Skip to content

Greetings (1968)

desember 18, 2007

Enkelte vil kanskje tro at Robert De Niro først i nyere tid har gjort seg kjent i komediesjangeren. De tar i så fall feil (og glemmer samtidig den fantastiske Martin Scorsese-filmen The King of Comedy). Men faktisk startet De Niro faktisk sin skuespillerkarriere nettopp med en komedie. Året er 1968, filmen er Greetings og regissøren heter Brian De Palma.

I hovedrollene treffer vi på trekløveret Jonathan Warden, Gerrit Graham og altså Robert De Niro som sammen, og noen ganger hver for seg, står i sentrum for De Palmas underfundige ideer. Scenene henger sjeldent sammen med hverandre og det finnes vel egentlig ikke noen rød tråd i handlingen (tror jeg). Dialogen ser ut til å være improvisert, og det av skuespillere blottet for erfaring (alle tre debuterer) i en setting hvor man har en filmskaper som er mest opptatt av å prøve ut så mye som mulig. En del lykkes, mens noe gjør det ikke.

Jeg liker å se på filmen først og fremst som et sammensurium av x antall «sketsjer», hvor ulike temaer blir brakt på bane; hvordan slippe unna Vietnam-krigen ved å spille homofil eller høyreradikal, hvordan få damer til sengs, og hvem stod egentlig bak drapet på JFK?

Flere av disse momentene er strålende regissert og spilt. Og ikke minst morsomme! Et høydepunkt er en scene der De Niro (som er filmens «peeping-tom», et ikke ukjent element for De Palma) filmer og instruerer en blondine han har plukket opp på gata til å kle av seg, spille trøtt og legge seg på en seng (dette skal vise et vanlig menneske i et privat øyeblikk, som skal være en idé til et tv-konsept) – scenen er faktisk hysterisk morsomt. Samme adjektiv, altså hysterisk, kan jeg også bruke om en scene i en bokhandel, hvor en paranoid skrulling på diskret vis forsøker å finne frem til en bok om drapet på John F. Kennedy.

Dette er selvsagt en lavbudsjettsfilm, og filmen får nesten et semi-dokumentarisk preg av filmingen og skuespillernes tydelige improvisasjon. Musikken er for øvrig interessant, visstnok heter bandet bak melodiene The Children of Paradise, som jeg aldri har hørt om, men som høres ut som en The Beatles-kopi av greit kaliber.

Konklusjon: Greetings er både fornøyelig og interessant. Fornøyelig fordi den har 2-3-4 virkelig fantastisk morsomme scener, og interessant fordi den markerer begynnelsen på to storslåtte karrierer; De Niro og De Palma. En annen kuriositet er det at var den første i USA til å få såkalt x-rating (senere kjent som R). Uten at jeg helt forstår hvorfor, pupper og rumper til tross.

Anbefales for de nysgjerrige.

Vurdering:
6.jpg

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: