Skip to content

Across the Universe (2007)

desember 14, 2007

Jeg er ikke spesielt glad i musikalfilmer. Egentlig liker jeg dem ikke i det hele tatt. Jeg liker ikke når skuespillere plutselig bryter ut i sang og dans når jeg ser film. Det bryter med illusjonen min. Det irriterer meg. Ønsker jeg å se en musikal, oppsøker jeg en sceneoppsetning. Men det gjør jeg ikke. Fordi jeg ikke liker musikaler.

Men det finnes alltid unntak. South Park: Bigger Longer & Uncut funket, til min store forbauselse, overraskende bra som musikal. Dog mest fordi tekstene er fantastisk gode. At skuespillerne synger ut i Magnolia-klimakset føltes heller ikke feil, snarere tvert i mot. I tillegg har jeg sett et par friske forsøk på å lage musikalfilmer basert på moderne rockeklassikere. Enten det er genistrekene til The Who som gjenskapes i Tommy (1975), eller John Turturro som instruerer en dansende Christopher Walken til tonene av Elvis’ Trouble i Romance & Cigarettes (2005).

Med andre ord; det finnes noen få, positive unntak. Og akkurat som jeg er glad i The Who – antakelig en forutsetning for å like filmversjonen av Tommy – så er jeg også glad i The Beatles (hvem er ikke det?). At Julie Taymor i tillegg er en spennende filmskaper, gjorde at jeg faktisk gikk til Across the Universe med en mild form for pirrende entusiasme.

Across the Universe tar for seg et trettitalls Beatles-låter som rammer inn en lettere pompøs kjærlighetshistorie fra 60-tallet, der Jude fra arbeiderklassens enkle kår i Liverpool reiser til USA og forelsker seg i vakre Lucy. Navnene er naturligvis ikke tilfeldig plukket ut. Alt fra karakterer til filmens tittel og hendelser er sydd sammen med utgangspunkt i Beatles-referanser og tekster. Det gjør definitivt filmen forutsigbar, men det gjør den samtidig til et genuint Beatles-hyllende verk der lite overlates til tilfeldighetene. Og den lekenheten og uforutsigbarheten som savnes i historieoppbyggingen, skygger Julie Taymor elegant over med en kreativ visuell regi som setter et flott særpreg på filmen.

Og viktigst av alt: Beatles-tolkningene holder for det meste et overraskende høyt nivå. Ekstra imponerende er det med tanke på at sangene er spilt inn på location og ikke i studio. Best er Jim Sturgess (Jude-karakteren) med en stemme som kler Beatles-låtene perfekt. Evan Rachel Wood har en mer begrenset stemme, men kommer likevel helskinnet fra det hun gjør. Dessuten er hun filmens dyktigste skuespiller.

Og inn fra sidelinjen kommer plutselig Bono i en eksentrisk birolle og server oss I am the Walrus på sin måte, Joe Cocker deltar på Something og Eddie Izzard (!) forsøker seg uten nevneverdig hell på Being for the Benefit of Mr. Kite (han dukket også opp med et mindre vellykket musikalsk sprell i tidligere nevnte Romance & Cigarettes).

Det er imidlertid ikke filmens profilerte gjester som gjør Across the Universe til en fornøyelig musikalsk og visuell opplevelse. Bono og Eddie Izzard deltar for eksempel i de partiene av filmen som fungerer dårligst. Det er filmens hovedroller og hvordan de gir liv til karakterene og til musikken som virkelig løfter Across the Universe. Med unntak av en grusom gospel-versjon av Let it Be og et par litt uinspirerte coverversjoner man kunne klippet bort, består filmen i sin helhet av tolkninger som aldri er i nærheten av å gjøre skam på The Beatles. Noen av låtene løftes faktisk også i sine arrangementer og energitilførelse, og fremstår i ny drakt kanskje som enda bedre enn de mest overspilte originalversjonene, i mine ører.

Filmen er litt for lang, særlig lider midtpartiet under det. Historien er heller ikke veldig spennende, bundet som den er av Beatles-tekstene og en småkjedelig, stereotypisk fremstilling av 60-tallet. På den andre siden; dette er en flott og underholdende hyllest til livet, til kjærligheten, til friheten og til The Beatles.

En god film med god musikk.

Vurdering:
7.jpg

Advertisements
2 kommentarer leave one →
  1. desember 15, 2007 1:05 am

    Hør, hør… kom akkurat hjem fra et overraskende møte med Across the Universe. Hadde ingen anelse om at jeg kom til å like den så godt som jeg gjorde. Småsøstrene min digget den, men jeg var jammen ikke langt bak dem i beruselse.

    Det som gjorde at den fungerte så bra for meg (og jeg er en del av din musikal-skeptisisme-retning, Trond), var at den fullt og helt gikk inn for å være en musikal. Mer enn 90 prosent av filmen foregikk da vitterlig i sang og musikk?

    The Beatles-katalogen er dessuten en av de absolutt mest solide kildematerialene man kan ha som grunnlag for en adaptasjon.

  2. trondjo permalink*
    desember 15, 2007 1:43 am

    Flott å høre, Karsten. Og enig i det du skriver om at filmen går helhjertet inn for å være musikalsk, og at det nettopp er i musikken filmen har sine absolutt beste øyeblikk. I mellompartiene ble jeg mest sittende spent og vente på neste nummer, og glemte egentlig å følge særlig med på handlingen. Det var musikken som gjorde filmen for meg. Savnet noen låter, noen kjente jeg ikke til, noen få fungerte mindre bra, men de aller fleste var helt strålende. Og når jeg ser tilbake på filmen i ettertid så sitter jeg igjen med en positiv følelse!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: