Topp 10 fra 1950-tallet

1950-tallet står for tur i kåringen av tiårets beste filmer på diskuterfilm.com. Fristen for å legge inn sin personlige topp 10-liste utgår ved midnatt. Alltid spennende å se hva som blir den endelige listen når alle legges sammen, men enda mer interessant er det nesten å se de individuelle listene… Her er min (max én film per regissør):

1. 12 Angry Men (1957, Sidney Lumet)


2. Du rififi chez les hommes (1955, Jules Dassin)



3. Smultronstället (1957, Ingmar Bergman)



4. Paths of Glory (1957, Stanley Kubrick)



5. Ascenseur pour l’échafaud (1958, Louis Malle)



6. Les Diaboliques (1955, Henri-Georges Clouzot)



7. Les Quatre cents coup (1959, Francois Truffaut)



8. Sunset Blvd. (1950, Billy Wilder)



9. Rear Window (1954, Alfred Hitchcock)



10. Un condamné à mort s’est échappé ou Le vent souffle où il veut (1956, Robert Bresson)




Boblere som kun ved tilfeldigheter havnet utenfor listen:

– The Day the Earth Stood Still (1951, Robert Wise)
– Shichinin no samurai (1954, Akira Kurosawa)
– Anatomy of a Murder (1959, Otto Preminger)
– Umberto D. (1952, Vittorio De Sica)
– Los Olvidados (1950, Luis Buñuel)
– On the Waterfront (1954, Elia Kazan)
– Ballada o soldate (1959, Grigori Chukhrai)
– Touch of Evil (1958, Orson Welles)
– The Bridge on the River Kwai (1957, David Lean)
– The Night of the Hunter (1955, Charles Laughton)
– Jeux interdits (1952, René Clément)

De beste filmene fra 60-tallet

Brukerne på diskuterfilm.com har talt igjen. Dette er de 30 beste filmene fra 1960-tallet (hyggelig å se at min egen nummer én gikk helt til topps i dette tiåret):

Film Regissør Tot. Poeng Ant. Stemmer Snittpoeng
————————————————————————————————————–
01 2001: A Space Odyssey Kubrick – 114 – 13 – 8,77
02 Persona Bergman – 110 – 13 – 8,46
03 Il Buono, il brutto, il cattivo Leone – 74 – 13 – 5,69
04 8½ Fellini – 72 – 11 – 6,55
05 C’era una volta il West Leone – 71 – 8 – 8,88
06 Andrey Rubljov Tarkovskij – 59 – 7 – 8,43
07 Rosemary’s Baby Polanski – 41 – 8 – 5,13
08 Dr. Strangelove Kubrick – 39 – 7 – 5,57
09 Akahige Kurosawa – 37 – 4 – 9,25

10 Le Samouraï Melville – 37 – 6 – 6,17
11 Nattvärdsgästerna Bergman – 32 – 5 – 6,40
12 Night of the Living Dead Romero – 32 – 6 – 5,33
13 Faces Cassavetes – 31 – 4 – 7,75
14 Harakiri Kobayashi – 31 – 4 – 7,75
15 Vivre sa Vie Godard – 31 – 5 – 6,20
16 Psycho Hitchcock – 30 – 5 – 6,00
17 La Dolce Vita Fellini – 29 – 3 – 9,67
18 Vargtimmen Bergman – 29 – 4 – 7,25
19 Au hazard Balthazar Bresson – 26 – 3 – 8,67

20 Onibaba Shindo – 26 – 4 – 6,50
21 L’Année dernière à Marienbad Resnais – 25 – 5 – 5,00
22 Pierrot le Fou Godard – 24 – 3 – 8,00
23 Lawrence of Arabia Lean – 23 – 4 – 5,75
24 L’Armée des Ombres Melville – 23 – 5 – 4,60
25 Peeping Tom Powell – 23 – 6 – 3,83
26 Yojimbo Kurosawa – 22 – 3 – 7,33
27 Week End Godard – 22 – 4 – 5,50
28 Woman in the Dunes Tehigahara – 22 – 4 – 5,50
29 Kwaidan Kobayashi – 20 – 3 – 6,67
30 La Battaglia di Algeri Pontecorvo – 20 – 4 – 5,00

De beste filmene i 2008 – del 2

Nedtellingen fortsetter (del 1 av årslisten finner du her). Dette er topp 10:

10. THE DARK KNIGHT

darkknight1

Christopher Nolans forbløffende revitalisering av et mørkt og gritty Batman-univers fortsetter i The Dark Knight, blandet med ypperlig regisserte actionsekvenser og en ikonisk skurkeskikkelse i Heath Ledgers allerede legendariske The Joker-tolkning. Storartet underholdning, selv om jeg fremdeles holder Batman Begins et hestehode foran.


9. IL DIVO

ildivo

«Filmens styrke ligger isteden i portretteringen av Giulio Andreotti – som et maktens symbol – med en kompleks personlighet og tvetydig fremtreden i offentligheten. Som et ikonisk politisk vesen utstråler han en særegen form for stillferdig autoritet i kombinasjon med en umiddelbar selvsikkerhet, ofte over kanten til arroganse».


8. LUST, CAUTION

lustcaution

«Oppbygningen av karakterer og handling er langsom og krever en viss tålmodighet. Men den smellvakre produksjonen med en slags udefinerbar underliggende stemning av sensuell mystikk, sørger stadig for å pirre nysgjerrigheten. Og når man underveis oppdager kompleksiteten som ulmer under den ytre handlingen som alene er spennende og verdt en kinobillett, vokser dette til å bli noe større enn ved første øyekast».


7. TROPA DE ELITE

tropadeelite

«Tropa de Elite er en filmteknisk innertier. Lyden er dynamisk og dirrende intenst til stede hele veien med tunge beats, bass og lyden av kuleregn som fra en krigsslagmark. Volden gjør inntrykk når den kommer så tett på kroppen».


6. AUF DER ANDEREN SEITE

aufderanderenseite

Faith Akin følger opp mesterlige Gegen die Wand med igjen å hente inspirasjon fra sin tysk-tyrkiske bakgrunn i et dystert menneskedrama om kultur, identitet og grenseoverskridende kjærlighet. Akins formidling er direkte og usminket, men aldri forenklet – hverken i skildringen av relasjonene mellom menneskene i historien, eller i de politiske kommentarene. Auf der anderen Seite er viktig -og- emosjonelt medrivende.


5. FUNNY GAMES U.S.

funnygames

«Om Michael Hanekes historie vil vekke like stor oppsikt i 2008 som for ti år siden, er usikkert, til tross for at han denne gang vil treffe et større publikum (…). Det er ikke så viktig hvilken av de to filmene du ser. Men det er viktig at du ser én av dem».


4. PARANOID PARK

paranoidpark

«Paranoid Park er et stykke dvelende og melankolsk visuell poesi. I bunn ligger et sterkt og håndgripelig oppvekstdrama, men regien er kunstnerisk modig og gjør filmen til noe som uunngåelig vil dele publikum. Selv satt jeg nærmest hypnotisert til lerretet, og tok innover meg alle følelsene filmen formidler, både innholdsmessig og visuelt».


3. THERE WILL BE BLOOD

therewillbeblood

«Åpningen er et stykke cineastisk kunstverk. En usannsynlig vellaget, dialogløs prolog på 10-15 minutter skyter filmen i gang. En kompromissløs, sterk og stemningsfull presentasjon av Daniel Plainviews indre og ytre, dirrende akkompagnert av Radiohead-gitarist Jonny Greenwoods hjemsøkende musikkspor».


2. LÅT DEN RÄTTE KOMMA IN

lettherightonein

«En øm og trist oppvekstskildring fra et vinterlagt svensk lokalsamfunn. Scenografien er usannsynlig vakkert fotografert. Men det er den melankolske historien om to «outsidere» som finner hverandre, som berører aller sterkest. Fordi forholdet er så sensitivt og taktfullt skildret, og fordi de to barneskuespillerne er helt fantastiske».


1. NO COUNTRY FOR OLD MEN

nocountry

«Se gjerne No Country for Old Men som en mørk fabel, en moderne westernfilm med eksistensialistisk tilsnitt, svart komikk, eller en spenningsfilm som vil gi deg hjertebank (jeg fikk antydninger)… Coen-brødrene krysser sjangere, leker med konvensjoner og forventninger. Det gjør det vanskelig å kategorisere filmen. Oppfordringen er uansett den samme: Dette må du se!»


De beste filmene i 2008 – del 1

Tiden er inne for å presentere den årlige topp 20 listen for filmåret vi nettopp har lagt bak oss. Et år som nesten har levd opp til det kvalitetstunge fjoråret (se for øvrig del 1 og del 2 av listen fra i fjor), noe som har gjort det utfordrende å begrense seg til 20 titler. Jeg åpner derfor med å ramse opp titler jeg satte stor pris på, men som likevel ikke kommer med på den endelige listen (som har vært revidert x antall ganger de siste dagene):

In Bruges, [Rec], In the Valley of Elah, Into the Wild, Izgnanie, Sztuczki, Lars and the Real Girl, Youth Without Youth, WALL-E, The Life Before Her Eyes, The Savages og Max Manus.

Kanskje har jeg også glemt noen. Og det er garantert sterke kandidater jeg ikke har rukket å få med meg.

Jeg begynner med å publisere plass 20 til 11, mens topp 10 legges ut først om et par dager:

20. MARGOT AT THE WEDDING

margot

«Baumbach har forankret filmen i et presist manus og sterke rolletolkninger. Innholdet er uspiselig, men resultatet dypt fascinerende. Sannsynligvis er dette en av årets mest undervurderte amerikanske filmproduksjoner, uten at den i min bok får mesterverkstatusen jeg er tilbøyelig til å gi The Squid and the Whale».


19. LA ZONA

lazona

«Som spenningsfilm er La Zona fengslende med innovative tendenser. Storyen er enkel, men effektivt fortalt som gjør den mer intrikat og spennende enn det egentlig er. Det er likevel ideene om samfunnets makt over menneskene som løfter filmen frem, fordi det er altfor lett å kjenne igjen en foruroligende realisme i den flokkmentaliteten som oppstår».


18. BEFORE THE DEVIL KNOWS YOU’RE DEAD

BEFORE THE DEVIL KNOWS YOU'RE DEAD

«Veteranregissør Sidney Lumet har ikke laget film på dette nivået siden The Verdict i 1982. […] Dette er en mektig historie med flere lag, lagt i hendene til en regissør som vet å forvalte det. Og ikke minst med tre skuespillere som leverer jevngodt med de fleste av årets Oscar-nominerte».


17. THE VISITOR

visitor

«The Visitor oppleves som en film med flere lag; reflekterende, utfordrende med motstand, og en film som gir rom for noen av de beste skuespillerprestasjonene du har sett i år».


16. ENTRE LES MURS

klassen1

«Bak filmen står François Bégaudeau, som selv var lærer før han skrev bok om erfaringene, og nå spiller hovedrollen i filmatiseringen. Bégaudeaus førstehåndskjennskap til miljøet er trolig en av årsakene til at vi får se noen av de mest realistiske klasseromsscenene festet til spillefilm. […] Dokumentarstilen treffer bra. For filmens styrke ligger nettopp i hvordan betydningen av kommunikasjon blir kommunisert ut til publikum: genuint, engasjerende, usentimentalt og uten å forenkle».


15. LE SCAPHANDRE ET LE PAPILLON

divingbell

Sterkt og usentimentalt vakkert om den tidligere Elle-redaktøren Jean-Dominique Bauby som på høyden av karrieren rammes av hjerneslag og blir lammet i hele kroppen. Kun ved hjelp av venstre øyelokk kommuniserer han med omverden. I Julian Schnabels regi, fortelles historien opplevd gjennom Baubys perspektiv, men det er samtidig et ærlig og usminket portrett av et menneske som bærer med seg fortidens jeg. Gripende formidlet i skuespill, regi og foto.


14. JUNO

juno

«Juno slår knock-out på fjorårets Oscar-nominerte komedie Little Miss Sunshine og står frem som noe av det mest vittige jeg har sett av ny amerikansk film på flere år. Ellen Page er et lykketreff i hovedrollen med en enestående sjarm, utstråling og komisk timing som hun balanserer fint og nedtoner når øyeblikkene krever mer substans. […] Det slår heller ikke feil med Michael Cera som er som skapt for rollen som den nerdete, men sjarmerende langdistanseløperen Bleeker. Cera har en komisk timing av en annen verden».


13. FLAMMEN & CITRONEN

flammen2

Et psykologiserende portrett av to motstandsmenn med vidt forskjellige personligheter, men i utfyllende samarbeid og felles mål mens de kjører rundt i Københavns gater for å likvidere kollaboratører og nazisympatisører på 40-tallet. Opererende i etiske gråsoner, skildres to personer i en historisk virkelighet, rikt på nyanser og med to skuespillere (Mads Mikkelsen og Thure Lindhardt) som kommer gjennom lerretet med overveldende troverdighet. Intenst spennende i to timer, uten å ty til action, enkle løsninger og publikumsfrieri.


12. KLOPKA

klopka1

«Klopka (regissert av Srdan Golubovic) er et vondt knyttneveslag av en serbisk «film noir». Stilistisk, men sterkt marinert i beksvart østeuropeisk realisme. Skuespillerne er fremragende. Den gråtriste håpløsheten hviler tungsindig over miljø- og karakterskildringene. Klopka er både et grimt hverdagsportrett som viser sidene av dypt sviktende samfunnsstrukturer, en tragedie, og en eksistensiell thriller fortalt med et sjeldent intenst, og aldri oppjagende filmspråk».


11. PLOY

ploy1

«Regissør Pen-Ek Ratanaruang visker ut skillet mellom drøm og virkelighet i en billedelig smellvakker film, minst like estetisk og hypnotiserende som Last Life in the Universe fra 2003. Med et lavmælt filmspråk og sakte bevegende kamera tvinges vi til å skjerpe sansene, ta innover oss og nyte stemningen, men også fundere over hva som egentlig fortelles i hvert bilde».




De beste filmene fra 80-tallet

Diskuterfilm.com-brukerne har stemt frem 80-tallets beste filmer. Synes listen ble interessant. Mange av mine kandidater kom med, men også en håndfull filmer jeg ser frem til å stifte bekjentskap med i tiden som kommer. De som ønsket det samme opp sine topp 15-lister og derfra har vi fått en topp 30-liste som endte opp slik:

01 Idi i Smotri Klimov – 142 – 16 – 8,88
02 Blue Velvet Lynch – 96 – 13 – 7,38
03 Ran Kurosawa – 78 – 9 – 8,67
04 Evil Dead II Raimi – 72 – 9 – 8,00
05 Shining, The Kubrick – 71 – 11 – 6,45
06 Blade Runner Scott – 68 – 11 – 6,18
07 Offret Tarkovskij – 63 – 10 – 6,30
08 Fanny och Alexander Bergman – 58 – 11 – 5,27
09 Once Upon a Time in America Leone – 50 – 7 – 7,14
10 Fitzcarraldo Herzog – 48 – 8 – 6,00
11 Raging Bull Scorsese – 44 – 5 – 8,80
12 Forbidden Zone Elfman – 40 – 4 – 10,00
13 Cook the Thief, His Wife & Her Lover, The Greenaway – 38 – 7 – 5,43
14 Argent, L’ Bresson – 37 – 6 – 6,17
15 Elephant Man, The Lynch – 37 – 10 – 3,70
16 Videodrome Cronenberg – 36 – 5 – 7,20
17 Tonari no Totoro Miyazaki – 35 – 5 – 7,00
18 Possession Zulawski – 33 – 4 – 8,25
19 Down By Law Jamusch – 33 – 5 – 6,60
20 Thing, The Carpenter – 31 – 7 – 4,43
21 Blood Simple Coen – 29 – 4 – 7,25
22 This is Spinal Tap Reiner – 26 – 5 – 5,20
23 Himmel über Berlin Wenders – 26 – 7 – 3,71
24 Star Wars ep V: The Empire Strikes Back Kershner – 25 – 6 – 4,17
25 Brazil Gilliam – 23 – 4 – 5,75
26 Back to the Future Zemecis – 22 – 4 – 5,50
27 Hotaru no haka (Grave of the Fireflies) Takahata – 22 – 4 – 5,50
28 Dead Ringers Cronenberg – 22 – 4 – 5,50
29 Paris, Texas Wenders – 22 – 4 – 5,50
30 Boot, Das Petersen – 21 – 3 – 7,00

Tidenes 100 beste filmer

En personlig liste over de hundre beste filmene man har sett vil naturligvis endre seg nærmest fra dag til dag. Her er en 7 minutter lang visuell presentasjon av mine favoritter, slik det så ut i mitt hode da jeg snekret det sammen i går (jeg har allerede oppdaget et par mangler, noe jeg angrer på, og minst én tastefeil på årstall):

Rangering: Coen-brødrene

coens.jpgNorgespremieren på No Country for Old Men (årets høydepunkt kommer tidlig i år også?) nærmer seg med stormskritt. Coen-brødrenes kanskje mest bejublede film, og i øyeblikket årets heteste Oscar-kandidat, er den typen film som jeg plutselig kan ta meg selv i å glede meg til i hverdagen. Det er en god følelse. Selv om det også er litt skummelt. Tenk om de ikke innfrir?

Jeg er opp gjennom årene blitt en stor tilhenger av brødreparets produksjoner (hvem er ikke?). Det er noe helt spesielt med en Coen-film, i hvert fall de fleste av dem. Med totalt 12 spillefilmer bak seg, skulle det bare mangle om det ikke fantes små feilskjær. Men det beste er bra. Veldig bra!

Mens jeg sitter her og venter på brødrenes siste, tenkte jeg å lage en liste. En liste der jeg rangerer de 11 Coen-filmene forut for No Country for Old Men etter hvor godt jeg liker dem. Sofie vil kanskje påstå hun hadde et vanskeligere valg, men tro meg: dette blir ikke lett…

Jeg har naturligvis sett alle 11 filmene. Kun tre har jeg bare sett én gang, andre har jeg sett to ganger, og flere har jeg sett både tre og fire ganger. De beste Coen-filmene blir man aldri mett på.

Men la oss begynne i bunn og jobbe oss oppover:

11) The Ladykillers (2004)
Det som hele tiden virket som en dårlig idé, viste seg dessverre å være nettopp dét. Tre-fire år etter er det bemerkelsesverdig lite jeg husker fra denne høyst unødvendige remaken. Det er ikke slik jeg kjenner Coen-brødrene.

10) Raising Arizona (1987)
Brødrenes andre film involverer Nicolas Cage i en stor rolle, og allerede der får jeg litt problemer. Litt masete er den også, ikke ulikt The Ladykillers. Noen gode ideer, men uforløst. Jeg tror aldri jeg kommer til å se den igjen.

9) Intolerable Cruelty (2003)
Et lite sprang opp fra Raising Arizona. Stjernespekket og et tydelig forsøk på å treffe et bredere publikum. Men jeg synes brødrene har klart å bevare mye særpreg likevel. Clooney er dessuten mektig god. Flere hysterisk morsomme scener, men en anelse ujevn.

8) The Man Who Wasn’t There (2001)
Dempet noir stilsikkert fotografert i svart/hvitt med en enestående Billy Bob Thornton. Likte den veldig godt første gang, men syntes den ble litt treg andre gang. Men fortsatt like praktfull å se på.

7) The Hudsucker Proxy (1994)
Jeg tror dette var mitt første møte med Coen, uten at jeg tror jeg var klar over hvem det var da. Men jeg likte filmen veldig godt, og siden har jeg sett den både to og tre ganger. En smart og alternativ komedie med en strålende Tim Robbins. Mye bra dialog.

6) Blood Simple (1984)
Debutfilmen. Mørkt og spennende krimdrama. Sett denne to eller tre ganger.

5) Barton Fink (1991)
John Turturro er Coen-brødrenes fremste trumf-kort og aldri har han vært bedre. Herlig skrudd og tvetydig surrealisme med Coen-særpreg over hele seg, uten egentlig å være veldig lik noen av deres andre filmer.

4) O Brother, Where Art Thou? (2000)
Har jeg noen gang hatt det mer morsomt på kino? Har jeg noen gang hørt en kinosal le så mye, så høyt og så lenge før? Jeg tror ikke det. En umiddelbar klassiker. Den Coen-filmen jeg har sett flest ganger (aner ikke hvor mange, den går jo relativt ofte på tv).

3) The Big Lebowski (1998)
Eller har jeg kanskje sett denne enda flere ganger? Jeg har ikke oversikten, men det kan godt hende. The Dude er tidløs.

2) Fargo (1996)
Ikke den førse Coen-filmen jeg så (det tror jeg fortsatt må ha vært The Hudsucker Proxy). Men definitivt den filmen som gjorde meg oppmerksom på brødrene. Jeg husker den lokale videoutleieren kun hadde ett VHS-eksemplar av filmen alle plutselig skulle se, og jeg måtte stå på venteliste i flere uker før det ble min tur. Det var verdt ventetiden.

1) Miller’s Crossing (1990)
90-tallets beste film? Coen-brødrenes beste film? Magefølelsen er i øyeblikket bekreftende.

Hva er din Coen-favoritt?

Årets beste filmer (del II)

Da er det på tide å publisere oversikten over årets 10 beste filmer (filmene som havnet fra nummer 20 til 11 ligger her). Og for øvrig vil jeg benytte anledningen til å ønske de få som leser dette et riktig godt nytt år! Så krysser vi sammen fingrene for at neste år blir like rikt på god film som dette…

 

10. Red Road

Andrea Arnolds dristige og prisvinnende debutfilm er sterk kost; et kompromissløst psykologisk studie av et ruinert menneskeliv fortapt i bunnløs sorg som får utløp i desperate og destruktive handlinger. Hvorfor får vi ikke vite før et stykke ut i filmen, som for øvrig også fungerer som en kommentar til et et ekstremt britisk overvåkningssamfunn og trussel mot personvernet. Red Road holder et lavt tempo, men er så fascinerende realistisk at den aldri er i nærheten av å bli kjedelig. Filmen er første del i en planlagt trilogi med handling lagt til Skottland og om samme karakterer (spilt av de samme skuespillerne). Red Road er en meget god begynnelse.

 

9. I’m Not There

En alternativ biografi om legenden Bob Dylan. Filmen er like spesiell og krevende som artisten den portretterer, der den finner sin helt særegne stil i Todd Haynes‘ eksperimenterende regi. Seks forskjellige skuespillere benyttes for å tolke Dylans dynamiske personlighet i ulike faser av livet. Vi har med andre ord å gjøre med en dypt konvensjonsbrytende biografi som bryter ut av sjangerens dramaturgiske tvangstrøye som begrenset Ray og Walk the Line. Dette er et altoppslukende puslespill av en film. Nydelig foto og fantastisk musikk. Kan det bli bedre?

 

8. Ostrov (The Island)

Med en pistol pressende mot tinningen, blir en russisk sjømann tvunget av nazistene til å likvidere en alliert under 2. verdenskrig. Historien hopper deretter 30 år frem i tid, og til en ortodoks menighet som utgjør et øde øysamfunn. Der bor fader Anatoly, utstøtt fra de andre munkene ved klosteret, og sliter med å bearbeide skyldfølelsen fra fortiden for å finne fred og tilgivelse i seg selv. Samtidig besøkes han stadig av syke tilreisende som anser ham som synsk og med helbredende evner. Til tross for spirituelle sidespor, er Ostrov først og fremst en jordnær film om tro og frelse i et bergtagende og hypnotiserende vakkert karakterstudie. En film som (for meg) kom fra ingenting og står igjen som årets mest overveldende, positive overraskelse.

 

7. Letters from Iwo Jima (Brev fra Iwo Jima)

Andre del i Clint Eastwoods todelte filmprosjekt som tar for seg det strategisk viktige slaget om den japanske stillehavsøya Iwo Jima under 2. verdenskrig, er et stillferdig og praktfull mesterverk av et karakterdrevet krigsdrama. Her er blendende vakkert foto i et konstant gråskjær som fjerner ethvert snev av håp. Filmen er bunnsolid i alt fra de spektakulære, men brutalt realistiske krigsscenene, og til de dvelende og nærgående skildringene av enkeltskjebnene. Eastwood er i ferd med å bygge opp en imponerende portefølje også som regissør, men jeg tror Letters from Iwo Jima har vokst til å bli min favoritt!

 

6. Inland Empire

Hvis jeg skriver at Inland Empire er noen minutter for lang, så blir det kun en ubetydelig bemerkning om et trollbindende nesten-mesterverk. Som jeg skrev her på Speilet da filmen fikk norsk kinopremiere i høst: dette er nærmere tre timer med intenst marerittaktige bilder som terroriserer netthinnen. Laura Dern leverer sin livs prestasjon for en David Lynch som trekker surrealismen til bristepunktet. Les hele anmeldelsen her.

 

5. This is England

Shane Meadows gjorde seg sterkt bemerket med Dead Man’s Shoes og har nå virkelig satt seg på kartet med This Is England. En fullendt oppvekstfilm om 12 år gamle Shaun som manipuleres inn i en omgangskrets av høyreradikale nasjonalister i 1970-årenes England. Filmen byr på gråtung og sterkt overbevisende britisk sosialrealisme, regissert med et brennende engasjement og med skuespillere i besittelse av naturlig nærvær foran kamera. Det er usminket og hjerteskjærende, aldri banalt og forenklet, og en film som har noe substansielt å formidle. Les mer om hvorfor dette er en film du må se i den tidligere skrevne anmeldelsen.

 

4. Control

Anton Corbijns film om Ian Curtis, frontfiguren i det legendariske britiske rockebandet Joy Division, står igjen som årets sterkeste symbiose av film og musikk. Soundtracket er fantastisk. Filmen er fotografert i stemningsfullt svart/hvitt og oser av rock, 70-tallet og England. Sam Riley leverer en av årets prestasjoner som Ian Curtis, mens Samantha Morton nesten er like fremragende som hans etter hvert fortapte kone. Og ved siden av at filmen er utrolig god, så gir den fortjent oppmerksomhet til den arven som Curtis og Joy Division har etterlatt oss. Se her for utfyllende anmeldelse.

 

3. The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford
(Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford)

Langsomt. Poetisk. Vakkert. Ord som beskriver tiårets westernfilm. En film der man glemmer at Brad Pitt spiller tittelrollen. En film som tilhører Andrew Dominiks regi og enda mer Roger Deakins‘ cinematografi. Og en film der Casey Affleck med sin innsats foran kamera i rollen som den feige og patetiske Robert Ford, fortjener å bli overøst med det som er av filmpriser. Flere superlativer finner du i anmeldelsen.

 

2. Der freie wille (Den frie vilje)

Hva er fri vilje? Og er mennesket i besittelse av en fri vilje, eller er vi styrt av determnistiske krefter? Det er spørsmålene Matthias Glasner stiller i denne ufattelig sterke filmen om en trippeldømt voldtektsforbryter som etter 9 år i isolasjon slipper ut i den vanskelige friheten. Vil han klare å tilpasse seg det vanlige livet han ønsker, eller kommer den tikkende bomben i ham til å eksplodere igjen? Filmen varer i nesten tre uhyggelige timer, og jeg ble sittende med hjertet konstant i halsen, totalt oppslukt av Jürgen Vogels ubeskrivelige innsats i hovedrollen. En film som har gjort uslettelig inntrykk. Jeg ble så mentalt utladet at jeg hadde store problemer med å sove den påfølgende natten.

 

1. Zodiac

Årets beste film er David Finchers beste film. Årets beste film er Zodiac.

En ekstremt stemningsfull, velspilt og intens spenningsfilm som berører alle sansene. Filmen undervurderer aldri publikum, byr på en helt unik balanse av tørrvittige dialoglevering, spennende mordgåte og et portrett av den psykiske utmattelsen og besettelsen under den endeløse jakten på Zodiac-morderen. Regien er teknisk uovertruffen og med en enorm detaljrikdom i både filmspråk og innhold. Jeg vet jeg kommer til å vende tilbake til denne filmen mange ganger i årene som kommer.