Skip to content

El Orfanato (2007)

mars 16, 2008

Jeg hadde i lang tid gledet meg til å se den Guillermo del Toro-produserte spøkelsesfilmen The Orphanage (El Orfanato) på kino. Og da spiller det egentlig liten rolle at filmen, litt uforståelig for meg, blir forsøkt gjemt bort på lille Felix kino i Oslo. Jeg var uansett på plass nå i åpningshelgen, med nokså høye forventninger.

Filmen handler om Laura (Belén Rueda) som sammen med mann og sønn flytter inn i et hus som tidligere var et barnehjem. Samme barnehjem som Laura vokste opp før hun ble adoptert bort. Nå er planen hennes å pusse opp stedet og drive et eget minibarnehjem for seg selv.

Men kort tid etter at de har flyttet inn, oppdager hun at sønnen begynner å dikte opp usynlige venner som han leker med. Når sønnen en dag sporløst forsvinner, og det går flere måneder uten at noen finner spor etter ham, begynner moren å spekulere i om de usynlige vennene faktisk fantes, og om de kan ha noe med forsvinningen å gjøre.

Jeg skal ikke legge skjul på det: dette er en klassisk sjangerfilm med knirking i dører og dunkel belysning i et gammelt hus der mystiske ting skjer. Men filmen har både en visuell eleganse og et fortellergrep som faktisk gjør dette spennende, og ikke så klisjéfullt som det fort kunne blitt i andres hender. Bli ikke forundret om dette blir regissør Juan Antonio Bayonas døråpner til Hollywood.

The Orphanage blander den visuelle eventyrstilen i Pan’s Labyrinth med den spøkelsesaktige horrorsettingen i Alejandro Amenábars The Others. Men mest av alt minner jo dette utvilsomt mest om The Devil’s Backbone (El Espinazo del diablo), som ble regissert av nettopp Guillermo del Toro. En spansktalende spøkelsesfilm om barnehjemsbarn (jepp!) som jeg fikk med meg på kino i 2002 og likte ganske godt.

The Orphanage er nok mer ubehagelig i form av stemning enn den er skremmende i form av skvettescener. Men for all del, filmen er heller ikke kjemisk fri for «hoppe-i-stolen-øyeblikk». Men jeg ble altså mer imponert over hvor fengslende dette faktisk er, med tanke på hvor tradisjonell historien og virkemidlene strengt tatt er. Kanskje har jeg bare sett for mange masete og skrekkelig dårlige horrorfilmer den siste tiden. The Orphanage gir deg anledning til å puste ut, tenke og bli forført av behagelige kamerabevegelser. Filmen er rett og slett fin å se på, samtidig som historien avdekkes lag for lag i et komfortabelt tempo.

En seanse med Geraldine Chaplin som medium er et eksempel på noe som gjerne kunne vært klipt bort, men utover det er historien imponerende komponert der den bygger seg opp mot en overraskende god slutt som elegant samler sammen de løse trådene. Belén Rueda leverer også overbevisende skuespill i hovedrollen, og sånt hjelper alltid.

Jeg liker faktisk denne filmen mer enn alt jeg har sett Guillermo del Toro regissere. Og da blir det en sterk 7er på karakterskalaen.

Vurdering:
7.jpg

Reklamer
One Comment leave one →
  1. mars 16, 2008 9:07 pm

    Denne har jeg hørt fine ting om fra så forskjellige steder som Filmspotting og Totally Rad Show, så jeg har visse forventninger. Men jeg skulle jo ha sett omtrent 70% av alt som går på kino nå…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: