Skip to content

Max Manus (2008)

desember 23, 2008

maxmanus1

7

Til over 50 millioner norske kroner skjenker regissørduoen Espen Sandberg og Joachim Rønning det norske folk den mest storslåtte filmproduksjonen vi noensinne har sett. Fallhøyden har vært ualminnelig stor, men etter å ha sett det ferdige produktet er det ikke lenger noen tvil: dette blir en velfortjent kassasuksess.

Max Manus er nemlig blitt et filmteknisk imponerende skue, men enda viktigere: den er drivende godt fortalt, osende av kvalitet i alle ledd. Et velsmurt maskineri.

Som en film bygd på virkelige hendelser, om motstandsmannen Max Manus og de andre unge heltene i «Oslogjengen» under andre verdenskrig, er den første forutsetning for å lykkes at man klarer å gjenskape tidsepoken på en troverdig måte. Dernest at de nødvendige kunstneriske frihetene ikke rokker for mye med de grunnleggende faktaene.

Og i tett samarbeid med gjenlevende involverte, har manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller, sammen med Sandberg og Rønning, tilsynelatende lykkes ved å forholde seg nøkternt til virkeligheten. Filmen føles sannferdig.

maxmanus2

Aksel Hennie spiller på et bredt register i tittelrollen, og gjør det fremragende. Christian Rubeck i rollen som Max Manus-venn Kolbein Lauring, og Ken Duken som Gestapo-leder Siegfried Fehmer, utpeker seg som filmens andre og tredje utropstegn.

Det er i det hele tatt et jevnt høyt nivå over hele ensemblet, fra de minste til de største rollene. Én som imidlertid ikke kommer like heldig ut, er unge Knut Joner i en overraskende anonym birolle som Gunnar «Kjakan» Sønsteby. En anonymisering som forsterkes av Joners mekanisk kraftløse tolkning av vår høyst dekorerte borger (vel vitende om at Kjakan har snakket varmt om Joners prestasjon).

Men dette er Max Manus’ historie. Og det er en tradisjonelt fortalt historie, i kronologisk rekkefølge, kun avbrutt av korte tilbakeblikk til Vinterkrigen i Finland som stadig hjemsøker Max Manus som mareritt gjennom hele krigstiden.

maxmanus

Selv om filmen langt på vei tegner et nyansert bilde av personen Max Manus, beveger Rønning og Sandberg – med bakgrunn som reklamefilmskapere – seg for det meste på overflaten, der de unngår å fordype seg i den sjelsettende dimensjonen i motstandskjempernes hverdag. I motsetning til den samtidige Flammen & Citronen om dansk motstandskamp, er Max Manus tydeligere orientert mot å skape driv og spenning, noe som ikke nødvendigvis går på bekostning av en realistisk skildring, men som ikke gjør det mulig å stikke like dypt i den psykologiserende retningen.

Det som gjør Max Manus så vellykket, er nettopp det at den lykkes i å formidle en spennende historie, kan vise til flott scenografi og foto, en tidskoloritt som i hvert fall på meg virker imponerende, eksplosjoner, solide skuespillere og medrivende patriotisme i en sjeldent storslått norsk filmproduksjon. Man kan nesten ikke unngå å bli overveldet.

Jeg er litt usikker på om historien er «imponerende nok» i internasjonal målestokk, slik at filmen kan ha særlig appell utenfor landets grenser. Der vil den også drukne i et hav av lignende produksjoner fra andre land de siste årene. Max Manus tilfører ikke sjangeren noe nytt, rent bortsett fra at vi endelig har en film som forteller den norske historien for et norsk publikum. Bare det i seg selv er sterkt etterlengtet.

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: