Martyrs (2008)

martyrs

2

Til bildene av en løpende og skrikende ung kvinne dekket av blod, er stemningen satt for Pascal Laugiers sjokkhorror Martyrs; en kompromissløs filmatisk øvelse i grafisk vold og tortur.

Historien trekker tidsuret tilbake til 1970-årenes Frankrike. Den unge kvinnen, Lucie (Mylène Jampanoï), rømmer i panikk fra en etterlatt lagerbygning hvor hun hevder å ha blitt torturert til det umenneskelige av to personer politiet aldri finner. Lucie legges inn til psykiatrisk behandling, der hun treffer jevngamle Anna (Morjana Alaoui), hvorpå de to innleder et uadskillelig forhold.

Femten år etter den grufulle hendelsen, kommer Lucie over et avisutklipp og mener hun kjenner igjen et bilde av de to personene som torturerte henne. Hun finner adressen deres, og oppsøker det som nå er en alminnelig fransk middelklassefamilie med to barn, og omgjør i affekt huset til et massivt blodbad idet hun likviderer både foreldrene og barna. Utenfor huset står en skrekkslagen Anna.

Regissør Laugier vrir kniven alle steder den kan vris så blodet spruter. Hele tiden. Foruten en smått vellykket åpning de første ti minuttene, rent stemningsmessig og filmatisk, legges det ingen pusterom i mellom de utallige sjokkscenene av drap, tortur og mishandling der zoomen ustanselig brukes på de mest makabre detaljene. Jeg har aldri vært moralist når det kommer til filmvold, men for at noe så vulgært som dette skal funke, må det finnes et eller annet i konteksten som forsvarer det, eller på noen måte gjør det interessant eller fascinerende kunstnerisk. Det er ikke tilfelle i Martyrs.

Det er viktig at grenser pushes, men dristighet er ikke alltid lik genialitet. For meg ble dette en håpløs smørje av en tøvete voldsorgie, som helt sikkert vil treffe sitt nisjepublikum, men som aldri overvant meg.

Away We Go (2009)

THE LIMITS OF CONTROL

5

Sam Mendes er den type filmskaper jeg lett kan se for meg aldri kommer til å lage en dårlig film. Det er en linje av gjennomført perfeksjon gjennom alle hans tidlige filmer, selv Jarhead som i seg selv ikke er et mesterverk på nivå med American Beauty, Road to Perdition og Revolutionary Road. Filmatiske kunstverk med henrivende foto og følsomhet i bildene, og på sitt beste også filmer som kommuniserer noe særegent til sitt publikum. Sist gjennom 50-tallets klaustrofobiske forstadsidyll i Revolutionary Road, med hjelp av Roger Deakins‘ foto og fjorårets beste skuespillerprestasjoner. I min bok også fjorårets beste amerikanske film.

Det er unødvendig å si: forventningene mine til Sam Mendes’ neste film ville være skyhøye, uavhengig av sjanger og prosjektets størrelse. Det var likevel overraskende å se Mendes gi seg i kast med en «indie-komedie» som Away We Go tidlig skulle gi seg til kjenne som. Jeg fikk dermed god tid til å justere forventningsbarometeret før jeg så filmen i Karlovy Vary i sommer. Likevel står dette igjen som filmfestivalens klareste skuffelse. Ikke fordi filmen er direkte dårlig (på sitt beste er den ganske vittig) – men fordi det føles så unødvendig at det er Sam Mendes som bruker av sin tid på å gi oss noe så uoriginalt som dette beklageligvis er.

Vi følger et par i trettiårene som venter barn og finner ut at det er en god idé å reise rundt i USA, bare for utelukkende å treffe på skrudde mennesker som til slutt får dem til å lære noe om seg selv i livet de ønsker å leve. Filmen er tidsriktig innpakket og kommer med en uendelig serie av fiffige observasjoner og replikker som skriker indiefilm – mens roadmoviestrukturen bare forsterker manusets begrensninger. Den første halvtimen er fornøyelig og småmorsom, men etter hvert som utviklingen står stille, og det bare blir mer av det samme, blir jeg gradvis trøtt av å følge de to karakterenes rundreise. Og selv om det forsåvidt er befriende å se relativt nye ansikter i hovedrollene, John Krasinski og Maya Rudolph, klarer de ikke å tilføre filmen nevneverdig. Det er birollene som er best, kanskje fordi filmen også gjør seg best i små doser. I siste akt forsøker Mendes å dra komedien over i en slags tilstand av melankoli, noe som fungerer heller dårlig. Det blir bare veldig banalt.

Dette er filmen for deg som syntes Garden State er helt topp.

Drag Me to Hell (2009)

dragme

7

En ung kvinnelig bankrådgiver nekter å gi lån til en gammel og tannløs sigøynerkvinne. Det skulle hun ikke gjort.

Jeg har sans for Sam Raimi. Men der majoriteten velger The Evil Dead-filmene, går jeg heller for Spider-Man (den første) og ikke minst A Simple Plan som mine favoritter.

I Drag Me to Hell strekker Raimi strikken tilbake til kultfilmgjennombruddet om Ash & co. Det er en underlig rett han serverer oss, bestående av morbiditet, skrekk og komedie presentert med en herlig uhøytidelig lekenhet. Forskjellen fra de tidlige kultfilmene, er naturligvis at Raimi nå har penger på bok, i tillegg til solid filmskapererfaring. Men det er ikke noe feil i det. Snarere tvert i mot synes jeg Drag Me to Hell på en fortreffelig måte får det beste ut av filmskapende vitalitet og originalitet, og den kommersielle produksjonsrammen. Det skinner hele tiden gjennom at Raimi har hatt det gøy med å lage denne filmen — og det er til de grader smittende!

Drag Me to Hell er rett og slett en underholdningsbombe av en film. Effektene sitter som et skudd, Alison Lohman er herlig i hovedrollene, og de kreative påfunnene fra Raimi kommer som perler på en snor. Ok, kanskje drar han noen scener litt for langt, og kanskje blir noen plottvendinger litt for enkle. Men underveis, og til slutt, smaker det likevel veldig godt. Horrorsjangeren er åpenbart vrien, og det går ofte lang tid mellom godbitene. Da lukker jeg gjerne øynene for mindre feilskjær, for Drag Me to Hell fortjener å bli løftet frem.

Stanley Kubrick-måned

Det er Stanley Kubrick-måned på DiskuterFilm.com i september.

En måned dedikert til det som i mine øyne er tidenes største filmskaper. Stanley Kubrick. Diskusjonene er allerede i gang om personlige favoritter, om en mystisk detalj i blod-ut-av-heisen-scenen i The Shining, kunstneriske Kubrick-filmplakater, en evigvarende tolkningsdiskusjon rundt mesterverket 2001, vi diskuterer de Kubrick-filmene vi sist har sett, osv. I løpet av september skal vi også skrive artikler på absolutt alle Kubricks filmer, hvor jeg selv skal bidra med en omtale på Lolita. Jeg anbefaler å følge med i Kubrick-forumet her, og etter hvert fortløpende omtaler og artikler på forsiden. Heng deg med på debatten!

The Damned United (2009)

damned-united

8

Som filmentusiast og kanskje enda større fotballentusiast, er det påfallende at jeg aldri har sett en eneste virkelig god film fra fotballmiljøet. Sportsfilmer generelt har vært og er en trøblete sjanger, hvor få filmskapere har våget å styre forbi de utslitte klisjeene og bryte ut av et kunstnerisk snevert handlingsrom. Men det har alltid forundret meg hvorfor det ikke er gjort flere forsøk; virkelighetens sportsverden har alltid flommet over av fascinerende personligheter, og med et uttall historier egnet for å bli fortalt på film. Historien om Brian Clough er én av disse.

Filmen er en adaptasjon av David Peaces mye omtalte bok om managerlegenden Brian Clough, hvor omskrivingen til film er lagt i de trygge hendene til to ganger Oscar-nominerte Peter Morgan (The Queen og Frost/Nixon). Derfor er det heller ikke overraskende at The Damned United ikke bare er av de absolutt beste sportsfilmene jeg noensinne har sett – den er også blant årets mest underholdende uansett sjanger!

united

Tittelen henspeiler på Brian Cloughs famøse tid som manager for Leeds United som får en plutselig slutt etter 44 marerittdager. Filmen skrur tiden frem og tilbake og hopper i kronologien mellom Cloughs tid som manager for Derby County i bunn av 2. Divisjon, den sensasjonelle veien opp til toppen av engelsk fotball, og den turbulente tiden i Leeds, samt en avstikker til solrike Brighton. Overgangene er smidig redigert, men kanskje vil noen av sprangene være kronologisk forvirrende for de som overhodet ikke kjenner noe av historien fra før.

Filmen åpner i 1974. I første scene ser vi Don Revie bli ansatt som ny landslagssjef for England etter en suksessfull tid som manager for Leeds United fra 1961 til 1974. Samtidig blir nasjonens største trenertalent, Brian Clough, uventet presentert som Revies arvtager på Elland Road. I årene forut for dette hadde Clough ført lille Derby County opp fra bunnstriden i 2. divisjon til å bli britiske seriemestere få år senere, inntil uenigheter med klubbens styreleder førte til en svært overraskende oppsigelse høsten 1973. I tiden som Derby-manager bygde Clough opp et hatsk forhold til Leeds og spesielt manager Don Revie som han gjentatte ganger anklaget for å vinne serien uredelig med stygg og dårlig fotball. Clough ankom Leeds med store ord, men ble møtt av en sterk og sammensveiset spillergruppe av stjernespillere som i grenseløs lojalitet til Don Revie aldri gav Brian Cloughs sjansen til å fornye arvtagerens suksessoppskrift. Og når du møter motbør hos spillere som Peter Lorimer, Gordon McQueen, Joe Jordan, Johnny Giles og ikke minst Billy Bremner, var Cloughs tid i Leeds dømt til å bli kort og mislykket. Elendigheten startet med tap for Liverpool i Charity Shield i 1974, der Billy Bremner og Kevin Keagan ble sendt av banen med 11 kampers karantene etter en klassisk slosskamp. Den dårlige stemningen ble ikke bedre inn i seriespillet, og etter 44 dager i jobben ble Clough avskjediget.

united2

The Damned United er mer feel good enn et dypt dykk ned i Cloughs mørkere personlighetssider, som visstnok er mer utbrodert i Peaces bok som jeg lenge har planlagt å lese. Som et karakterdyrkende filmportrett, kommer kanskje The Damned United til kort. Men så er det heller ikke dén filmen Peter Morgan har skrevet og Tom Hooper har regissert. På 97 minutter er dette en kompakt og lett underholdningsfilm som heller ikke byr på filmatiske nyskapninger. Det er ikke dens ambisjon. Filmen er i sin britiske nøkternhet like egnet som tv-film som den er for et kinolerret, men burde få oppmerksomhet tilsvarende en blockbuster.

Jeg er litt usikker og spent på hvor godt den kommer til å spille utenfor Storbritannia, der Brian Clough jo er for en institusjon å regne, i tillegg andre steder (som Norge) hvor engelsk fotball dyrkes. Må man være fotballinteressert for å ha glede av denne filmen? Jeg mener bestemt nei. Akkurat som man ikke må være politisk interessert for å like Frost/Nixon. Historien er i seg selv underholdende, og med Morgans penn og filmens usannsynlig sterke ensemble, er dette blitt en film med appell langt utover snevre fotballkretser. Gi folket Brian Clough!

Og om jeg ikke har nevnt det: Michael Sheen har tidligere gjort glimrende tolkninger av David Frost og Tony Blair. Som Brian Clough er han om mulig enda bedre. Blir han ikke Oscarnominert for denne, er det kun fordi akademiet ikke aner hvem han spiller. Likeledes med Colm Meaney som filmens bad guy Don Revie. Timothy Spall som Cloughs trofaste assistent, Peter Taylor, og ikke minst Jim Broadbent i en mindre rolle som Derbys styreformann, Sam Longson, bidrar også til å heve filmen til et veldig høyt nivå. Kun Stephen Graham som Billy Bremner føles ikke helt perfekt castet (selv om jeg liker ham veldig godt som skuespiller).

united3

Det eneste som skuffet meg er forsåvidt heller ingen kritikk av filmen, men som barn av 90-tallet skulle jeg veldig gjerne sett et siste kapittel som inkluderte Nottingham-epoken, vel vitende om at filmen da måtte blitt minst en time lenger. Men i ettertid ser jeg jo at det ville blitt feil, dette er ingen biografi. Heldigvis får vi dog noen glimt med the real Brian Clough helt på tampen.

Selv om jeg ikke er gammel nok til å ha opplevd disse 70-årene, klarte likevel filmen å minne meg på hvorfor jeg selv og så mange andre elsker fotball så høyt som vi gjør. For The Damned United er også en hyllest til den britiske fotballen, slik den en gang var.

Trailer til Boondock Saints II

446556_Boondock-Saints-TheUavhengig av filmens manglende kvalitet og sjarm: Boondock Saints ble en kultfilm for post-Tarantino-generasjonen da den ble lansert i det ellers så kvalitetstunge filmåret 1999. Regissør Troy Duffy brukte 32 effektive dager på innspillingen, og filmen ble satt opp på totalt fem kinoer i USA før den ble tatt av plakaten etter én uke. Det var da ingenting som tydet på at dette skulle bli en filmsnakkis de neste ti årene, og generere oppfølgeren Boondock Saints II: All Saints Day som slippes i USA om knappe to måneder. Nå er traileren kommet, og du ser den via IGN Video (hvis du er gammel nok). Dette er for øvrig de eneste filmene Duffy har laget, og han skriver både manus og har regi selv. Og traileren ser jo forsåvidt ut som en blek kopi av filmen jeg så på video og følte var både utdatert og kjip for ti år siden. Men jeg tror kanskje fansen vil elske det?

Mer Rambo!

rambo80-tallsfilmene om John Rambo definerte en slags amerikansk actionkultur for et helt tiår. I fjor børstet mannen bak ikonet, Sylvester Stallone, støv av rambokniven og gav oss i egen regi den fjerde Rambo-filmen som for undertegnede ble en voldsom positiv overraskelse. Stallone tok actionfilmen back to basic, i et grusomt voldelig, perverst underholdende og nostalgisk filmeventyr. En spekulativ innertier, som rikignok delte publikum og presse, men som fikk mer en nok positiv buzz til å skape liv for nummer fem i rekken. Og nå er det bekreftet.

Handlingen denne gang vil ifølge Variety foregå på grensen mellom USA og Mexico, der Rambo tar opp kampen med narkotika- og menneskesmuglere for å frigjøre en ungjente som er kidnappet. Stallone har selv skrevet manus, og tar også regi som han gjorde sist.