Mammoth (2009)

vlcsnap-5153317

8

Da Mammoth (Mammut) for første gang ble vist under Berlinalen i februar, ble det skrevet om en voldsomt polariserende mottakelse; det var de som applauderte, og det var de som buet. Mest opperksomhet ble naturligvis viet pipekonserten, mens jeg selv bare ble enda mer gira på å se filmen, fordi en film som vekker sterke reaksjoner normalt er over snittet severdige. I tillegg er den jo regissert av Lukas Moodysson som ikke har vært kjent for å gå stille i dørene, eller lage dårlig/uinteressant film for den saks skyld. Især er Lilja 4-ever og (i litt mindre grad riktgnok) Fucking Åmål strålende, for ikke å si av de beste skandinaviske filmene som er laget noen gang.

Med Mammoth tar imidlertid Moodysson et steg mot nytt territorium. Ved første øyekast ser man at hele prosjektet har ligget under en helt annen produksjonshimmel enn regissørens tidligere verk. Mammoth er så blank at det skinner av den. Her glefses ikke tenner, men mykt smører Moodysson på med stemningsskapende bilder av interiør og mennesker. Han tar oss med ut på en en reise av følelsesladd patos og spiller stødig på emosjonelle strenger. Symbolikken ligger tungt over dramaet som utspiller seg så stringent foran kamera, nydelig innrammet i Marcel Zyskinds krystallklare foto. Moodysson gjør dette både storslagent og intimt på en og samme tid. Tematikken staves tidvis ut med store bokstaver og utropstegn, men det kan Moodysson tillate seg fordi det avløses balansert med nære øyeblikk som bringer det ned på menneskets sårbare nivå (her er både Gael García Bernal og Michelle Williams dyktige, mens ukjente Natthamonkarn Srinikornchot også gjør en fin jobb).

vlcsnap-5206929

Mange vil tolke dette som at Moodysson har nådd en modenhet i karrieren, andre vil mene han er blitt temmet av en produksjon som er større enn ham selv. Men Mammoth er altfor ambisiøs og tydelig auteurskapt at man kan snakke om feighet eller en filmskaper som har mistet sitt kompromissløse jeg. Mammoth er faktisk en av årets bedre filmer (uten å være regissørens beste).

PS! For en mer inngående analyse av filmen og dens tematikk, les Mammut: En elefant som sparker på markedet på Montages.no.

The Hurt Locker (2008)

the-hurt-locker

8

The Hurt Locker er bunnsolid filmhåndverk. Men er det en engasjerende og god film?

Et amerikansk spesialteam har i oppdrag å desarmere bomber i Bagdads krigsherjede gater. Disse følges av regissør Kathryn Bigelow som tidligere vist evne til å lage filmer av sjelden høy intensitet, og The Hurt Locker er kanskje årets aller mest intense kinoopplevelse. Filmen har et sjeldent tett fokus oppnådd med bruk av få karakterer, og en episodisk struktur som tillater scener av lenger varighet enn beslektede filmer som prioriterer tydeligere narrativ fremdrift. Bigelow gir oss både tid og nærhet så vi får lukte bildene og kjenne svetten. Som en kjenne-på-kroppen-film er dette uhyre effektivt, men til slutt mer utmattende enn forløsende å se på. Det finnes ingen tydelig politisk agenda i Bigelows film; riktignok forteller den noe universelt om krigen og individet, hvor hovedpersonen trekkes mot de livsfarlige bombene som en junkie mot heroin, men det er som en ekstremt velregissert action- og spenningsfilm The Hurt Locker vil markere seg. Der vil den stå igjen som noe av det aller sterkeste fra dette året.

District 9 (2009)

district9

6

1990 er året da et romskip for første gang ankommer jorden. Stedet er den sørafrikanske storbyen Johannesburg, men romvesene er ikke hva menneskeheten hadde sett for seg. De er ynkelige, de er syke og de blir en byrde for bysamfunnet de har tatt bolig i. De utenomjordiske «rekene» sperres inne i en getto, Distrikt 9, en frisone for byens slum av kriminelle, narkomane, horer – og aliens. Nå vil myndighetene rydde opp, og skylle avskummet ut av byens fasade.

Science fiction funker som regel best når filmene kommer med en samfunnskritisk slagside, noe District 9 så definitivt gjør, og som understrekes sterkt av at handlingen er lagt til Sør-Afrika med pek til nasjonens nære fortid (Johannesburg er også regissør Neill Blomkamps fødeby). Under produsent Peter Jacksons vinger, har Blomkamp landet et dristig og originalt prosjekt på stødig vis. Riktig mesterlig blir det imidlertid ikke — til det blir storyen og karakterene for enkle, og underholdningsverdien dalende i en masete siste akt. Helst skulle jeg sett at Blomkamp & co. hadde våget å grave seg lenger inn i det dystre universet som påbegynnes, og ikke hoppe over på velkjente Spielberg-løsninger når plottet nærmer seg bristepunktet. Til slutt blir District 9 nesten skuffende uoriginal innenfor sitt originale konsept, og mer enn gjennomføringen, er det selve ideen og de mange smarte detaljene underveis som vil sitte igjen. Jeg forventet så mye mer.

Los abrazos rotos (2009)

brutteomfavnelser

6

Jeg må først komme med en innrømmelse: før jeg gikk til Brutte forbindelser (Los abrazos rotos på originalspråket og Broken Embraces på engelsk), hadde jeg kun én Pedro Almodóvar-film i bagasjen; Live Flesh fra 1997 med Javier Bardem og Penélope Cruz (hun er med her også) som jeg forsåvidt likte godt.

Almodóvar har alltid slått meg som en mann av fargerike filmer som nærmest dufter fra lerretet. Det skal være elegant og sofistikert. Romantisk, spennende og mystisk. Likevel har jeg altså skygget unna.

Og fra første innstilling i Brutte forbindelser ser man at Almodóvar udiskutabelt er en filmskaper som tar grep om filmens visuelle ramme. Det liker jeg. Min innvending er således like ekstremt subjektiv som den er banal: jeg faller ikke helt for det universet Almodóvar tegner for meg. Jeg kan smile til de smidige kamerabevegelsene, nikke anerkjennende til hvordan han bevisst bruker fargene, humre lett over komedien og se at skuespillerne trives i lag med Almodóvars lekne fortellerkraft. Men for meg handler det altså om smak. Verken karakterene, bildene eller historien appellerer til meg.

Det hele spinner rundt en blind person under pseudonymet Harry Caine (Lluís Homar), med fortid som filmregissør før synet ble revet vekk fra ham. Filmen er en reise i tid og tilstand; om drømmer, kjærlighet og tapt tid. Universet Almodóvar denne gang plasserer figurene i, gir ham også mulighet til å drysse over med referanser fra filmverden, og visstnok også mye fra egen filmografi.

Stemningen var elektrisk da jeg overvar filmen under den internasjonale filmfestivalen i Karlovy Vary i sommer, tydeligvis med mange kjennere i salen. Selv har jeg aldri opparbeidet noen sterke bånd til den spanske filmskaperens filmer, og selv om alt lå til rette for det, så ble jeg heller ikke omvendt av Brutte omfavnelser. Jeg ser de raffinerte ytre kvalitetene, men lar meg aldri rive med av intrigene og personene foran den fargerike bakgrunnen. Jeg blir sittende på utsiden, å observere, og tar aldri del i filmens indre med hele meg. Men jeg gir ikke opp, og tar gjerne i mot tips til hvor jeg bør vandre videre i Almodóvars katalog…

I taket lyser stjärnorna (2009)

i taket lyser

8

Svenskene er antakelig verdensmestere i å lage sterke og ektefølte ungdomsfilmer. I taket lyser stjärnorna er basert på en prisbelønnet roman med samme tittel av Johanna Thydell, og tar for seg en ubeskrivelig vond og vanskelig tid for 13 år gamle Jenna. Hun bor alene sammen med sin kreftsyke mor (faren var en fransk ferieflørt som de ikke har hørt fra siden).

På skolen skriver Jenna et dikt: «Om du dør mamma, da tar jeg livet mitt».

Samtidig må hun håndtere akkurat de samme pubertale følelsene som enhver 13 åring møter. Tanker om ensomhet, venner, gutter, sex, alkohol. Men alle disse klassiske problemstillingene blir banale når moren kanskje ikke overlever årstiden. Hvordan er det egentlig mulig å takle en slik hverdag?

Unge Josefine Mattsson utstråler med sitt involverende vesen både styrke og sårbarhet i den krevende hovedrollen. Scenene med mor og datter er hjerteskjærende, uten å ramle ut i sentimentalitet. Filmen kan også tillate seg å la seeren tidlig forstå hvor veien går, fordi historien og menneskene uansett kommer så sterkt og gripende gjennom, og det er tilnærmet umulig å ikke bli fanget av de virkelighetstunge skjebnene.

En film som utfyller Lukas Moodyssons ungdomsportretter i Fucking Åmål og Lilja 4-ever, og er farlig nær samme klasse. Definitivt en av årets sterkeste filmopplevelser.

Martyrs (2008)

martyrs

2

Til bildene av en løpende og skrikende ung kvinne dekket av blod, er stemningen satt for Pascal Laugiers sjokkhorror Martyrs; en kompromissløs filmatisk øvelse i grafisk vold og tortur.

Historien trekker tidsuret tilbake til 1970-årenes Frankrike. Den unge kvinnen, Lucie (Mylène Jampanoï), rømmer i panikk fra en etterlatt lagerbygning hvor hun hevder å ha blitt torturert til det umenneskelige av to personer politiet aldri finner. Lucie legges inn til psykiatrisk behandling, der hun treffer jevngamle Anna (Morjana Alaoui), hvorpå de to innleder et uadskillelig forhold.

Femten år etter den grufulle hendelsen, kommer Lucie over et avisutklipp og mener hun kjenner igjen et bilde av de to personene som torturerte henne. Hun finner adressen deres, og oppsøker det som nå er en alminnelig fransk middelklassefamilie med to barn, og omgjør i affekt huset til et massivt blodbad idet hun likviderer både foreldrene og barna. Utenfor huset står en skrekkslagen Anna.

Regissør Laugier vrir kniven alle steder den kan vris så blodet spruter. Hele tiden. Foruten en smått vellykket åpning de første ti minuttene, rent stemningsmessig og filmatisk, legges det ingen pusterom i mellom de utallige sjokkscenene av drap, tortur og mishandling der zoomen ustanselig brukes på de mest makabre detaljene. Jeg har aldri vært moralist når det kommer til filmvold, men for at noe så vulgært som dette skal funke, må det finnes et eller annet i konteksten som forsvarer det, eller på noen måte gjør det interessant eller fascinerende kunstnerisk. Det er ikke tilfelle i Martyrs.

Det er viktig at grenser pushes, men dristighet er ikke alltid lik genialitet. For meg ble dette en håpløs smørje av en tøvete voldsorgie, som helt sikkert vil treffe sitt nisjepublikum, men som aldri overvant meg.

Away We Go (2009)

THE LIMITS OF CONTROL

5

Sam Mendes er den type filmskaper jeg lett kan se for meg aldri kommer til å lage en dårlig film. Det er en linje av gjennomført perfeksjon gjennom alle hans tidlige filmer, selv Jarhead som i seg selv ikke er et mesterverk på nivå med American Beauty, Road to Perdition og Revolutionary Road. Filmatiske kunstverk med henrivende foto og følsomhet i bildene, og på sitt beste også filmer som kommuniserer noe særegent til sitt publikum. Sist gjennom 50-tallets klaustrofobiske forstadsidyll i Revolutionary Road, med hjelp av Roger Deakins‘ foto og fjorårets beste skuespillerprestasjoner. I min bok også fjorårets beste amerikanske film.

Det er unødvendig å si: forventningene mine til Sam Mendes’ neste film ville være skyhøye, uavhengig av sjanger og prosjektets størrelse. Det var likevel overraskende å se Mendes gi seg i kast med en «indie-komedie» som Away We Go tidlig skulle gi seg til kjenne som. Jeg fikk dermed god tid til å justere forventningsbarometeret før jeg så filmen i Karlovy Vary i sommer. Likevel står dette igjen som filmfestivalens klareste skuffelse. Ikke fordi filmen er direkte dårlig (på sitt beste er den ganske vittig) – men fordi det føles så unødvendig at det er Sam Mendes som bruker av sin tid på å gi oss noe så uoriginalt som dette beklageligvis er.

Vi følger et par i trettiårene som venter barn og finner ut at det er en god idé å reise rundt i USA, bare for utelukkende å treffe på skrudde mennesker som til slutt får dem til å lære noe om seg selv i livet de ønsker å leve. Filmen er tidsriktig innpakket og kommer med en uendelig serie av fiffige observasjoner og replikker som skriker indiefilm – mens roadmoviestrukturen bare forsterker manusets begrensninger. Den første halvtimen er fornøyelig og småmorsom, men etter hvert som utviklingen står stille, og det bare blir mer av det samme, blir jeg gradvis trøtt av å følge de to karakterenes rundreise. Og selv om det forsåvidt er befriende å se relativt nye ansikter i hovedrollene, John Krasinski og Maya Rudolph, klarer de ikke å tilføre filmen nevneverdig. Det er birollene som er best, kanskje fordi filmen også gjør seg best i små doser. I siste akt forsøker Mendes å dra komedien over i en slags tilstand av melankoli, noe som fungerer heller dårlig. Det blir bare veldig banalt.

Dette er filmen for deg som syntes Garden State er helt topp.

Drag Me to Hell (2009)

dragme

7

En ung kvinnelig bankrådgiver nekter å gi lån til en gammel og tannløs sigøynerkvinne. Det skulle hun ikke gjort.

Jeg har sans for Sam Raimi. Men der majoriteten velger The Evil Dead-filmene, går jeg heller for Spider-Man (den første) og ikke minst A Simple Plan som mine favoritter.

I Drag Me to Hell strekker Raimi strikken tilbake til kultfilmgjennombruddet om Ash & co. Det er en underlig rett han serverer oss, bestående av morbiditet, skrekk og komedie presentert med en herlig uhøytidelig lekenhet. Forskjellen fra de tidlige kultfilmene, er naturligvis at Raimi nå har penger på bok, i tillegg til solid filmskapererfaring. Men det er ikke noe feil i det. Snarere tvert i mot synes jeg Drag Me to Hell på en fortreffelig måte får det beste ut av filmskapende vitalitet og originalitet, og den kommersielle produksjonsrammen. Det skinner hele tiden gjennom at Raimi har hatt det gøy med å lage denne filmen — og det er til de grader smittende!

Drag Me to Hell er rett og slett en underholdningsbombe av en film. Effektene sitter som et skudd, Alison Lohman er herlig i hovedrollene, og de kreative påfunnene fra Raimi kommer som perler på en snor. Ok, kanskje drar han noen scener litt for langt, og kanskje blir noen plottvendinger litt for enkle. Men underveis, og til slutt, smaker det likevel veldig godt. Horrorsjangeren er åpenbart vrien, og det går ofte lang tid mellom godbitene. Da lukker jeg gjerne øynene for mindre feilskjær, for Drag Me to Hell fortjener å bli løftet frem.

The Damned United (2009)

damned-united

8

Som filmentusiast og kanskje enda større fotballentusiast, er det påfallende at jeg aldri har sett en eneste virkelig god film fra fotballmiljøet. Sportsfilmer generelt har vært og er en trøblete sjanger, hvor få filmskapere har våget å styre forbi de utslitte klisjeene og bryte ut av et kunstnerisk snevert handlingsrom. Men det har alltid forundret meg hvorfor det ikke er gjort flere forsøk; virkelighetens sportsverden har alltid flommet over av fascinerende personligheter, og med et uttall historier egnet for å bli fortalt på film. Historien om Brian Clough er én av disse.

Filmen er en adaptasjon av David Peaces mye omtalte bok om managerlegenden Brian Clough, hvor omskrivingen til film er lagt i de trygge hendene til to ganger Oscar-nominerte Peter Morgan (The Queen og Frost/Nixon). Derfor er det heller ikke overraskende at The Damned United ikke bare er av de absolutt beste sportsfilmene jeg noensinne har sett – den er også blant årets mest underholdende uansett sjanger!

united

Tittelen henspeiler på Brian Cloughs famøse tid som manager for Leeds United som får en plutselig slutt etter 44 marerittdager. Filmen skrur tiden frem og tilbake og hopper i kronologien mellom Cloughs tid som manager for Derby County i bunn av 2. Divisjon, den sensasjonelle veien opp til toppen av engelsk fotball, og den turbulente tiden i Leeds, samt en avstikker til solrike Brighton. Overgangene er smidig redigert, men kanskje vil noen av sprangene være kronologisk forvirrende for de som overhodet ikke kjenner noe av historien fra før.

Filmen åpner i 1974. I første scene ser vi Don Revie bli ansatt som ny landslagssjef for England etter en suksessfull tid som manager for Leeds United fra 1961 til 1974. Samtidig blir nasjonens største trenertalent, Brian Clough, uventet presentert som Revies arvtager på Elland Road. I årene forut for dette hadde Clough ført lille Derby County opp fra bunnstriden i 2. divisjon til å bli britiske seriemestere få år senere, inntil uenigheter med klubbens styreleder førte til en svært overraskende oppsigelse høsten 1973. I tiden som Derby-manager bygde Clough opp et hatsk forhold til Leeds og spesielt manager Don Revie som han gjentatte ganger anklaget for å vinne serien uredelig med stygg og dårlig fotball. Clough ankom Leeds med store ord, men ble møtt av en sterk og sammensveiset spillergruppe av stjernespillere som i grenseløs lojalitet til Don Revie aldri gav Brian Cloughs sjansen til å fornye arvtagerens suksessoppskrift. Og når du møter motbør hos spillere som Peter Lorimer, Gordon McQueen, Joe Jordan, Johnny Giles og ikke minst Billy Bremner, var Cloughs tid i Leeds dømt til å bli kort og mislykket. Elendigheten startet med tap for Liverpool i Charity Shield i 1974, der Billy Bremner og Kevin Keagan ble sendt av banen med 11 kampers karantene etter en klassisk slosskamp. Den dårlige stemningen ble ikke bedre inn i seriespillet, og etter 44 dager i jobben ble Clough avskjediget.

united2

The Damned United er mer feel good enn et dypt dykk ned i Cloughs mørkere personlighetssider, som visstnok er mer utbrodert i Peaces bok som jeg lenge har planlagt å lese. Som et karakterdyrkende filmportrett, kommer kanskje The Damned United til kort. Men så er det heller ikke dén filmen Peter Morgan har skrevet og Tom Hooper har regissert. På 97 minutter er dette en kompakt og lett underholdningsfilm som heller ikke byr på filmatiske nyskapninger. Det er ikke dens ambisjon. Filmen er i sin britiske nøkternhet like egnet som tv-film som den er for et kinolerret, men burde få oppmerksomhet tilsvarende en blockbuster.

Jeg er litt usikker og spent på hvor godt den kommer til å spille utenfor Storbritannia, der Brian Clough jo er for en institusjon å regne, i tillegg andre steder (som Norge) hvor engelsk fotball dyrkes. Må man være fotballinteressert for å ha glede av denne filmen? Jeg mener bestemt nei. Akkurat som man ikke må være politisk interessert for å like Frost/Nixon. Historien er i seg selv underholdende, og med Morgans penn og filmens usannsynlig sterke ensemble, er dette blitt en film med appell langt utover snevre fotballkretser. Gi folket Brian Clough!

Og om jeg ikke har nevnt det: Michael Sheen har tidligere gjort glimrende tolkninger av David Frost og Tony Blair. Som Brian Clough er han om mulig enda bedre. Blir han ikke Oscarnominert for denne, er det kun fordi akademiet ikke aner hvem han spiller. Likeledes med Colm Meaney som filmens bad guy Don Revie. Timothy Spall som Cloughs trofaste assistent, Peter Taylor, og ikke minst Jim Broadbent i en mindre rolle som Derbys styreformann, Sam Longson, bidrar også til å heve filmen til et veldig høyt nivå. Kun Stephen Graham som Billy Bremner føles ikke helt perfekt castet (selv om jeg liker ham veldig godt som skuespiller).

united3

Det eneste som skuffet meg er forsåvidt heller ingen kritikk av filmen, men som barn av 90-tallet skulle jeg veldig gjerne sett et siste kapittel som inkluderte Nottingham-epoken, vel vitende om at filmen da måtte blitt minst en time lenger. Men i ettertid ser jeg jo at det ville blitt feil, dette er ingen biografi. Heldigvis får vi dog noen glimt med the real Brian Clough helt på tampen.

Selv om jeg ikke er gammel nok til å ha opplevd disse 70-årene, klarte likevel filmen å minne meg på hvorfor jeg selv og så mange andre elsker fotball så høyt som vi gjør. For The Damned United er også en hyllest til den britiske fotballen, slik den en gang var.

Public Enemies (2009)

07

8

Årets sommerfilm heter Public Enemies. Uten tvil. Michael Mann har igjen laget et verk det oser filmatisk eleganse av. Dette er velsmurt underholdning og estetisk spennende, og ikke minst et uhyre etterlengtet tilskudd på en underlig fattig stamme av amerikanske gangsterfilmer. Hvorfor det ikke lages flere storslåtte gangsterepos fra denne epoken, forstår jeg ikke. Sist gang det ble lagd en film som dette i lignende skala var så vidt meg bekjent i 1987 med The Untouchables, med et mulig unntak av den glitrende Sam Mendes-produksjonen Road to Perdition fra 2002 – som jeg kanskje elsker høyest av dem alle – men som plasserer seg i et litt annet terreng.

Public Enemies er naturligvis filmen om John Dillinger – USAs samfunnsfiende nummer én i de harde 1930-årene. I hvert var han det i det ferske FBIs øyne, samtidig som han ble hyllet av folket. Han robbet bankene, ikke folket. Og det var bankene som hadde ført folket inn i depresjonen…

Michael Mann har laget en sterkt actionorientert underholdningsfilm, som kanskje ikke er genialt narrativt skrudd sammen, men som består av så mange fantastiske bilder og enkeltscener at publikum glatt forføres forbi de fleste feilskjærene. Av Manns tidligere filmer, er det mest naturlig å trekke en parallell til hans kanskje største suksess – Heat. I begge filmene drives historiens dynamikk frem av to sterke personligheter på hver sin side av loven. Men der Michael Mann i massiv intensitet virkelig dyrket Al Pacino og Robert De Niro som karakterer i Heat, er den dimensjonen veldig mye blekere i Public Enemies. Verken Johnny Depp eller Christian Bale (som FBI-agent) får tilstrekkelig rom til å briljere. Som to av de største og beste fra sin generasjon, blir det en skuffelse å se de begrense seg til stødig spill – aldri spektakulært eller gnistrende – og dermed ute av stand til å løfte Public Enemies til noe enda større. Her er det faktisk birollene som skinner sterkest, med Marion Cotillard som tydeligst blikkfang i rollen som Dillingers kjæreste. Hun stjeler de fleste scenene hun er med i.

pub

At Michael Mann bevisst ikke velger å grave dypt ned i mennesket John Dillinger, eller sette opp Johnny Depp vs. Christian Bale med større intensitet, gjør at Public Enemies mister litt kraft. Isteden har Mann kastet seg over et relativt bredt persongalleri, og lar historien utfolde seg i større skala. Dermed vinner han noe, og taper annet. Men hvis det skulle være noen tvil; jeg tidvis elsket Public Enemies. Skuddvekslingsscene med tommyguns er det feteste som er festet på film siden nettopp Michael Manns Heat, i stil – og ikke minst lyd. Og selv om det ikke er et fantastisk driv over historien som helhet, er det utvilsomt et fantastisk driv over veldig mange av scenene som helheten består av. Sikle, sikle… sånn vil vi ha mer av!

Til slutt noen ord om digital video-bruken, som kanskje er det flest vil snakke om etter Public Enemies. Mann har allerede gjort flere filmer digitalt, men aldri har DV-looken vært like iøynefallende som i Public Enemies. Det er ikke til å komme bort fra at dette er annerledes, noe som gjorde at jeg den første snaue halvtimen falt litt inn og ut av universet til Michael Mann – som på sin side begrunner valget med å gi publikum sterkere nærhet til historien og karakterene. De håndholdte digitalkameraene skal gi oss virkelighetsfølelsen – vi skal være der og lukte svetten av Dillinger og gjengen som løper forbi. Mann har distansert seg fra den klassiske epokefilmen, og det er ikke annet enn sterkt beundringsverdig å kjenne på den kompromissløse modigheten som ligger bak prosjektet. Det Michael Mann faktisk gjør her er potensielt å pushe en hel filmindustri videre med en dristighet vi veldig, veldig sjeldent opplever i en popcornfilm som Public Enemies jo er. Jeg har en følelse av at dette fort kan bli stående igjen som en referansefilm i årene som kommer…