Skip to content

Voces inocentes (2004)

desember 16, 2007

Etter 12 år med sammenhengende borgerkrig i El Salvador mellom geriljagrupperinger og regjeringsstyrker, ble en fredsavtale endelig underskrevet i 1992. 75 000 mennesker døde og over én million ble drevet bort fra hjemmene sine i løpet av de tolv vonde årene.

Voces inocentes (Uskyldig offer) beveger seg ikke inn i den historiske og politiske bakgrunnen for krigsutbruddet. Filmskaperne er heller ikke opptatt av å velge side i konflikten, selv om sympatien med geriljaen ikke er veldig godt skjult. Men filmen manøvrerer i det store og det hele unna de store spørsmålene. Isteden personifiseres katastrofen ved at vi får oppleve krigens lidelser og grusomme skjebner gjennom opplevelsene til en 11 år gammel gutt og hans familie.

Manus bygger på Oscar Orlando Torres’ personlige opplevelser fra sin barndom i en landsby i El Salvador under krigens utbrudd. Den 11 år gamle gutten Chava må forsørge sin mor og sine småsøsken etter at faren har flyktet til USA. Samtidig ligger hjemmet midt i krigssonen. Kulene flyer over hodene deres. Og neste gang Chava har bursdag og fyller 12 år, vil han bli rekruttert av regjeringsstyrkene for å kjempe på deres side mot geriljaen.

Om filmen kanskje ikke er hundre prosent historisk korrekt i alle sine skildringer, er dette likevel en historie som har relevans langt utover El Salvador på 80-tallet. Dette er, skremmende nok, en historie som kunne foregått i ethvert land hvor barn rekrutteres som soldater, får sine liv ødelagt og hvor menneskerettigheter tråkkes på.

Regissør Luis Mandoki har tidligere laget intetsigende, amerikansk søtsuppe i When a Man Loves a Woman og Message in a Bottle. Det finnes naturligvis sentimentalitet i Voces inocentes også, men det kommer aldri i veien for den viktige historien. Ingenting føles påtatt – det er tvert i mot tydelig at Mandoki og Torres vil noe utover å få oss til å gråte. Til tross for at filmen for all del spiller på følelser, så er det noe ukalkulert og genuint over det hele. En oversett liten perle fra de senere årene.

Vurdering:
8.jpg

Advertisements
2 kommentarer leave one →
  1. desember 16, 2007 9:21 pm

    For meg kom sentimentaliteten i veien for den viktige historien da jeg så filmen på festival i Tromsø for noen år siden.

    Kanskje var det ikke min kopp te at Mandoki dynget en slik alvorstynget historie, som involverte små barn i fryktelige voldsscener, med overdreven musikk og klipp som tvang publikummet til å føle, føle og føle. Historien hadde blitt mye sterkere om den fikk lov å hvile på sin egen… styrke. Istedenfor fortellergrepenes styrke.

  2. trondjo permalink*
    desember 16, 2007 11:56 pm

    Forstår hva du mener. Den beveger seg veldig i grenseland, og kanskje trykkes det litt for mye på føle-knappen. Men når alt kommer til alt synes jeg likevel det var en god film, selv om jeg må innrømme at det er fint lite jeg husker fra den i dag (teksten ble skrevet i mai rett etter at jeg hadde sett filmen).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: