Skip to content

Little Children (2006)

juni 29, 2008

Vurdering:

USA 2006 | Regi: Todd Field | Spilletid: 130 min | IMDb

I en lekepark sitter tre hjemmeværende forstadsmødre på en benk og sprer sladder seg i mellom, mens de innimellom kaster noen blikk på sine barn som fredløst leker ved noen apparater få meter unna. Litt på utsiden av den sammensveisede fruetrioen, sitter Sarah (Kate Winslet) og lytter til den trivielle samtalen, tydelig indignert over det hun hører og med liten vilje til å delta selv. Hun er en klassisk «outsider».

Sarah Pierce har mastergrad i litteratur, men trives overhodet ikke i sin nye tilværelse som hjemmeværende forstadsmor – og gift med en fremgangsrik forretningsmann hun tydelig ikke har særlig dype følelser for. Situasjonen blir ikke bedre når hun en dag tar ham på fersken idet han er i gang med å tilfredsstille seg selv foran en luguber pornonettside samtidig som han sniffer til en dametruse. Sarah er frustrert – og hun kjeder seg.

Tilbake til lekeparken. Til de tre prektige husmødrene, og deres daglige fantasier og sladder. Når en mystisk, sexy småbarnspappa med jevne mellomrom dukker opp for å leke med sin sønn, brer stillheten seg over mødrene. De vet ingenting om ham, annet enn at det er dagens høydepunkt de gangene han kommer til parken. Han gir spenning, kun ved sin tilstedeværelse, i mødrenes følelsesløse liv.

Sarah er den eneste som tør å ta kontakt med den kjekke mannen, Brad (Patrick Wilson), og det tar ikke lang tid før de begynner å treffe hverandre jevnlig, bak ryggen på den karrierefokuserte kona spilt av Jennifer Connelly. Barna blir brukt som en unnskyldning.

Little Children dykker dypest ned i personlighetene og skjebnene til Sarah og Brad. Dernest forteller filmen også flere historier, parallelt fra samme sted, om menneskene som bor i nærmiljøet. Skildringene, karakterene og ikke minst problemene er arketypisk for moderne portrett av amerikanske forsteder på film. Med et skjevt blikk, og en blanding av humor og tragedie, blir vi kjent med personer som skjuler sitt egentlige jeg bak den trygge forstadsfasaden. Her er samlivsproblemer, utroskap og diverse pikante hemmeligheter. Det ulmer under overflaten. Ikke minst fordi nabolaget har fått et nytt tilskudd; en mann som tidligere har vært dømt for seksuelle tilnærmelser mot barn. Han representerer en trussel for den rådende idyllen. Det er noe i gjerdet.

En allvitende og usedvanlig velartikulert og vittig fortellerstemme blir i filmens begynnelse vår guide inn i dette universet. Fortellerstemmen forteller oss hvem personene er. Hva de tenker. Og hva de føler. Stemmen føles ikke lagt på for å lette verken arbeidsbyrden for skuespillerne eller et publikum som må ha substansen inn med teskje. Fortellerstemmen slipper alltid taket i de rette øyeblikkene og stimulerer vår tankevirksomhet. Etter hvert bryter den også sjeldnere inn – vi overlates til oss selv.

Little Children er en heldig blanding av et smart manus og smakfull regi. Det siste ved Todd Field, som på en behagelig lavmælt måte skildrer virkelige menneskeskjebner, og skaper en stemning som gjorde at i hvert fall jeg fikk en lengsel etter hans debutfilm, In the Bedroom, som i 2001 sørget for at han ble Oscar-nominert både for beste film og manus.

Mange vil likevel hevde at det er skuespillerne, og i særdeleshet Kate Winslet, som er midtpunktet i Little Children. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Winslet stadfester her sin posisjon som en av sin tids beste og mest versatile kvinnelige skuespillere. I et fininnstilt og følelsesladd samspill med Patrick Wilson, som også imponerer, er skuespillet av første klasse. Jackie Earle Haley er samtidig et funn i rollen som den kjeppjagede seksuelle avvikeren Ronnie som etter hvert får en sentral rolle i filmen.

Little Children plasserer seg selv i samme gate som American Beauty, Happiness og The Ice Storm (men kommer kanskje ikke helt opp på samme nivå). Filmen tilfører ikke sjangeren veldig mye nytt, men spiller videre på de samme fordommene, og for oss utenforstående kan ting kanskje oppfattes en smule kunstig og karikert.

Men ikke la det være noen tvil: Little Children er en flott film. Her blandes det uhyggelig morsomme med det dypt tragiske og rørende. Det er samfunnskritisk, men aldri moraliserende, og alltid med en sylskarp svart humor. Og substans.

Reklamer
3 kommentarer leave one →
  1. juni 29, 2008 2:01 am

    En smule kunstig og karikert eller ikke: For meg var «Little Children» utvilsomt en av 2006s beste filmer. Ser den er lagret som 8/10, og føler snart for å ta et gjensyn med den: Husker at det var noe ved den som fenget meg mer enn vanlig, og at det lå noe mer under overflaten enn hva i hvert fall jeg fikk ut av den ved første visning.

  2. trondjo permalink*
    juni 29, 2008 11:10 am

    Jeg hadde den opprinnelig på 8 av 10 selv, men falt ned på en sterk 7er etter at jeg så den for andre gang nå i forrige uke.

    Anbefaler for øvrig regissørens forrige film sterkt, In the Bedroom, hvis du ikke allerede har sett den. Synes faktisk den er hakket bedre.

  3. juni 29, 2008 3:33 pm

    Jeg så In The Bedroom etter å ha sett Little Children på samme tidspunkt i fjor, men var ikke like begeistret for den — tror jeg havnet på 6/10. Det høres likevel ut som en god idé å ta en Todd Field-dobbel om ikke så alt for lenge.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: