Skip to content

Le Temps du loup (2003)

september 17, 2008

Et eller annet sted i Europa, i en udefinert tid, møter vi en familie bestående av Georges, Anne og deres to barn. I kjølevannet av en form for katastrofe, som vi heller ikke kjenner til, har de måtte flykte fra byen og søke trygghet ved sitt landsted. Når de ankommer stedet, viser det seg imidlertid at noen fremmede har okkuppert huset. Det fører til en konfrontasjon med alvorlige konsekvenser.

Filmens uklare kontekst kan oppfattes som frustrerende; hvordan kan vi sympatisere eller føle noe som helst med karakterene når vi ikke vet hva de har gått gjennom og står overfor? Michael Haneke gir oss absolutt ingen informasjon om de ytre omstendighetene, selv om finnes antydninger og hint. Det er mulig å anslå at vi befinner oss i Midt-Europa og at handlingen foregår i moderne tid. På en annen side er det kanskje uviktig, da det holder å forstå at en omfattende katastrofe har funnet sted. Det er menneskenaturen, hvordan vi som vestlige individer responderer når tilværelsen snus på hodet og vi tvinges til å handle og tenke primitivt og etter instinkt, som står i fokus. Og da er de ytre rammene ikke så viktige, selv om det er betryggende for oss seere å kunne plassere det vi ser inn i et definerbart univers. Men det vil ikke Haneke gi oss, og antyder samtidig temaets universalitet.

Den tilnærmet teoretiske konteksten Haneke har plassert individene i, har flere paralleller (men også ulikheter) med hva filosofer som Thomas Hobbes og John Locke har omtalt som naturtilstanden; en alles kamp mot alle, hvor individene står på lik grunn i fraværet av myndigheter – eller kanskje er det rimeligere å snakke om en samfunnstilstand, nærmere Locke enn Hobbes, hvor menneskene tross sin frihet er underlagt visse fornuft- og naturlover. Filmens situasjon er ikke helt teoretisk all den tid det er innlysende at alle har en forhistorie knyttet til den moderne verden.

Haneke sitt konsept blir i såmåte interessant på flere plan; det er ikke minst fascinerende å se hvordan han mener de ulike individene agerer på moralske spørsmål i denne settingen, og skillet mellom de gode og onde er tåkebelagt. Men desverre klarer ikke filmens dramaturgi hele veien å leve opp til de lovende premissene. Hanekes lange tagninger har vært mer effektive både før og etter Ulvetid (Le Temps du loup), men likevel er han enestående på å spre en konstant ubehagelig, guffen og iskald stemning som også er uforutsigbar i den forstand at man aldri med sikkerhet kan vite hva som lurer bak neste klipp. Den totale mangelen på musikk er dessuten en medvirkende faktor til en minimalistisk stemning, og stemningsbildet illustrerer en tydelig arv til Tarkovsky.

Haneke unngår heller ikke i Ulvetid makabre og sjokkartede scener. Men også det har han gjort mer virknings- og meningsfullt tidligere (og senere). Symbolikken ble også, i hvert fall for meg, til tider veldig uklar.

Konklusjonen er at Ulvetid er god når den beskriver menneskets sårbarhet under livskritiske omstendigheter, men kan samtidig føles frustrerende fordi Haneke – selv for han å være – gir oss få knagger å henge ting på. Jevnt over solide skuespillerprestasjoner, med alltid stødige Isabelle Huppert i spissen, samt Hanekes kompromissløse tilnærming, gjør likevel filmen fengslende – men på en ganske spesiell måte. Michael Haneke sin måte.

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: