Skip to content

Hope and Glory (1987)

desember 21, 2007

Jeg har opp gjennom årene sett mange veldig gode krigsskildringer på film, skildret gjennom uskyldige barneøyne. John Boormans (Deliverance) Oscar-nominerte Hope and Glory (1987) er dessverre ikke blant de virkelig gode.

Filmen skal være basert på Boormans egen oppvekst i det krigsherjede London på 40-tallet, og man skulle derfor tro at han mer enn noen annen burde være i stand til å by på noe mer enn et høyst mediokert melodrama. For ordens skyld: Det har han faktisk ikke klart.

Jeg fant Hope and Glory jevnt over fascinerende lite engasjerende. Og jeg antar, siden historien dels er selvbiografisk, at dette virkelig er en historie som betyr mye for Boorman. Det klarer han dessverre ikke å vise så godt som jeg kunne ønske.

For det første virker kulissene – ruinene etter bomberegnet over London – altfor åpenbart iscenesatt og frarøver filmen nødvendig troverdighet. Settingen virker ikke veldig autentisk. I kombinasjon med til tider svært vaklende skuespill, både av barn og voksne, føltes alt på et tidlig tidspunkt overmåtes teatralsk. Fremstillingen av krigen er dessuten urovekkende pen og pyntelig. Selv ikke de mest tragiske skildringene av krigens konsekvenser formidles på en måte som skaper sterke følelser. En krigsfilm må ha skitt under neglene. Det har ikke Hope and Glory.

Nå er jeg riktignok klar over at Boorman ikke utelukkende sikter seg inn på en krigsskildring i realismens ånd, men tydelig også har andre motiver med filmen. Det er en lystbetont film som beskriver at både håp og glede selv kan spores under krigens herjinger (derav tittelen). Av og til er Hope and Glory mer å regne som en komedie.

Problemet er at Boorman og hans skuespillere ikke klarer å formidle de sterke følelsene som er forbundet med «håp og glede», kanskje fordi han ikke først evner å skildre krigens faenskap. Hvis jeg ikke først kan gråte av smerte, kan jeg heller ikke felle en tåre av glede etterpå.

Hope and Glory er en småsøt, men ufarlig og småkjedelig historie fra krigens dager i London opplevd som barn. Fem Oscar-nominasjoner vitner om mange kvaliteter, men jeg ble aldri like overbevist.

Vurdering:
5.jpg

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: