Skip to content

Charlie Bartlett (2007)

august 19, 2008

Vurdering:

USA 2007 | Regi: Jon Poll | Spilletid: 97 min | IMDb

Som så mange andre vokste også jeg opp med Ferris Bueller’s Day Off i videospilleren, en film Charlie Bartlett til det kjedsommelige er blitt sammenlignet med. Og det er fullt forståelig. Samtidig vil aldri Charlie Bartlett kunne måle seg med ikonet Ferris Bueller, rett og slett fordi filmen ikke er god nok.

For det som er helt sikkert er at jeg ikke kommer til å snakke om Charlie Bartlett om 10-20 år. Antakelig vil jeg glemme den i løpet av et par uker. Fort sett. Fort glemt. Og livet går videre.

Ikke dermed sagt at filmen er håpløs. Den er faktisk ganske god, i hvert fall i perioder.

Unge Charlie (Anton Yelchin) kastes ut av en fasjonabel privatskole når han blir tatt i å forfalske og distribuere ID-kort. Etter hvert havner han på en offentlig skole, hvor han umiddelbart sliter med å passe inn, før han finner en ny og kreativ måte å gjøre seg populær på. Det fører ham på nytt opp i problemer…

Det er noen år siden jeg oppdaget unge Anton Yelchin i den glitrende tv-serien Taken. Fortsatt ganske ung, men noen år eldre, er han et uovertruffent valg i tittelrollen. Han er småmorsom og sjarmerende med et glimt i øyet, akkurat som filmen.

Men kanskje blir både han og filmen en smule perfekt og veldreid. Og derfor litt kjedelig.

Filmen tar opp alvorlige temaer i en komediekontekst som ikke alltid fungerer optimalt, og filmen er vel egentlig best når den ikke forsøker å være mer enn nettopp en komedie (selv om det jo er prisverdig med filmskapere som har noe på hjertet, også i komediesjangeren). Den røde tråden er det evige jaget etter å passe inn i et ungdomsmiljø og drømmen om popularitet. I tillegg kaster filmen seg halvveis inn i diskusjonen om (over)medisinering av barn, uten at det blir like bærende som i Thumbsucker.

Første akt er frisk, passe smart og ganske morsom. Robert Downey Jr. gjør også en entré til pluss i boka som alkoholisert og pistolveivende rektor et lite stykke ut i filmen. Etter en drøy time begynner derimot handlingen å kjøre seg litt fast, vi får de småkjipe klisjeene, og debutregissør Jon Poll har store problemer med å lande historien på en veldig overbevisende måte. Mot slutten knirker det faktisk ganske fælt.

Men for all del, det er absolutt mulig å smile av dette.

Advertisements
One Comment leave one →
  1. august 20, 2008 9:38 am

    Kor vidt denne filmen blir hugsa om 10-20 år vil no kunne ha ein god del å sei ut i frå framtida til Jon Poll som regissør og Anton Yelchin.

    Noko av det eg likte med denne er at den ikkje set seg fast i ein eller anna tung og alvorleg diskusjon, men har spora. «Thumbsucker» som du nemner er jo ein ganske annleis film sånn sett og det blir litt feil å samanlikne.

    Og der ungdommen i «Ferris Bueller’s …» er senteret i eit reinare komedieprodukt – noko som vidare gjer at desse to filmane ikkje heilt kan samanliknast utover den frie oppførselen til protagonisten – er ungdommen i denne framstilt som slik den barnslege ungdommen eigentleg er ved sidan av å vere på jakt etter å bli annerkjent som vaksne. Og det resulterar i at iallfall eg, ikkje altfor mange år etter å vere tenåring, synst dette er ein fin gjeng å følge, morsomme og.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: