Skip to content

Hi, Mom! (1970)

desember 19, 2007

Vi skriver 1970 og Brian De Palma var fremdeles ikke allemannseie. Det var heller ikke Robert De Niro. Sammen laget de satire-filmen Hi, Mom! som fortsetter historien om den karismatiske og manipulerende De Niro-skikkelsen Jon Rubin som vi ble kjent med i Greetings. Der han på slutten av Greetings havnet i Vietnam-krigen, har han nå kommet tilbake til amerikansk jord, og med et brennende ønske om å utrette noe som filmskaper — igjen. Som utøvende voyeurist, og med sitt kvinnetekke som verktøy, mener han hardnakket at han har noe nytt å bidra med innen erotisk film.

Voyeurisme har gjennom hele karrieren vært noe som har tiltrukket De Palma som filmskaper. Det gir ham muligheten til å leke med en rekke ulike teknikker, og kanskje blir resultatet noen ganger mer tilfredsstillende for ham selv enn for publikum. Men entusiasmen hans er smittende. Man føler virkelig at man sitter og ser et riktig innovativt, betydningsfullt stykke filmverk, spesielt interessant blir det også når man vet hvordan De Palma og De Niro sine karrierer skjøt fart og utviklet seg like etter. De Palma har her allerede etablert en særegen stil, selv om han ikke lenger assosieres med komedie eller satire. Og ser vi ikke en liten Travis Bickle i De Niro sin Jon Rubin-skikkelse?

Der forløperen Greetings var en ganske usammenhengende film, holder De Palma et klarere fokus i Hi, Mom! selv om han også her fristes til å lage en «film i filmen». Denne gang er det snakk om en drøye fem minutters lang sekvens i andre halvdel, kalt «Be Black, Baby», som rett ut er fantastisk. En gruppe radikale fargede aktivister ønsker på en uortodoks og kunstnerisk måte å vise overfor hvite menn og kvinner i øvre middelklasse hvordan de som fargede blir behandlet daglig. De setter opp hva som må betegnes som et høyst eksperimentelt teaterstykke, hvor rollene byttes om og de hvite må med svart maling i ansiktet gjennomgå grov trakassering av de fargede. Sekvensen utarter seg i en nærmest surrealistisk retning, og blir enda mer spesiell fordi den filmes på dokumentarisk vis, veldig virkningsfullt. Minneverdige saker, og De Palma viser både sin vilje til å eksperimentere og teft for det visuelle.

Hi, Mom! har dessuten flere andre herlige scener som stikker seg ut. I åpningen når De Niro besøker en kinosal der pornografiske filmer vises, en scene hvor en apoteker med stor innlevelse demonstrerer hvordan en kondom er elastisk og kan tøyes, og ikke minst når Jon Rubin med psykopatisk presisjon planlegger og gjennomfører sine skitne triks for å oppnå sine mål relatert til det motsatte kjønn.

De Palma sitt manus er vittig, selv om det ikke alltid treffer spikeren på hodet. At Robert De Niro underspiller rollen som Jon Rubin er også et vellykket trekk. Hi, Mom! er på mange måter en intelligent komedie; det er skarpt og morsomt. En litt glemt kultfilm som jeg vil tro mange også vil kunne glede seg over på denne siden av tusenårsskiftet.

Vurdering:
7.jpg

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: