Skip to content

Funny Games U.S. (2007)

april 18, 2008

Vurdering:

USA 2007
Spilletid: 111 min
Regi: Michael Haneke

Da jeg så den østerrikske Funny Games (1997) en eller annen gang sent på 90-tallet, var det mitt første møte med Michael Haneke. Senere har den tyskfødte filmskaperen vokst til å bli en av mine store favoritter, med nevnte Funny Games i tillegg til Benny’s Video, La Pianiste og Caché som største utropstegn.

Jeg kan si veldig mye fint om Haneke, men han lager ikke filmer man nødvendigvis ønsker å utsette seg for mange ganger. Å se Hanekes filmer er som regel en tøff påkjenning, og jeg følte aldri for å se Funny Games én gang til, uansett hvor horribel mesterlig jeg mente den var. Caché er eneste Haneke-film jeg har klart å se mer enn én gang.

Men nysgjerrigheten er en sterk drift. Og når Michael Haneke nå er klar med den amerikanske versjonen, filmet bilde-for-bilde som originalen, klarte jeg ikke å holde meg unna. Både ønsket om å sammenligne filmene, samt å se om Haneke har klart å gjenskape originalens stemning, trigget meg såpass at jeg valgte å utsette meg for historiens forskrudde, psykopatiske univers for andre gang.

Samtidig føler jeg å ha fått såpass distanse fra originalfilmen, det har nesten gått ti år, at jeg i hvert fall delvis er i stand til å oppleve Funny Games U.S. med friske øyne. For dette er jo tross alt en film som er lagd for de som ikke har sett den tyskspråklige filmen.

Historien bør nå være kjent, og den er enkel å forholde seg til: George (Tim Roth) og Anna (Naomi Watts) reiser til sitt idylliske feriested sammen med sønnen (Devon Gearhart). Kort tid etter at de har kommet frem, oppsøkes familien av to unge menn (Michael Pitt og Brady Corbet) som hevder de kommer for å låne egg. Men uten helt at man kan sette fingeren på hva det er, oppfatter både vi og Anna at noe er galt. Det skapes en ubehagelig stemning.

Michael Haneke tviholder på den vonde stemningen hele veien, mens vi blir sittende å observere psykopatenes perverse spill mot den uskyldige familien. Den særegne skildringen av ondskapens og voldens uglamorøse vesen, stikker dypt i oss. Med jevne mellomrom sørger imidlertid Haneke for å minne oss på at det vi ser er fiksjon. Skuespillerne vender seg mot kamera og regissøren bryter inn i filmen for å spole tilbake en scene og kjøre den på nytt. Haneke manipulerer publikum, og understreker at dette mer er en samfunnskommentar enn en handlingsdrevet film. Voldsbruken finner stort sett sted utenfor kamera. Det er det vi sanser, og den uhyggelige atmosfæren i volden, som provoserer og forarger. Haneke velger for eksempel å filme tv-apparatet i stua mens en ekstrem voldelig handling foregår utenfor kameraets vinkel. Det minner oss på Hanekes stadig tilbakevendende budskap: hvordan vi lever gjennom mediene og eksponeres for vold i hverdagen (Benny’s Video anbefales sterkt for de som vil se mer).

Haneke skyr underholdningsfilmens bruk av vold, og mener den beste måten å vise vold på film er slik Pier Paolo Pasolini gjorde det i Salò o le 120 giornate di Sodoma. Med andre ord: så avskyelig og lte kult som mulig. Selv balanserer imidlertid Haneke på en knivsegg mellom finesse og realisme i Funny Games U.S., kanskje enda mer enn i Funny Games (1997). Michael Pitt og Brady Corbet som hvitkledde psykopater i vittig dialogveksling, gjør at noen kanskje vil oppleve Funny Games U.S. som en «cool» film i en Tarantino-aktig ironiserende voldstradisjon, noe Haneke ville sett på som en katastrofe. Men akkurat som Stanley Kubrick gjorde det i A Clockwork Orange, klarer også Haneke å rive tak i oss med en uhyggelig stemning det ikke er til å ta feil av. Dette er anti-voldsfilm på sitt beste, og mest virkningsfulle.

Siden de to filmene er identiske, bilde for bilde, var det skuespillerne jeg kanskje var mest spent på i møte med Funny Games U.S. Etter min mening er castingen så godt som perfekt, og det blir aldri noe problem at skuespillerne fra de to filmene ikke har noen slående likhet som karakterer. Det er uvesentlig for filmen. Skuespillerne i Funny Games U.S gjør rollene til sine egne med eminent skuespill. Særlig imponerer Naomi Watts.

Cinematografien ved Darius Khondji (Delicatessen, Se7en, Evita) er også fullt på høyde med den østerrikske filmen.

Om Michael Hanekes historie vil vekke like stor oppsikt i 2008 som for ti år siden, er usikkert, til tross for at han denne gang vil treffe et større publikum (som også er intensjonen med å gjøre filmen på nytt med engelsk språk). Temaet virker imidlertid minst like aktuelt i dag. Med bølgen av grafiske torturfilmer i Saw– og Hostel-serien, som gjør stor kommersiell suksess, er vi neppe blitt noe mindre følelsesmessig avstumpet i forhold til medialisert vold enn for ti år siden. Funny Games U.S. kan forhåpentligvis fylle rommet som en viktig motvekt.

Det er ikke så viktig hvilken av de to filmene du ser. Men det er viktig at du ser én av dem.

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: