Skip to content

Tape (2001)

desember 16, 2007

Det tar litt tid før jeg blir ordentlig komfortabel med Robert Sean Leonard, mens Ethan Hawke på sin side setter standarden fra første sekund. Til dags dato kanskje hans beste skuespillerprestasjon.

Richard Linklater lar oss være flue på veggen i et motellrom og kaster inn tre personer som for 10 år siden gikk ut av High School sammen. Først Vince (Hawke) og John (Leonard) som tydeligvis har vokst fra hverandre i svært ulike retninger, men som først likevel finner tilbake til tonen fra ungdomsårene og trives i hverandres selskap. Det tar imidlertid ikke lang tid før John, en strebende filmskaper, viser prov på en nedlatende holdning gjennom elitistisk væremåte der han velartikulerende og kvasi-intellektuelt harselerer over Vince sin enkelhet. Vince er et enkelt bytte for John der han bokstavelig talt krabber rundt på motellrommet i boksershots mens han tar en stripe kokain eller røyker en joint.

Vince har imidlertid sin agenda for gjenforeningen. Det er han som ut av det blå har invitert sin gamle venn til det nedslitte motellrommet. Anledningen er at John er i byen for å vise sin debutfilm på den lokale filmfestivalen. Straks Vince begynner sitt «spill», blir rollene byttet om. John havner i forsvarsposisjon når han intetanende blir konfrontert med noe som skjedde for 10 år siden. Tonen endres og John får problemer med å redegjøre for seg når han presses opp i et hjørne av sin tidligere venn. Hva er det han vil frem til? Og hvorfor?

Jeg vil nødig røpe for mye av det velkomponerte og intrikate plottet. Men det kommer etter hvert en tredje person (spilt av Uma Thurman) inn i rommet som kommer til å spille en vesentlig rolle når sannheten endelig tvinges frem. Det siste kvarteret av Tape er eksemplarisk; et ubeskrivelig forløsende klimaks av en historie, energisk fortalt. Det til tross for at hele handlingen foregår i ett rom, med kun to eller tre personer til stede. All honnør til trekløveret foran kamera – og ikke minst Richard Linklater (bak kamera).

Tape er fra start til slutt utelukkende en dialogdrevet film, derav hviler også uvanlig mye ansvar på manusforfatter, ved siden av skuespillernes egenskaper i forhold til å formidle dialogene, naturligvis. Jeg er dypt imponert over hvor medrivende den naturlige ordevekslingen blir. Tiden flyr veldig fort. Manusforfatter Stephen Belber, som har bearbeidet det som opprinnelig var et teaterstykke (som han også selv skrev), har gjort et fantastisk stykke arbeid.

Richard Linklaters sterkeste film? Jeg mener det (og vet mange er uenig).

Vurdering:
8.jpg

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: