Skip to content

Shine a Light (2008)

april 10, 2008

Vurdering:

USA 2008
Spilletid: 122 min
Regi: Martin Scorsese

Av en eller annen grunn har jeg aldri latt meg begeistre så veldig av The Rolling Stones. Nå levde jeg verken på 60- eller 70-tallet, men som litt over middels musikkinteressert har man jo likevel et visst forhold til denne revolusjonære brytningstiden i britisk rock. Men for mitt vedkommende er det i første rekke The Who, en del The Kinks og litt The Beatles som har funnet veien inn i mine platehyller fra denne perioden. For all del, Mick Jagger & co. har gjort mye bra, men det har aldri truffet meg like sterkt.

Kanskje har det også noe å gjøre med at jeg er blitt eksponert for dagens aldrende utgave av bandet. For meg er rock synonymt med ungdommelig vitalitet og energisk skaperkraft som vanskelig overføres til 60 årsalderen, selv om jeg overhodet ikke har noe å utsette på hvordan bandet i energi og tilstedeværelse fremstår fra scenekanten over 60 år gamle. Snarere tvert i mot. Med en beundringsverdig stayerevne slutter The Rolling Stones tilsynelatende aldri å imponere live. Men for meg er det likevel noe som skurrer, både musikalsk og visuelt. Jeg finner ikke noe særlig glede i å se skjelettversjonen av The Rolling Stones på scenen 40 år etter de var på høyden (Sier jeg som storkoste meg på konsert med de jevngamle legendene i Iggy & the Stooges i fjor sommer).

Og det var bakgrunnen for at jeg gikk til Shine a Light med blandede forventninger.

Filmen åpner med en morsom seanse i kulissene før konsertstart. Med regissør Martin Scorsese foran kamera i diskusjoner med Mick Jagger og andre involverte. Om rigging av scene, lysforhold, kameraplasseringer og hva som blir endelig setlist. Ting blir såpass kaotisk at man litt for lett forstår at dette er mer regi enn dokumentar. Likevel er det morsomt og underholdende. Og etter at bandet har hilst på Bill Clinton med følge, er det endelig duket for det filmen egentlig handler om: konsert med The Rolling Stones i Beacon Theatre i New York (det er gjort opptak fra to kvelder høsten 2006).

Ballet åpner kruttsterkt med Jumpin’ Jack Flash som er som skapt for å være åpningslåt. Til sammen spiller Stones seg gjennom respektable 22 låter. Variasjonen i låtmaterialet er god, med en fin blanding av kjente og ikke fullt så kjente låter, men tydelig tilpasset hvor Stones befinner seg i karrieren med et tydelig bluesfokus.

I et åpenbart forsøk på å fri til den yngre generasjon hives både Christina Aguilera og Jack White (bra fyr) inn på scenen til hver sin duett med Jagger. Det føles bare rart. Høydepunktet kommer isteden med blueskongen Buddy Guys gjesteopptreden på Champagne and Reefer. Buddy Guy har en like fantastisk tilstedeværelse som han har stemme, og i noen minutter så glemmer man at Jagger fortsatt står på scenen.

Martin Scorsese har valgt å putte inn arkivbilder fra gamle intervjuer som pusterom mellom slagene, noe jeg personlig skulle sett enda mer av. Men 90 % av Shine a Light foregår inne på scenen i Bacon Theatre. Scorsese er klar på at dette først og fremst er en konsertfilm. Ikke en dokumentar.

Mye står derfor og faller på hvordan produksjonen klarer å formidle energien fra scenen over til lerretet, og naturligvis hvordan The Rolling Stones leverer.

Det første som slo meg rett etter å ha sett filmen, var at jeg ble litt sliten av de mange nærbildene. Det blir litt for få bilder i vidvinkel som fanger hele bandets opptreden og samspill på scenen i samme bilderamme. Isteden er det mye fokus på Mick Jagger, som ventet, og en god del på Keith Richards sitt slitne ansikt. Men for en film som er laget for fansen burde kanskje trommis Charlie Watts og gitarist Ron Wood fått litt mer oppmerksomhet av Scorsese?

Utover det ble jeg faktisk positivt overasket over hvor levende og dynamisk konserten(e) er overført til lerretet, og Scorsese lykkes med å fange live-energien ved hjelp av 18 kameraer i alle tenkelige posisjoner. Redigeringen må ha vært utfordrende, men David Tedeschi har ikke falt for fristelen til å klippe i stykker konsertopplevelsen. Jeg hadde som sagt satt pris på noen flere avstandsbilder, med hele bandet, men rytmen i klippingen er overraskende rolig og behagelig, uten at man mister den forrykende energien fra scenen. Scorsese har også fått assistanse fra så eminente filmfotografer som John Toll (The Thin Red Line, Braveheart, Almost Famous), Robert Richardson (Kill Bill-filmene, Casino, Bringing Out the Dead, The Aviator) og Albert Maysles som regisserte Stones-filmen Gimme Shelter i 1970. Bildene er praktfulle å se på og kommer med en enorm detaljrikdom.

Filmen begeistrer øynene like mye som ørene (lyden er tilnærmet perfekt i mine ører), og er sikkert enda mer spektakulær for de som har muilghet for å nyte den i IMAX.

Men mest av alt er dette en film for fansen.

For meg ble to timer i meste laget. Mens den første timen oppleves som frisk og holdes oppe av en imponerende produksjon, ble jeg etter hvert mettet både på musikken og bildene. Jeg tror det vil skje for de fleste som ikke har noen sterk tilknytning til bandet. Det er da jeg også starter å tenke over irriterende småting. Som hvor falskt og malplassert det er å plassere en masse unge modelljenter foran ved scenen. Uten å ha vært på Stones-konsert før, så kan jeg ikke helt forestille meg at disse er noe annet enn innleide statister. Hele settingen rundt konserten virker i det hele tatt en smule stiv og polert, samtidig som man innimellom ser de mange kameraene som sveiper rundt inne i den pompøse hallen man ikke akkurat forbinder med et rufsete rockeband i England på 60-tallet.

Likevel er det morsomt å observere det nesten magiske gitarsamspillet mellom Keith Richards og Ron Wood, høre de rytmiske trommeslagene fra Charlie Watts (bandets kuleste medlem) og oppleve en energisk Mick Jagger som om han fortsatt skulle vært i 20-årene. Hvis vi da ser bort fra vokalprestasjonen, den er ikke veldig imponerende lenger. Spesielt Richards og Watts ser også ut til å slite formmessig med å holde tempoet oppe hele veien.

For Martin Scorseses del vil nok Shine a Light aldri få samme status som The Last Waltz. Til det er filmen minst 30 år for sent ute. Dette blir mer en hyggelig opplevelse enn en musikkhistorisk viktig eller spennende dokumentasjon.

Og jeg tror vel heller ingen andre enn Stones-nostalgikere vil ha særlig glede av dette. Men de er det jo til gjengjeld mange av…

Advertisements
4 kommentarer leave one →
  1. TMwtP permalink
    april 13, 2008 1:26 pm

    Morsomt at du gir denne en så grundig, og god, vurdering selv når du ikke er fan. Ville kanskje trodd man styrte unna slike filmer i så måte, men det var kanskje først og fremst Scorsese-interessen som trakk deg dit?

  2. trondjo permalink*
    april 13, 2008 1:39 pm

    Jeg må nok innrømme at det som trakk meg til filmen var noe så banalt som penger (skriver noen kortfattede filmanmeldelser for et annet medium).

    Usikker på om jeg ville betalt selv for å se den, for å si det sånn. Da måtte det i såfall ha vært for Martin Scorsese. Helt klart.

  3. Karsten permalink
    april 16, 2008 12:58 am

    Scorsese er en veldig god grunn for å betale for en kinoopplevelse. Mener jeg. Og tenk bare på fotoeksperimentet på denne filmen. Nesten like tøft som Beastie Boys’ konsertfilm (men ikke like tøft).

  4. trondjo permalink*
    april 16, 2008 1:05 am

    Den filmen har jeg ikke sett, Karsten (er ikke så voldsomt begeistret for Beastie Boys heller, selv om jeg har et dobbeltalbum liggende her). Og jeg finner vel konsertfilmer generelt ikke så fryktelig spennende. Da må det være noe helt spesielt. Blandingen av dokumentar/konsert fungerer mye bedre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: