Respekt (2007)

Respekt er et friskt norsk filmeksperiment: 12 ungdommer utgjør en skoleklasse. 6 av dem er skuespillere. 6 tror de er med i reality-tv. På 48 timer var innspillingen unnagjort.

Det hele startet med en teaterforestilling satt opp av elever på Hartvig Nissen videregående skole i Oslo, som en moderne vri på stykket Klassefiende av Nigel Williams. Forestillingen ble en stor suksess og Nordisk Film tente på ideen om å gjøre det til en spillefilm. Regien er ved Johannes Joner.

Filmen åpner med å introdusere seks av karakterene i løpet av noen sekunder mens de er på vei til første time i det som er en såkalt problemklasse. Når det ikke dukker opp noen lærer, bestemmer elevene seg for å holde undervisningen selv. På egne premisser.

Dessverre blir Respekt litt for enkel og ensidig i formen. Og selv om filmen springer ut av et høyinteressant konsept, er det lite innholdsmessig nytt å hente ut av historien og karakterene. Det er innpakningen som er mest spennende.

Men når det er sagt: det finnes samtidig sporadiske tilløp til magiske øyeblikk i klasserommet, ting man selv husker fra ungdomsårene (nå høres jeg gammel ut). I den improvisatoriske dialogen og samhandlingen, skildres situasjoner med en presis autensitet som man sjeldent klarer å fange i en vanlig spillefilm. Det er de små øyeblikkene som redder Respekt. Da river den tak i deg, fordi du kjenner deg igjen.

Som helhet faller imidlertid prosjektet sammen som lite fengende. Det blir for mange begrensninger, og selv med en spilletid på 1 time og 15 minutter føles filmen noe seig. Et par av de mest sentrale skuespillerne overbeviser heller ikke i sine roller, mens andre derimot tar rollene — eller seg selv — på kornet.

Men jeg applauderer det friske forsøket, og dette er langt i fra en verdiløs film. Som kommentar til den norske skolen, har den også mer å fare med enn Margareth Olins dokumentarfilm Ungdommens råskap.

Men det spørs nok om ikke budskapet likevel blekner noe på det store kinolerretet. Jeg er ganske sikker på at dette var langt sterkere fra teaterscenen.

Vurdering:
6.jpg

Sommerhuset (2008)

Sommerhuset er noe så spesielt som en novellefilm. Med sine 40 minutter er den lenger enn en typisk kortfilm, men kortere enn en typisk spillefilm. Men uansett varighet: nå er den Ole Giæver-regisserte filmen å se på kino. Premiere førstkommende fredag.

For å gi publikum følelsen av litt valuta for pengene, er den prisvinnende 10 minutter lange kortfilmen Tommy av samme regissør plassert før Sommerhuset som en forfilm:

På fjellet treffer Arild (Anders Baasmo Christiansen) ved en tilfeldighet på faren (Bjørn Sundquist) til en gammel klassekamerat fra barneskolen. Filmen skildrer en nær og ubehagelig konfrontasjon mellom to mennesker i en samtale som trekker ut i det absurd morsomme. Dialogen og skuespillet er presist og herlig orientert rundt detaljer som gjør at vi kan trekke overraskende mye ut av disse to karakterne i løpet av den 10 minutter lange samtalen.

Men over til hovedfilmen: Sommerhuset. Søstrene Renate og Hedda har nylig mistet moren sin. De bor nå sammen i en leilighet i Oslo, men forholdet er ikke lenger det samme etter at moren døde. Mens Hedda åpenbart har vært gjennom en sorgprosess og snakket ut om det som har skjedd, har Renate fortrengt de vonde følelsene bak en fasade, som om ingenting har skjedd. Men når hun reiser tilbake til familiens sommerhus i Nord-Norge, klarer hun ikke lenger å holde følelsene skjult.

Det er en følelsesmessig påkjenning å se Sommerhuset. Den forferdelig ubehagelige stemningen blir voldsomt konsentrert, og det gjør vondt å følge hovedkarakteren Renate, som tvinger seg selv til å handle som en tvers gjennom usymaptisk person fordi hun nekter å forholde seg til virkeligheten. Som et melankolsk karakterportrett er Sommerhuset presist observerende, og Giæver har funnet mange interessante detaljer for å vise karakterenes sårbare sider.

Likevel blir dette litt anstrengt om et tungt og vanskelig materiale, der Giæver smører litt for tykt på etter min smak.

Vurdering:
6.jpg

Mannen som elsket Yngve (2008)

Mens muren faller i Berlin, er det helt andre ting som forårsaker søvnløse netter og identitetskrise for den unge Stavanger-gutten Jarle Klepp (Rolf Kristian Larsen). Han er forelsket og sammen med den perfekte jenta, Katrine (Ida Elise Broch). Men når den tennisspillende og synthpoplyttende Yngve (Ole Christoffer Ertvaag) begynner som ny i klassen på videregående, blir Jarle forvirret over følelsene som dukker opp i ham. Han blir forelsket.

Midt opp i alt dette må Jarle øve med bandet sitt, Mattias Rust Band, som har fått en spillejobb på Folken, samtidig som han gjør alt for skjule sine nye følelser.

Mannen som elsket Yngve åpner som en komedie, hvor det hele tiden understrekes at handlingen foregår på 80-tallet. Alt det er mulig å gjøre narr av med 80-tallet får gjennomgå. Og det er jo mye. Men også morsomt. Foruten åpningssekvensen, der Jarle snakker direkte til kamera og jeg merker at jeg er på grensen til å bli litt flau på filmens vegne, har jeg bare positive ting å si om hvordan debutantregissør Stian Kristiansen etablerer filmens stemning i de viktige åpningsminuttene. Her er det glimt i øyet, treffende dialog, mye god musikk og ungdomsskuespillere som vet hva de driver med.

Rolf Kristian Larsen var et sjeldent lysglimt i Fritt vilt, og viser her at han også mestrer oppgavene når han må tolke en tredimensjonal karakter. Ida Elise Broch og de andre unge og ukjente skuespillernavnene fyller også rollene sine bra. Av etablerte skuespillere dukker Jørgen Langhelle opp i en mindre rolle som Jarles far, mens Kristoffer Joner gjør en fantastisk morsom cameo som eksentrisk frisør.

Mannen som elsket Yngve er særdeles underholdende og morsom, dog alltid med en alvorlig undertone. Og det ligger i kortene, selv for en som ikke er kjent med boka av Tore Renberg (som filmen bygger på), at handlingen etter hvert vil innhentes av det underliggende alvoret. Disse sceneskiftene foregår helt naturlig. Stian Kristiansen balanserer historiens ulike lag på fortreffelig måte.

Jeg sitter i det hele tatt med en følelse av at dette faktisk ikke kunne ha vært gjort bedre…

Og enhver film som sender meg inn i rulleteksten med Love Will Tear Us Apart av Joy Division, vil automatisk få et bonuspoeng.

Vurdering:
8.jpg

Rovdyr (2008)

Fire unge og urbane mennesker, to søsken og et kjærestepar, har satt seg i bilen på vei til det som skal være en avslappende langhelg på en hytte langt inn i de norske skoger.

Når de stanser for å spise på en avsidesliggende veikro et godt stykke på vei bort fra sivilisasjonen og treffer på de første lokale innslagene, fikk jeg den første følelsen av Deliverance (Picnic med døden). På samme veikro sitter en skjelvende nervøs ung jente som de, etter litt temperamentsfull diskusjon, ender opp med å gi skyss siden de skal i samme retning. At noe åpenbart er veldig, veldig galt er det tydeligvis bare vi i kinosalen som fornemmer.

Få minutter etter må bilen stoppe på veien som sniker seg mellom det massive skogsområdet. Så går de ut av bilen… og filmen begynner umiddelbart å leve opp til sin tittel: Rovdyr.

Jeg har egentlig aldri vært noen stor fan av slashere, og det vil være en overdrivelse å si at jeg er godt bevandret i subsjangeren. Men jeg kjenner til klassikerne. Og det er ikke veldig vanskelig å se at Patrik Syversen & co. har vært svært genrebevisste med Rovdyr. For å si det sånn: det er neppe tilfeldig eller kun praktiske årsaker at handlingen utspiller seg midt på 70-tallet. Tiåret da slasherfilmer som The Hills Have Eyes, I Spit On Your Grave og The Texas Chain Saw Massacre blomstret i USA. Rovdyr er som en homage til disse filmene, samtidig som den låner omgivelsene fra nevnte Deliverance (også fra 70-tallet). Handlingen derimot, minner meg kanskje best om Surviving the Game fra 1994 med Rutger Hauer i hovedrollen.

Det jeg likte kanskje best med Rovdyr er at den fremstår som en tvers gjennom sjangertro og befriende enkel film. Den forsøker aldri å være unødvendig smart eller tildekke sin fordummende handling, men fokuserer heller på å være akkurat så smal og kompromissløs som en slik sjangerfilm må være for å lykkes og tiltrekke seg sitt rette publikum. Det er spekulativt og perverst hele veien, men med en klar visjon for stemningsbildet. I norsk sammenheng er Rovdyr langt mer vellykket enn den mer familievennlige Fritt vilt.

Men noen innvendinger har jeg. Kamera holdes unødvendig urolig i faser av filmen hvor det har null hensikt, som i begynnelsen. Det blir et irritasjonsmoment å se stillestående scener på bakkeplan bli filmet med en skjelvende hånd som stadig kutter skuespillernes ansikter og mister fokus. Jeg kjøper effekten av håndholdt og ristende kamera når ungdommene jages i dødsangst gjennom skogen. Men i de få partiene av filmen som faktisk er rolige, så oppleves kameraføringen som unødvendig slitsom.

Når det gjelder skuespillerne så gjør tre av fire en brukbar jobb. Den fjerde dør heldigvis først. Henriette Bruusgaard klarer seg overraskende greit i det som må sies å være en slags hovedrolle. Man krever riktignok ikke mye av blondiner i slashere, men jeg var på forhånd litt skeptisk til castingen av den tidligere tv-programlederen. Men hun gjorde jobben sin.

Dialogen er som ventet en smule klisjépreget, men for det meste synes jeg samtalene satt naturlig og fint. Skuespillerne sliter mer når de skal spille ut de store følelsene i filmens mange ekstreme situasjoner; raseri, redsel og smerte. Her føler jeg at man ikke får frem desperasjonen sterkt nok.

Men jeg har få problemer med å anbefale Rovdyr. Kanskje ikke på generell basis, men til de som er like genrebevisste som filmskaperne. For Rovdyr holder det den lover (den er ekstremt blodig og voldelig), og er et friskt pust inn i den norske filmfloraen. Dessuten en ny norsk film med internasjonal potensial, om enn i en litt smal målgruppe. Her hjemme vil jeg anta at filmen blir møtt med en god del motbør, både fra vanlige kinogjengere og moralister som finner en anledning til å stikke frem nesa. For ikke å glemme bøndene som vandret i korstog mot den fordomsfulle fremstillingen av utkant-Norge i 1732 Høtten (for øvrig en undervurdert film i norsk sammenheng).

Jeg håper de har vett nok til å holde seg unna Rovdyr (men de har sikkert en mening om den uansett). Filmen er ikke for dem.

Vurdering:
7.jpg

Lunken mottakelse for Varg Veum

I løpet av de neste årene vil vi kunne se Trond Espen Seim hele seks ganger som Varg Veum (to kinofilmer og fire tv-filmer). Filmatiseringene av Gunnar Staalesen-bøkene er et unikt prosjekt i norsk film. Aldri før har det blitt satset på samme måte. Målsettingen er åpenbart å komme opp på samme nivå og suksess som svenskene har gjort i filmatiseringene rundt karakterene Beck og Wallander. Begge i utgangspunktet romanfigurer i krimsjangeren.

Bitre blomster (regissert av Ulrik Imtiaz Rolfsen) er den første filmen i rekken og har premiere denne fredagen. I dag falt dommen fra landets filmkritikere.

Og de involverte hadde nok håpet på en litt bedre mottakelse. Ingen av de store mediene har foreløpig trillet terningen høyere enn til fire. I Akersgaten er VG (terningkast 4) mest fornøyd. De mener «normaliseringen» av Varg Veum er vellykket, gir ros til Trond Espen Seim, og trekker frem slutten som både spennende og dramatisk. VG gjør for øvrig et poeng ut av at lyden til tider er vanskelig å oppfatte (når skal norsk film lære?). Dagbladet (terningkast 3) skriver at spenningskurven er påtakelig flat, men er enig med VG i at ting tar seg opp mot slutten. Mest negative er imidlertid Aftenposten (terningkast 2) (ikke Per Haddal). Avisen går til frontalangrep på skuespillerprestasjonene og mener det ødelegger totalt for filmen, selv om både Seim og Bjørn Floberg får godkjent.

Dagsavisen (terningkast 4) er også fornøyd med Trond Espen Seim, og hevder sågar at han alene redder filmen (selv om de understreker at han ikke er Gunnar Staalesens Varg Veum). Side 2 Nettavisen (terningkast 3) kaller filmen for «stiv og teatralsk» og har samme innvending som Aftenposten: Skuespillerne er for svake. Med unntak av Seim.

Terningkast 4 er også gjengangeren i de største lokalavisene. Adressa, Stavanger Aftenblad, Fredriksstad Blad, Trønderavisa og Østlendingen virker alle mellomfornøyde med fire prikker på terningen. Selv i Gunnar Staalesens Bergen aksepterer man den østlandske versjonen av hovedpersonen, og Bergens Tidende gir i likhet med de fleste andre terningkast 4. «Godkjent, men ikke mer», er dommen.

Selv har jeg aldri lest en eneste Varg Veum-bok og har et ganske avslappet forhold til filmserien, men konseptet er interessant, jeg elsker den svenske «Beck»-serien, og intet hadde vært bedre enn om man fikk til noe tilsvarende i Norge. De første reaksjonene tyder kanskje ikke på det. Men nå er heller ikke svensk presse overbegeistret for sine popuære filmserier. Dette er formelbaserte filmer som henvender seg til folket. Det er underholdning. De som har investert i prosjektet hadde helt sikkert ønsket litt mer drahjelp fra kritikerkorpset, men anmeldelsene er heller ikke til å grave seg ned av. Dette kan fortsatt bli bra. Nå er det folkets dom som gjelder.