Skip to content

Last Life in the Universe (2003)

mars 22, 2008

Kenji har lagt Osaka og Japan bak seg. Nå har han bosatt seg i Thailands hovedstad, Bangkok. Arbeidsplassen er et bibliotek hvor Kenji utfører sine arbeidsoppgaver med høyeste grad av presisjon og perfeksjon. Privat er han tilbakeholden og tilsynelatende depressiv. Hjemmet er ryddet og organisert perfeksjonistisk på alle mulige måter.

Men en dag, mens Kenji står med begge beina på en bunke bøker og en løkke rundt halsen, ringer det plutselig på døra. Det er broren som kommer, og Kenji innhentes snart av fortidens gufs. Redningen blir møtet med en kvinne.

Egentlig burde den usedvanlig stilige posteren være grunn nok til å se den thailandsk/japanske Last Life in the Universe (Ruang rak noi nid mahasan). Men hvis du fortsatt ikke er overbevist, kan jeg gjerne gi deg flere grunner…

Likte du Lost in Translation? Selvsagt gjorde du det (hvem gjorde ikke?) Langt på vei kan Last Life in the Universe ses som en slags asiatisk versjon av nevnte film. Denne er imidlertid hakket mer dempet, innesluttet og drømmeaktig. Filmen kan betegnes både som en romantisk komedie og tragedie – avhengig av hvordan man tolker de ulike partiene. Virkelighet og fantasi glir tvetydig over i hverandre.

Pen-Ek Ratanaruang har krydret filmen både med svart humor, men også passet på å fryde oss med mer hverdagslige finurligheter. Det er i det hele tatt mye å le av, men enda mer å tenke over. Gåtefullt.

Tadanobu Asano (Zatôichi, 2003) står hele tiden i sentrum av filmen i rollen som Kenji. Asano er blant de desidert mest spennende skuespillerne i Japan, og mange vil helt sikkert også dra kjensel på ham fra Takashi Miikes omstridte kultfilm Ichi the Killer. Miike har for øvrig selv fått en birolle som en Yakuza (en komisk sådan) her. Legg samtidig merke til kamera som i et sekund stanser og fokuserer på posteren av Ichi the Killer som henger på biblioteket hvor Kenji jobber. Litt trivia.

I tillegg har vi Sinitta Boonyasak som Noi. Jenta som er Kenjis rake motsetning. Men som vi vet har motsetninger en tendens til å bli tiltrukket av hverandre, og det er dette spenningsfeltet filmen etter hvert utforsker. Boonyasak er både god og ikke minst sjarmerende og sensuell som Noi. Gradvis utvikler det seg også noe magisk i dette samspillet.

Noe magisk føler man også at det er over fotoarbeidet til legendariske Christopher Doyle. Det sies gjerne at et bilde sier mer enn tusen i ord. Doyles bilder sier mye mer enn det. Og det er Ratanaruang også fullstendig klar over — noe som har resultert i en lavmælt film hvor kun det helt essensielle blir sagt. Uten at det betyr at filmen ikke har noe på hjertet, snarere tvert i mot.

En praktfull film.

Vurdering:
8.jpg

Advertisements
2 kommentarer leave one →
  1. mars 22, 2008 12:23 pm

    Utan tvil ein godbit. Ratanaruang er vel verdt å legge merke til først som sist. Har ikkje funne tak i det han laga før «Last life …», men kan etter å ha sett «Ploy» under Kosmorama varmt anbefale den, om du ikkje har sett den då.

    Vanskeleg å fange «Last life …» i ein anmeldelse, synst du får fram det sentrale her.

  2. trondjo permalink*
    mars 22, 2008 12:33 pm

    Jeg har ikke sett noe av det Ratanaruang har gjort verken før eller etter «Last Life in the Universe». Denne anmeldelsen skrev jeg forresten etter at jeg så filmen på kino for tre år siden. Har ikke sett den igjen etter det, men minnene er gode, og Ratanaruang er et navn jeg raskt lærte meg å følge med på. Noterer din anbefaling av «Ploy». Skal nok se den, bare jeg får sjansen på et eller annet vis.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: