Skip to content

Novecento / 1900 (1976)

april 1, 2008

Bernardo Bertoluccis grandiose epos fra 1976 er så mektig og vakker at ord ikke alltid strekker til for å gjengi opplevelsen av å se filmen for første (eller andre) gang. Det er rett og slett overveldende. Mange inntrykk. Filmen, som er delt inn i to akter, strekker seg over til sammen fem timer. Det kan høres fryktinngytende ut, men tro meg – er du i den rette stemningen, så vil tiden fly av sted på mirakuløst vis.

Filmen innehar en fortryllende atmosfære som omfavner en gripende og spennende historie, interessante skildringer av sosiale, politiske forhold som utvikles over tid, troverdige karakterer vi klarer å komme innpå. Konflikter, kjærlighet, vennskap, svik. 1900 har det meste. Uovertruffent, Bertolucci!

Jeg elsker i grunn 1900 mye av samme grunn som jeg elsker landsmann Sergio Leones episke Once Upon a Time in America; herlige tilbakeblikk til barndommen, spekket med elskverdig nostalgi, glimrende barneskuespillere, og hvordan vi opplever hovedpersonens transformasjon fra barn til voksen, uten egentlig å ha endret seg så mye, og som ofte søker tilbake til de evigvarende, uslettlige minnene fra en uskyldig barndom. Leone og Bertolucci skildrer dette med klare fellestrekk, med en tone som er poetisk dvelende, med lange tagninger av enkeltøyeblikk i barndommen. De øyeblikkene man husker for alltid og symboliserer vennskap og kjærlighet. Lange sekvenser viser naturen og landskapet. Og etter en stund skifter vi tid (samtidig som barndommen hele tiden brukes som referanse og trekkes opp igjen utover i historien). At Robert De Niro i begge filmene har en hovedrolle, mens musikken i begge filmene er komponert av Ennio Morricone, er nok mest av alt tilfeldig – men gjør likevel sammenligningen enda mer uunngåelig. Morricone sin musikk, som alltid er like nydelig, preger likevel ikke denne filmen like mye som i Once Upon a Time in America, hvor hovedtemaet virkelig er bærende i et omfang man kanskje ikke finner i noen annen film før eller siden.

Selv om fem timer naturligvis i seg selv er lang tid på film, så er det likevel kanskje litt for begrenset til å redegjøre for de italienske forholdene og samfunnsomveltningene fra 1900 til 1950 ispedd menneskelige relasjoner i de italienske storfamiliene. Og filmen lider nok ørlite av å være så til de grader omfattende. Kanskje ville det vært til filmens fordel om man utvidet med én akt, slik at vi kunne blitt enda mer fortrolig med karakterene (det blir etter hvert mange å forholde seg til) og fått sett de store sosiale og politiske omveltningene Italia går gjennom i en mer nyansert fremtoning (i den grad Bertolucci er i stand til det, rent politisk). Det blir mye å fordøye, selv på fem timer. Bertolucci brenner åpenlyst for temaet og skildrer enhver scene med en pasjon som smitter sterkt fra lerretet, samtidig som det virker som han vil enda mer enn han får mulighet til innenfor rammene av de fem timene. Kanskje skulle han gjort som Rainer Werner Fassbinder gjorde med mesterverket Berlin Alexanderplatz? Gi faen, bryte konvensjonene for alvor og rulle historien utover lerretet i seksten fulle timer?

Jeg vet ikke… Men uansett vil jeg alltid være i stand til å storkose meg i fem timer hver gang jeg setter meg ned for å se 1900. Det vet jeg.

Vurdering:
9.jpg

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: