Skip to content

La Haine (1995)

januar 26, 2008

Mathieu Kassovitz byr på et sterkt og eksplosivt portrett av et ungdomsmiljø, preget av konflikt og hat overfor politiet, som er minst like aktuelt i dag som da filmen kom ut i 1995. Tittelen er direkte oversatt til Hatet på norsk.

Handlingen i La Haine er lagt til en Paris-forstad, hvor forholdet mellom ungdommene og politiet stadig settes på prøve. Kassovitz stiller krasse spørsmål og det er liten tvil om hvilken side han tar i saken. Filmen blir derimot aldri unyansert. De tre hovedpersonene fremstilles ikke som sympatiske; det viktige er å forstå dem og hvorfor de handler som de gjør. Situasjonen er uholdbar.

Årsaken til de tre hovedpersonenes vrede i La Haine, er politiets brutale oppførsel og mishandling av en 16 år gammel gutt under et opprør. Gutten havner på sykehuset, alvorlig skadet, og i fare for å dø. I filmen følger vi tre ungdommer, med ulik bakgrunn, men som forenes i sitt altoverskyggende hat mot systemet. Lojaliteten stikker dypt. Det gjør ikke tiltroen til politiet. Bakgrunnen er i det hele tatt skremmende lik den vi så i 2005, hvor to ungdommer døde etter angivelig å ha blitt jaget av politiet, med påfølgende langvarige opptøyer i Paris’ forsteder. Men problemene stikker samtidig dypere enn slike enkeltepisoder, som kun må bli sett på som utløsende årsaker av typen «skuddene i Sarajevo». I de forstedene hvor arbeidsledigheten, fattigdommen og segregasjonen gjør seg mest gjeldende, er også tilstanden på det mest håpløse. Ungdommene tar kontrollen over gatebildet, mens politiet på den andre siden nærmest blir som en rivaliserende gjeng.

I La Haine brukes ordtaket «So far so good» som en metafor på den betente situasjonen i disse områdene. Det kan eksplodere når som helst. De sosialpolitiske forholdene er som en tikkende bombe, med en aggressiv ungdomskultur med vilje og evne til å handle. Kanskje ligger det i det franske blodet, inspirert av deres revolusjonistiske forfedre. «Frihet, likhet, brorskap» nevnes da også mot filmens slutt som et nikk tilbake i tid.

Filmteknisk er dette også en sann nytelse, tydelig inspirert av blant annet Mean Streets i sin skildring av gatebildet. Kamera følger de tre hovedpersonene på en nær og nesten semi-dokumentarisk måte. Bildene kommer dessuten i svart/hvitt. Kassovitz ønsker at publikum skal legge sine egne farger på det man ser.

Kassovitz konkluderer aldri. Han presenterer ingen entydige svar på problematikken han reiser. Men så finnes det neppe enkle svar på disse sammensatte samfunnsproblemene. Kassovitz lykkes derimot å sette viktige spørsmål på dagsorden. Det er bare synd at det fremdeles er like brennaktuelt som i 1995.

Vurdering:
8.jpg

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: