Skip to content

21 Grams (2003)

juli 1, 2008

Vurdering:

USA 2003 | Regi: Alejandro González Iñárritu | Spilletid: 124 min | IMDb

Med 21 Grams har Alejandro González Iñárritu på nytt laget et energisk og sterkt stykke film med glitrende fortellerteknikk og visualitet, tre år etter debutfilmen og mesterverket Amores perros (på norsk kjent som Elskede kjøtere).

21 Grams binder sammen tre historier om tre ulike personer, og Iñárritu demonstrerer igjen at han kan kunsten med å fortelle en infløkt historie ved å hoppe frem og tilbake i tid bedre enn de fleste. Strukturen skaper her en oppslukende effekt hvor du hele tiden sitter på kanten av setet.

På forhånd var det gått store ord om skuespillerprestasjonene. Og de lever opp til forventningene. Sean Penn befester sin posisjon som en av sin generasjons fremste skuespillere. Det er noe tidlig Al Pacino-aktig over ham i denne filmen. Videre er Benicio Del Toro en personlig favoritt, og her er han faktisk bedre enn noen gang. Kompleks og interessant karakter spilt av en farlig god skuespiller. Naomi Watts er den tredje hovedpersonen som kobles inn i en etter hvert felles historie. Også hun gjør sin beste rolleprestasjon til dags dato, i en rolle som er totalt avhengig av skuespillerens evne til å spille troverdig med en dybde og inneha et emosjonelt spekter som skuespillere sjeldent trenger ta i bruk. Naomi Watts mestrer oppgaven til fulle, og ble fortjent belønnet med Oscar-nominasjon.

En av filmens fremste styrker er personskildringene og hvordan de tre karakterene presenteres. Ved å se samtlige tre i ulike settinger, utvikles en genuin troverdighet der vi både sympatiserer med og frastøtes av handlingene. Men vi kjenner oss også igjen. Det er så virkelig. Farlig virkelig. Fortellerstilen kan virke forstyrrende; vi vet hele tiden at historiene vil kobles sammen, men vi vet ikke helt hvordan. Stykkvis presenteres vi for scener i ukronologisk rekkefølge, som et deilig lite puslespill.

Selv om filmen visuelt er mørk og temaet dystert, blir helheten likevel ikke helsvart takket være Iñárritus evne til å male tredimensjonale mennesker med sympatiske trekk. Jeg drister meg til å tolke temaet til å dreie seg om hvordan ulike mennesker møter og responderer på sykdom og tragedier i eget liv. Vi presenteres for tre isolert tragiske historier hvor hver og en takler situasjonene ulikt. Gradvis bindes historiene sammen, før det avsluttes med et verdig klimaks. På samme måte som det starter.

Reklamer
3 kommentarer leave one →
  1. Fredrick permalink
    juli 2, 2008 1:10 am

    Endte opp med å se denne filmen etter å ha lest omtalen din, og kan vel bare si meg enig i hvert eneste ord som du skriver. Fin film.

  2. trondjo permalink*
    juli 2, 2008 7:50 pm

    Hyggelig å høre. Og Amores perros og Babel av samme regissør er enda bedre!

  3. Fredrick permalink
    juli 2, 2008 10:52 pm

    Har begge liggende usett, så dette lover godt :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: