Skip to content

Fredagsklipp: Irréversible

september 25, 2009

100 favorittfilmer

september 21, 2009

100 favorittfilmer presentert på 4 minutter i omtrentlig rekkefølge:

Martyrs (2008)

september 19, 2009

martyrs

2

Til bildene av en løpende og skrikende ung kvinne dekket av blod, er stemningen satt for Pascal Laugiers sjokkhorror Martyrs; en kompromissløs filmatisk øvelse i grafisk vold og tortur.

Historien trekker tidsuret tilbake til 1970-årenes Frankrike. Den unge kvinnen, Lucie (Mylène Jampanoï), rømmer i panikk fra en etterlatt lagerbygning hvor hun hevder å ha blitt torturert til det umenneskelige av to personer politiet aldri finner. Lucie legges inn til psykiatrisk behandling, der hun treffer jevngamle Anna (Morjana Alaoui), hvorpå de to innleder et uadskillelig forhold.

Femten år etter den grufulle hendelsen, kommer Lucie over et avisutklipp og mener hun kjenner igjen et bilde av de to personene som torturerte henne. Hun finner adressen deres, og oppsøker det som nå er en alminnelig fransk middelklassefamilie med to barn, og omgjør i affekt huset til et massivt blodbad idet hun likviderer både foreldrene og barna. Utenfor huset står en skrekkslagen Anna.

Regissør Laugier vrir kniven alle steder den kan vris så blodet spruter. Hele tiden. Foruten en smått vellykket åpning de første ti minuttene, rent stemningsmessig og filmatisk, legges det ingen pusterom i mellom de utallige sjokkscenene av drap, tortur og mishandling der zoomen ustanselig brukes på de mest makabre detaljene. Jeg har aldri vært moralist når det kommer til filmvold, men for at noe så vulgært som dette skal funke, må det finnes et eller annet i konteksten som forsvarer det, eller på noen måte gjør det interessant eller fascinerende kunstnerisk. Det er ikke tilfelle i Martyrs.

Det er viktig at grenser pushes, men dristighet er ikke alltid lik genialitet. For meg ble dette en håpløs smørje av en tøvete voldsorgie, som helt sikkert vil treffe sitt nisjepublikum, men som aldri overvant meg.

Away We Go (2009)

september 16, 2009

THE LIMITS OF CONTROL

5

Sam Mendes er den type filmskaper jeg lett kan se for meg aldri kommer til å lage en dårlig film. Det er en linje av gjennomført perfeksjon gjennom alle hans tidlige filmer, selv Jarhead som i seg selv ikke er et mesterverk på nivå med American Beauty, Road to Perdition og Revolutionary Road. Filmatiske kunstverk med henrivende foto og følsomhet i bildene, og på sitt beste også filmer som kommuniserer noe særegent til sitt publikum. Sist gjennom 50-tallets klaustrofobiske forstadsidyll i Revolutionary Road, med hjelp av Roger Deakins‘ foto og fjorårets beste skuespillerprestasjoner. I min bok også fjorårets beste amerikanske film.

Det er unødvendig å si: forventningene mine til Sam Mendes’ neste film ville være skyhøye, uavhengig av sjanger og prosjektets størrelse. Det var likevel overraskende å se Mendes gi seg i kast med en «indie-komedie» som Away We Go tidlig skulle gi seg til kjenne som. Jeg fikk dermed god tid til å justere forventningsbarometeret før jeg så filmen i Karlovy Vary i sommer. Likevel står dette igjen som filmfestivalens klareste skuffelse. Ikke fordi filmen er direkte dårlig (på sitt beste er den ganske vittig) – men fordi det føles så unødvendig at det er Sam Mendes som bruker av sin tid på å gi oss noe så uoriginalt som dette beklageligvis er.

Vi følger et par i trettiårene som venter barn og finner ut at det er en god idé å reise rundt i USA, bare for utelukkende å treffe på skrudde mennesker som til slutt får dem til å lære noe om seg selv i livet de ønsker å leve. Filmen er tidsriktig innpakket og kommer med en uendelig serie av fiffige observasjoner og replikker som skriker indiefilm – mens roadmoviestrukturen bare forsterker manusets begrensninger. Den første halvtimen er fornøyelig og småmorsom, men etter hvert som utviklingen står stille, og det bare blir mer av det samme, blir jeg gradvis trøtt av å følge de to karakterenes rundreise. Og selv om det forsåvidt er befriende å se relativt nye ansikter i hovedrollene, John Krasinski og Maya Rudolph, klarer de ikke å tilføre filmen nevneverdig. Det er birollene som er best, kanskje fordi filmen også gjør seg best i små doser. I siste akt forsøker Mendes å dra komedien over i en slags tilstand av melankoli, noe som fungerer heller dårlig. Det blir bare veldig banalt.

Dette er filmen for deg som syntes Garden State er helt topp.

Fredagsklipp: Paranoid Park

september 11, 2009

Drag Me to Hell (2009)

september 10, 2009

dragme

7

En ung kvinnelig bankrådgiver nekter å gi lån til en gammel og tannløs sigøynerkvinne. Det skulle hun ikke gjort.

Jeg har sans for Sam Raimi. Men der majoriteten velger The Evil Dead-filmene, går jeg heller for Spider-Man (den første) og ikke minst A Simple Plan som mine favoritter.

I Drag Me to Hell strekker Raimi strikken tilbake til kultfilmgjennombruddet om Ash & co. Det er en underlig rett han serverer oss, bestående av morbiditet, skrekk og komedie presentert med en herlig uhøytidelig lekenhet. Forskjellen fra de tidlige kultfilmene, er naturligvis at Raimi nå har penger på bok, i tillegg til solid filmskapererfaring. Men det er ikke noe feil i det. Snarere tvert i mot synes jeg Drag Me to Hell på en fortreffelig måte får det beste ut av filmskapende vitalitet og originalitet, og den kommersielle produksjonsrammen. Det skinner hele tiden gjennom at Raimi har hatt det gøy med å lage denne filmen — og det er til de grader smittende!

Drag Me to Hell er rett og slett en underholdningsbombe av en film. Effektene sitter som et skudd, Alison Lohman er herlig i hovedrollene, og de kreative påfunnene fra Raimi kommer som perler på en snor. Ok, kanskje drar han noen scener litt for langt, og kanskje blir noen plottvendinger litt for enkle. Men underveis, og til slutt, smaker det likevel veldig godt. Horrorsjangeren er åpenbart vrien, og det går ofte lang tid mellom godbitene. Da lukker jeg gjerne øynene for mindre feilskjær, for Drag Me to Hell fortjener å bli løftet frem.

Stanley Kubrick-måned

september 9, 2009

Det er Stanley Kubrick-måned på DiskuterFilm.com i september.

En måned dedikert til det som i mine øyne er tidenes største filmskaper. Stanley Kubrick. Diskusjonene er allerede i gang om personlige favoritter, om en mystisk detalj i blod-ut-av-heisen-scenen i The Shining, kunstneriske Kubrick-filmplakater, en evigvarende tolkningsdiskusjon rundt mesterverket 2001, vi diskuterer de Kubrick-filmene vi sist har sett, osv. I løpet av september skal vi også skrive artikler på absolutt alle Kubricks filmer, hvor jeg selv skal bidra med en omtale på Lolita. Jeg anbefaler å følge med i Kubrick-forumet her, og etter hvert fortløpende omtaler og artikler på forsiden. Heng deg med på debatten!