Skip to content

Pat Garrett & Billy the Kid (1973)

desember 17, 2007

Sam Peckinpah laget Pat Garrett & Billy the Kid i en turbulent periode i eget liv, hvor flaska var hans beste venn og studiosjefene det stikk motsatte. Filmen ble sluppet ut i en forfatning som Peckinpah ikke ønsket å stå inne for og ville sågar fjerne navnet sitt fra den. Det skjedde ikke. Filmen fikk også tildels lunken mottakelse da den kom ut i 1973.

Noen år etter Peckinpah sin bortgang derimot, nærmere bestemt i 1988, viste en amerikansk kabel-tv-kanal for første gang filmen slik Peckinpah klippet den. Men det hevdes at denne versjonen langt fra var ferdig og Peckinpah fikk aldri anledning til å finjustere sin versjon.

Derfor har Peckinpah-fantast og filmklipper Paul Seydor satt sammen nok en versjon av filmen, i samarbeid med de som jobbet nær Peckinpah under innspillingen og basert på regissørens egne notater. Dette er visstnok den definitive versjonen som skal være mest representativ for hvordan Sam Peckinpah ønsket at filmen skulle være. Lyd og bilde er også restaurert. Og det er Seydors versjon jeg skriver om her, kjent som 2005-versjonen. Og ettersom jeg dessverre ikke har sett versjonene fra 1973 og 1988 så blir det ikke rom for noen sammenligninger…

Jeg vil først innrømme at jeg ikke er regissørens største beundrer. Jeg oppfatter Peckinpah som litt småkjedelig. Liker flere av filmene hans, men elsker ingen av dem.

Da er det godt å ha solide skuespillere å hvile seg på. For når har en storhet som James Coburn egentlig skuffet? Han har riktignok vært tøffere i andre western-filmer, men er likevel et av høydepunktene her som tidligere revolvermann, men nå med sheriff-stjerna glitrende på brystkassa. Coburn stjeler som vanlig oppmerksomheten med sitt karismatiske vesen. En ung og uskjeggete Kris Kristofferson (han er kulere med skjegg) som Billy the Kid havner ufrivillig i skyggen, dog uten å være direkte dårlig.

Det er likevel en tredjeperson jeg vil huske filmen for: Bob Dylan. Ikke som skuespiller, siden han gjennom sin birolle som Alias avslører at det ikke er det han kan best i livet. Det er som musikalsk legende, rundt toppen av sin karriere, hvor Dylan bare med sin tilstedeværelse gjør dette til noe ekstra. Her leverer han et fantastisk soundtrack, toppet med nydelige Knockin’ on Heavens Door, som ble skrevet for denne filmen og virkelig kommer til sin rett. Det er faktisk nesten utelukkende Dylans musikk, der den brukes, som gjorde meg emosjonelt knyttet til historien.

For Peckinpah sliter med å knytte bånd mellom publikum og karakterene (selv om det ikke alltid trenger være negativt). På den andre siden er det likevel en vakker film vi har med å gjøre, en poetisk western, men i den sammenheng naturligvis aldri i nærheten av mesterverket Once Upon a Time in the West.

Ganske enkelt fordi dette vitterlig ikke er et mesterverk. Men det er absolutt et verdig farvel med westernsjangeren for Peckinpahs del. Og jeg vil påstå, rimelig obligatorisk å få med seg.

Vurdering:
7.jpg

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: