Skip to content

Edmond (2005)

april 4, 2008

PS! Denne anmeldelsen ble opprinnelig skrevet for FilmListen.no etter visning ved Oslo Internasjonale Filmfestival høsten 2005. Utdrag fra anmeldelsen er sitert foran på coveret av den norske DVD-versjonen.

Edmond er basert på et teaterstykke av ingen ringere enn David Mamet og kan i hovedrollen skimte med den alltid eminente William H. Macy som en person i moralsk forfall og selvransakelse. En film jeg hadde store forhåpninger til.

Og jeg ble ikke skuffet. Filmen åpner stillferdig; en bisarr krangel mellom Macy og hans kone på deres soverom ender med at han går fra henne på stedet. Og allerede i de første replikkvekslingene fanger man opp den særegne Mamet-dialogen, og følelsen av å se et teaterstykke fremfor spillefilm er påtrengende, uten at det er negativt ment. Historien gjør seg godt på lerretet!

Tematisk fortoner Edmond seg noenlunde lik Fight Club. Det handler om en persons søken etter en mening med tilværelsen. Ikke nødvendigvis meningen med livet, men hvordan han bør leve livet for å komme i harmoni med seg selv. Hva skal til for at han føler seg tilfreds? I filmen beveger Macys karakter seg ut av et ekteskap som lenge har skrantet, uten at han har gitt til uttrykk for det. Han legger tryggheten bak seg og oppsøker New Yorks undergrunn, der han møter på fremmede mennesker og miljøer som gjør at han lærer seg selv å kjenne og utforsker etter hvert sine grenser, sin moral og utvider horisonten. Han føler seg fri til å gjøre ting han aldri før engang hadde tenkt på. Og han kjenner at han lever. Virkelig lever. Men er det til det gode? Er han fornøyd med denne tilværelsen, eller er det fortsatt noe som mangler?

Første del av filmen er preget av dysterhet (dog ikke uten en dose svart humor), før vi som publikum for første gang bevitner en brutal og sjokkerende vending. En allerede guffen stemningen forverres. Filmen blir stadig mer provokativ, men virkemidlene overdøver aldri den substansielle meningen til Mamet og regissør Stuart Gordon. Sistnevnte er en rutinert regissør fra horrorgenren, men viser med Edmond at han er mer allsidig enn som så.

Allsidig er også William H. Macy som skuespiller. Det tilhører sjeldenhetene at han får lov til å bære en film på egne skuldre. I Edmond hviler imidlertid så å si alt på ham. Men vær ikke redd, det er faktisk en underdrivelse å hevde at Macy gjør denne vanskelige rollen mesterlig. Kombinasjonen av hans karakteristiske ansikt i filmens mest absurde scener kunne fort gjort dette mer morsomt enn intensjonen. Men Macy klarer å formidle den alvorstyngede stemningen og trekker aldri komedien for langt.

Gode karakterer – og skuespillere – dukker dessuten opp i bitte små biroller. Den beste er Joe Mantegna som gir Macy velmente råd over noen glass whisky i en bar som er like mørk som filmen i seg selv. Julia Stiles, som uvøren og naiv servitør, er også flott. Mer kuriøs er Denise Richards’ opptreden, som heldigvis er så knapp at hun ikke får anledning til å avsløre sitt manglende talent.

Svakhetene finner man primært i første akt, der noen scener ender opp med å repetere de foregående, i forkant av det første klimakset. Dessuten kunne slutten vært kortet inn; den siste strekningen på vei mot sluttpoenget føles litt for lang.

Men det er likevel ingen tvil: David Mamet byr på sterke saker i Edmond.

Vurdering:
7.jpg

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: