Skip to content

The Curious Case of Benjamin Button (2008)

februar 16, 2009

benjaminbutton

7

En fantastisk historie, men ikke en fantastisk film.

The Curious Case of Benjamin Button har vært så mye omtalt både før og etter lansering at et handlingsresymé føles overflødig. Veldig konsist, er dette historien om en gutt som fødes gammel og vokser seg yngre mens vi følger ham gjennom et helt spesielt liv.

David Fincher har siden Se7en i 1995 utelukkende laget filmer som jeg av forskjellige årsaker simpelthen ha på DVD, fordi jeg se de igjen. Et par dager etter at jeg ruslet ut av kinomørket hvor jeg nettopp hadde sett Finchers første Oscar-nominerte film, The Curious Case of Benjamin Button, kjenner jeg ikke det samme suget. Euforien er erstattet av en nesten likegyldig tomhet.

171

Jeg er rett og slett ikke sikker på om dette er noe jeg kommer til å ville se igjen. Når det er sagt: de tankene slo meg ikke før i ettertid. Der og da føltes det bare deilig å gi seg hen til en magisk eventyrverden, sette meg tilbake i kinosetet og nyte bildene og historien. Bildene som pensles utover lerretet er fortryllende komponert i appetittvekkende vakre øyeblikk av pur magi.

Historien som hviler under den teknisk velpolerte overflaten, er imidlertid noe langdrygt fortalt over to timer og tre kvarter. Det er sjeldent nødvendig å bruke så lang tid på en historie hvis opphavsmateriale er en novelle (forfattet av F. Scott Fitzgerald). Adapsjonen er gjort med Eric Roths penn, antakelig den samme som han skrev Forrest Gump med.

Grepene og dramaturgien er til forveksling lik den sukkersøte 90-tallsfavoritten, om enn i en noe mørkere og mer melankolsk utgave. Karaktergalleriet og sidehistoriene føles også som overskuddsmateriale fra Gumps historie, hvor alt var litt mer levende og engasjerende.

benjaminbutton2

Visuelt er imidlertid dette en overlegen triumf for David Fincher & co. Stemningene som males ut skaper en behagelig flyt i filmen. Bare innpakningen er nok til å trollbinde. Bak et tjukt lag av sminke og imponerende dataeffekter, kommer også en dyktig skuespiller i Brad Pitt frem og hever filmen, og kjærlighetshistorien mellom Benjamin og Daisy (som spilles av Cate Blanchett i voksen alder) sitter sterkt som limet en historie som strekker seg fra første verdenskrig til 2000-tallet.

Aller dårligst fungerer det klisjéfulle perspektivet der historien leses opp fra dødsleiet. Filmen åpner og slutter med Daisy som ligger for døden på et sykehus, og får datteren til å lese Benjamin Buttons dagbok. De stadige hoppene innom «nåtiden» føles som unødvendige stemningsbrudd, vel vitende om hvilken plass scenene har for å løfte frem filmens budskap om kjærlighet, liv, død – og tid.

Jeg er blitt så vant til perfeksjon fra Fincher at en svært fornøyelig, men litt unødvendig lang og «tom» film, føles som en ørliten nedtur når det kommer fra den kanten. 7’eren gynger nærmere en 6’er enn 8’er (og dette er ikke filmen David Fincher skal vinne Oscar for).

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: