Drag Me to Hell (2009)

dragme

7

En ung kvinnelig bankrådgiver nekter å gi lån til en gammel og tannløs sigøynerkvinne. Det skulle hun ikke gjort.

Jeg har sans for Sam Raimi. Men der majoriteten velger The Evil Dead-filmene, går jeg heller for Spider-Man (den første) og ikke minst A Simple Plan som mine favoritter.

I Drag Me to Hell strekker Raimi strikken tilbake til kultfilmgjennombruddet om Ash & co. Det er en underlig rett han serverer oss, bestående av morbiditet, skrekk og komedie presentert med en herlig uhøytidelig lekenhet. Forskjellen fra de tidlige kultfilmene, er naturligvis at Raimi nå har penger på bok, i tillegg til solid filmskapererfaring. Men det er ikke noe feil i det. Snarere tvert i mot synes jeg Drag Me to Hell på en fortreffelig måte får det beste ut av filmskapende vitalitet og originalitet, og den kommersielle produksjonsrammen. Det skinner hele tiden gjennom at Raimi har hatt det gøy med å lage denne filmen — og det er til de grader smittende!

Drag Me to Hell er rett og slett en underholdningsbombe av en film. Effektene sitter som et skudd, Alison Lohman er herlig i hovedrollene, og de kreative påfunnene fra Raimi kommer som perler på en snor. Ok, kanskje drar han noen scener litt for langt, og kanskje blir noen plottvendinger litt for enkle. Men underveis, og til slutt, smaker det likevel veldig godt. Horrorsjangeren er åpenbart vrien, og det går ofte lang tid mellom godbitene. Da lukker jeg gjerne øynene for mindre feilskjær, for Drag Me to Hell fortjener å bli løftet frem.

Delirious (2006)

Det er mye god film å se på kino om dagen. Delirious er ikke en av dem.

En paparazzifotograf utstyrt med tvilsom moral (finnes det noe annet?) inviterer i et svakt øyeblikk en ung uteligger opp til leiligheten der han kan sove over én natt. Men uteliggeren viser seg å ha praktiske egenskaper som paparazzifotografen setter pris på. Etter hvert kommer de til enighet om en avtale: uteliggeren får bli boende i leiligheten mot at han blir paparazzifotografens assistent, både privat og i arbeid.

Paparazzifotografren spilles av Steve Buscemi. Uteliggeren spilles av Michael Pitt.

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til her. Men alle liker jo Steve Buscemi, og jeg er intet unntak. Med han på rollelisten blir det liksom aldri helt verdiløst?

Når filmen dessuten åpner med å spille den flotte (men riktignok overspilte) Bohemian Like You av Dandy Warhols, blir jeg virkelig i godt humør. Og i cirka 20 minutter klarer filmen å holde seg noenlunde frisk og interessant.

Men gradvis går det opp for meg at dette jo ikke er noe annet enn en kjedelig og banal historie om en kynisk og empatimanglende paparazzifotograf skildret med all tenkelige klisjeer og selvfølgeligheter. Steve Buscemi spiller en variant av den rollen han pleier å gjøre, og selv om han i dette tilfellet spiller en irriterende Michael Pitt av banen, så klarer han ikke alene å gjøre filmen verdt en kinobillett. Det hjelper heller ikke at Elvis Costello dukker opp som seg selv i en cameo.

Samtidig satt jeg hele tiden og var litt usikker på om jeg skulle ta dette alvorlig eller ikke…

Som komedie feiler den fordi den ikke er morsom. Og som en samfunnskritisk film som ønsker å peke på et overfladisk kjendishysteri, blir den altfor enkel med en tøvete og urealistisk handling spekket med billige poenger.

Nei, se heller Steve Buscemi i Theo van Gogh-remaken Interview som tar opp noe av samme tematikk, men på en uendelig mye bedre måte.

Vurdering:
3.jpg