Skip to content

Chapter 27 (2007)

juni 26, 2008

Vurdering:

USA 2007 | Regi: J.P. Schaefer | Spilletid: 84 min | IMDb

«The phoney must die says the catcher in the rye»

I likhet med mange andre (har jeg forstått) leste også jeg Catcher in the Rye i engelsktimene på skolen. En briljant oppvekstroman forfattet av J.D. Salinger, som kort tid etter trakk seg tilbake fra offentligheten og har vært borte siden. Historien om den unge og opprørske Holden Caulfield har imidlertid levd videre, og nyter nå status som en moderne amerikansk klassiker.

Boka er omdiskutert og misforstått. Og etter at Mark David Chapman tok livet av John Lennon en sen desemberkveld utenfor en New York-bygning i 1980, ble den også umiddelbart forbudt i USA, da det kom frem at Chapman var sykelig besatt av nettopp Catcher in the Rye (som han hadde kjøpt samme dag og hadde med seg da han drepte Lennon). Chapman betraktet seg som en virkelighetens Holden Caulfield og så det som sin oppgave å uttrydde den angivelige falskheten John Lennon stod for (les mer om dette på Wikipedia).

I boka er det 26 kapitler. Filmen viser hvordan Chapman tar på seg rollen som Holden Caulfield, slik han tolker bokas hovedperson, for å skrive kapittel 27.

Det er en overdrivelse å hevde at Chapter 27 vekket den helt store skrivelysten i meg.

Men det beundringsverdige først: Jared Leto har virkelig anstrengt seg for å kopiere Chapman i utseende (han har lagt på seg mye) og talemåte. Jeg har sans for skuespillere som går virkelig dedikert til oppgaven.

Likevel: I enkelte scener, der Leto/Chapman kjemper innbitt mot sine indre demoner, får jeg følelsen av å oppleve en parodisk etterligning av Gollum-figuren fra LOTR. Leto forsøker nemlig for hardt, der han åpenbart sikter mot en gylden Oscar-statuett. Den kan han se langt etter (det samme kan skandalefavoritt Lindsay Lohan som etter hvert dukker opp i en birolle).

Men Jared Letos oppgave blir ikke enklere av et intetsigende og kjedelig stykke manus- og regiarbeid. Filmen er en kronologisk dramatisering av hendelsesforløpet, fortalt helt uten nerve. Produksjonen minner om en pregløs tv-film, det er lite å bite i, eller bli utfordret av. Tempoet er dempet, men det skapes ingen fascinasjon eller interesse for Chapman. Som et psykologisk studie faller den indre historien helt gjennom, det samme gjør det forsåvidt som historisk drama eller spenningsfilm. Man blir likegyldig, uansett hvordan man ser det.

Og etterpå kan jeg ikke unngå å tenke: hva var egentlig poenget?

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: