer penger fra folk som synes synd på ham.

Når Victor ikke gjør dette stuntet, bruker han blant annet tiden sin på å frekventere grupper for sexavhengige. En brokete oppvekst har gjort Victor ute av stand til å knytte bånd med det motsatte kjønn, og det er kun i møtet med sexavhengige han finner en slags seksuell tilfredsstillelse.

Boka skal være en episodisk studie av Victor Mancini som for hvert kapittel setter ham i nye settinger. Men igjen: jeg har ikke lest boka. Jeg har bare lest om boka. Og jeg aner ikke hvordan det vil bli gjort på film. Men jeg er absolutt nysgjerrig. Kanskje leser jeg boka i mellomtiden.

PS! Filmen skal vises første gang under Sundance Film Festival i januar.

Mark Ruffalo til Shutter Island

Mark Ruffalo, som sist gjorde seg bemerket med positivt fortegn som sliten politietterforsker i den eminente Zodiac, vil etter alle solemerker bli å finne i spann med Leonardo DiCaprio jaktende etter svaret på en forsvinngsgåte på øya Shutter Island. Den fengslende godt fortalte boka av Dennis Lehane skal som jeg har skrevet tidligere bli filmatisert av Martin Scorsese. Nå knyttes gjerne Scorsese opp mot x antall prosjekter i året, men mye tyder på at dette faktisk kan bli hans neste film, med innspillingsstart i mars neste år. Jeg tror det kan bli veldig bra. God bok. Gode skuespillere. Fantastisk regissør.

Michael Mann regisserer Frankie Machine

En strålende nyhet tikket inn i dag: Michael Mann er mannen som skal regissere gangsterfilmen Frankie Machine (basert på Don Winslows bok The Winter of Frankie Machine) – filmen som forhåpentligvis skal relansere Robert De Niro som sjangerens ubestridte konge foran kamera, og gjøre Francis Ford Coppolas uttalelser tidligere denne uka, om en mett og uinspirert skuespiller, til skamme. Det skal sies at De Niro har involvert seg selv i en lang rekke av ubetydeligheter og mer eller mindre flaue filmer de siste drøye ti årene. Med noen hederlige unntak naturligvis, som da han i fjor både regisserte og spilte en birolle i CIA-dramaet The Good Shepherd. Selv om filmen har sine svakheter, der De Niro kanskje ikke var den rette til å regissere Eric Roths svært komplekse manus (Michael Mann, som har realisert Eric Roth-manusskripter med stort hell tidligere burde paradoksalt nok vært et bedre valg), så følte jeg at filmen ble et viktig symbol på at De Niro fremdeles fortsatt har noe genuint i seg. At det er et brennende engasjement der inne, som har vært godt skjult de siste årene, men at han nå igjen er klar for å ta fatt på mer kvalitetsbetonte oppgaver.

Når Michael Mann nå er klar for å regissere Frankie Machine, så er jeg overbevist om at prosjektet har havnet i trygge Hollywood-hender. Selv om det nok hadde vært enda mer spennende med en Martin Scorsese/Robert De Niro-gjenforening, slik det tidligere har vært snakk om (han står fortsatt oppført som regissør på IMDb), så vil Mann aldri være noen dårlig erstatter.

De Niro skal også produsere filmen, sammen med Jane Rosenthal, gjennom deres produksjonsselskap Tribeca Films. Lanseringsdato blir trolig ikke før høsten 2009. Men man skal jo alltid ha noe å glede seg til…

Shutter Island for Scorsese

Da jeg leste Shutter Island (som går under tittelen «De gales øy» i Norge) av Dennis Lehane for et par år siden, så tenkte jeg for meg selv at dette burde det bli lagd film av. Lehanes bok er en eminent «page turner», mer kvikk i vendingene enn Mystic River (som fikk en svært vellykket overføring til film ved Clint Eastwood) og egentlig som skapt for å bli film. Settingen er den isolerte øya Shutter Island på den amerikanske østkysten i 1954. Dit kommer politimennene Teddy Daniels og Charles Aule for å etterforske en forsvinningssak.

For noen år siden ble det snakket om at Wolfgang Petersen (hjelp, det begynner å bli lenge siden Das Boot) kanskje kom lage film av Shutter Island. Siden har det vært stille. Før det i dag ble kjent at ingen annen enn Martin Scorsese, min definitive favorittregissør, nok en gang plasserer Leonardo DiCaprio foran kamera og etter alle solemerker starter innspillingen allerede til våren. Woho! Jeg gleder meg!