Skip to content

Der freie wille (2006)

mars 19, 2008

Det må nesten være litt krutt i filmen som blir anmeldelse nummer 100 på Speilet…

Der Freie Wille (Den frie vilje) er et nesten tre timer langt gjennomgående ubehagelig stykke tysk sosialrealisme. Filmen setter umiddelbart en støkk i deg med en åpningssekvens (tenk voldtektsscenen i Irréversible); så bister og kvalm at man allerede da spør seg hvorfor man skal utsette seg for dette. Antakelig har den lovende filmskaperen, Matthias Glasner, med sin kompromissløse realisme frastøtet store deler av publikum innen filmen har bikket over et kvarter.

Det sier seg selv at det er en utfordring å anbefale en slik film. Men jeg skal gjøre mitt beste.

Filmen åpner med at hovedpersonen, Theo (Jürgen Vogel), begår en grov voldtekt. Men når han skal forlate åstedet, er det noen som oppdager ham. Theo dømmes for til sammen tre voldtekter, og sendes til lukket behandling i de neste 9 årene. Før han en dag slippes ut i samfunnet igjen.

Desillusjonert og usikker på om han vil klare å holde driftene og sinnet under kontroll, forsøker Theo å tilpasse seg virkeligheten med et ønske om å leve et «normalt liv». Fristelsene er mange. Hver dag møter han nye situasjoner og utfordringer, der han stilles overfor handlingsalternativer som setter ham på prøve. Men da han treffer og innleder et forhold til en ung og vakker kvinne, ser det ut som det sakte går den rette veien. Det vi ser, men som de tier i hjel, er imidlertid to dypt ulykksalige sjeler med hver sin brokete fortid som har funnet sammen

Gjenspeilet i filmens tittel, stiller Matthias Glasner spørsmålet: Hva er fri vilje? Og har mennesket en ubetinget fri vilje, eller er vi fundamentalt bundet av erfaringer og arv?

Der Freie Wille er den type film som vil vikre provoserende på mange fordi den menneskeliggjør en overgriper. Det finnes øyeblikk der vi tvinges til å symaptisere med ham. Filmen provoserer også fordi den peker på en iboende drift som potensiell årsaksforklaring på overgrepene. Det er disse kreftene, når de ikke holdes under kontroll — enten det er av fri vilje, eller forutbestemt av erfaringer og miljø — som skaper monsteret i mennesket.

Jürgen Vogel står bak den kanskje sterkeste rolletolkningen jeg har sett på flere år. Han er også hovedårsaken til at man gripes så sterkt og genuint av karakteren og historien, lenge før Glasner rekker å etablere hva som egentlig er filmens visjon. Vogel, som også er oppført som produsent og manusforfatter, ble belønnet med Sølvbjørnen i Berlin ’06 for sitt kunstneriske bidrag.

Filmen antyder gjennom Theos skjebne en smertefull determinisme, og gjennom det at han muligens ikke er moralsk ansvarlig for egne handlinger (en utbredt filosofisk slutning). Det kan være vanskelig å akseptere, både for oss og Theo.

Der Freie Wille er tre timer med krevende utfordringer og sterke inntrykk. Glasner gir oss et dyptstikkende indre portrett av en voldtektsmann. Et karakterstudie så ektefølende og nyansert håndtert at det psykologiske aspektet — hva som foregår i hodet på Theo — blir enda sterkere og vondere enn de faktiske overgrepene som skildres med en forferdelig detaljert realisme.

Det er nesten litt skremmende å oppleve hvor sterkt og dypt en film kan sette spor i deg. Jeg er ganske sikker på at Der Freie Wille vil fortsette å hjemsøke meg i lang tid. Kanskje blir jeg aldri helt ferdig med den.

Men jeg ville (på en eller annen pervers måte) ikke vært det foruten.

Vurdering:
10.jpg

 

 

Advertisements
5 kommentarer leave one →
  1. othilie permalink
    mars 19, 2008 11:00 pm

    En vakker film som i alle fall fikk meg til å sitte og tenke og gruble mens jeg så filmen men som jeg også levde meg smertefullt inn i; filmen prøver jo å si noe om en har valg. Det er vel også noe jeg syns er styrken ved filmen, jeg føler sympati med Theo og jeg krymper meg i fortvilelse og medfølelse jo nærmere du ser han kommer stupet. Og i dagesvis etterpå så fortsetter en å gruble på de dilemmaene som filmen reiser og de følelsene som den vekker, for den skjærer så på tvers av det som vi regner for riktig og galt i forhold til følelsene den vekket, i alle fall hos meg. Men, jeg tør ikke anbefale den for så veldig mange. Mange vil ha det litt enkelt, dette var en av de vanskeligste filmene…

  2. Karsten permalink
    mars 19, 2008 11:41 pm

    En grusomt god film som virkelig fortjener den første tieren jeg har sett deg gi siden… Oldboy?

  3. trondjo permalink*
    mars 19, 2008 11:59 pm

    Ikke fullt så ille, Karsten. Dette blir vel første 10er siden No Country for Old Men… Altså ikke så veldig lenge siden (selv om jeg strengt tatt så denne filmen før).

  4. april 5, 2008 9:19 pm

    Denne må jeg virkelig sjekke ut. Jeg merker dessuten jeg fikk litt «Das Leben der Anderen»-vibber til det siste illustrasjonsbildet i denne omtalen, og da spesifikt sluttscenen med Ulrich Mühe (for en rolleprestasjon han gjorde) hvor han går gatelangs — alene. Men det er kanskje bare meg, men denne skal sjekkes ut.

    Finnes den i noen god DVD-utgivelse, forresten? Jeg finner bare uvanlig dyre utgaver hos Amazon etter et raskt søk …

  5. trondjo permalink*
    april 5, 2008 9:26 pm

    99 kroner hos Platekompaniet:

    http://www.platekompaniet.no/dvdproduct.asp?id=Q%2D809

    Og ja, denne MÅ du virkelig sjekke ut.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: